Tuningen – var han snill og medgjørlig eller atæll og slem ?

Først en presisering av navnet Tuning. I gamle dager ble folk fra Tune omtalt som Tuninger, lyden u ble uttalt som o. Brun saus ble uttalt bron sos, og den var god!
(Tuneser kom i bruk et tiår etter krigen.  Muligens i forbindelse med at landet Tunis kom i massemedia.)

Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 53, høsten 2006.

En dekkende karakteristikk av den gamle tuning lar seg ikke gjøre med noen få adjektiver.  Vi får kanskje si som Peer Gynt:” Jeg vil ei granske hjerter eller nyrer. Det er et verv for støv, men for dets styrer. Men fri og frelst det håp jeg taler ut – Den mann står ei som krøpling for sin Gud.”

I vårt amatørforsøk på å besvare spørsmålet i overskriften skal vi referere et par episoder fra virkeligheten.   Ved konflikter i arbeidsmiljø blir et menneskes egenskaper lettere avslørt.

Episode 1.

Under Lindemannfamiliens tid på Holleby opplevde de ansatte vekslende kår, En gang var det rent ille. Det var nød i de små stuer, og de store barneflokker levde mest på sirup og havregrøt.  Da mente noen at noe måtte gjøres.

De mest initiativrike besluttet å snakke med Lindeman. De møtte opp hos ham med lua under armen i vadmelsbuksa.
I samlet  flokk fremstilte  de sin nød, og fremsatte  sine krav, og de var mange.  Lindemann  lyttet med stigende  oppmerksomhet på dem. Da de var ferdig med sin klageliste  tok Lindemann  ordet og fortalte  dem at hvis han skulle imøtekomme deres krav ville Holleby  bli veldig svekket.

Godset  ville ikke tåle flere utgifter  sa han. Da de stakkars  fedre fikk høre at Holleby  kunne bli skadelidende  bedyret  de at noe sånt ville de ikke være med på.
De strøk tomhendte  på dør. Så vidt vites la de ingen  planer om nye forhandlinger. Utenforstående kan jo undre seg over at de ikke tok opp spørsmålet om Hollebys enorme  rikdommer  i kunst og eiendommer  over skog og vann.
Å forandre  samfunnet:  svekke bedriften,  destabilisere gjeldende  ordninger  var ikke i dette folkets  interesse.  Lojalitet  og lydighet sto sentralt  .

Episode  2.

Storstreiken  i 1926.  Dette  var en arbeidskonflikt  og sannsynligvis  den verste  i vårt distrikt  noensinne.  Det var krakk og bankkrise,  pengemangel og matmangel. Fattigkassa  kunne tilby kun skummet  melk til barna.

Fredrikstad  Tømmerdireksjon  vedtok  15  % lønnsreduksjon  og avkorting av ferien. Den påfølgende  storstreiken  ble vedtatt  fra sentralt  hold og gjort gjeldende  for fløtingen  i alle vassdrag  Østafjells.
De organiserte  i Nedre Glommaregionen   var selvsagt  lojale,  men etter hvert reiste det seg innad kritiske røster til fortsatt streik.  Lokalt  i Tune ville fløterne ha slutt på konfrontasjon  og streik.  (Storstreiken  i sin helhet  kan du lese om her.)

Episode  3.

Noen år etter krigen bestemte  arbeiderne  i Eidet Lense  seg for å stå hardere  på krava. Dette var i tidens  ånd og formannen  møtte  resolutt opp på bestyrerens  kontor  og la frem krava.

Forhandlinger   om lønnsforhøyelse  hadde  da pågått en tid med direksjonen.
Da nå formannen  igjen trådde opp på kontoret  på de fagorganisertes vegne, sprakk bestyreren  aldeles.  Han var en meget sprek mann og hadde til og med hoppa  i Holmenkollen.  Ved denne anledning  hoppa  han over skrivebordet,  tok formannen  i hue og r. ..    og kjørte ham ut av kontoret. Skandale?   Represalier?   Avisoverskrifter? Klage til LO sentralt?  Nei,  ikke noen av delene. Det hele falt til ro. En årsak til den heldige  lesning  var bestyrerens  sterke  stilling i bedriften.  Han var faglig meget dyktig  og menneskelig  sterkt respektert.

Men svaret på Iesningen  ligger likevel  i overskriften  på denne artikkel  – i første  ledd.