Dette hendte under krigen vinteren 1942. Jeg gikk den gang på «Sarpsborg Højere Almenskole» i Sannesundsveien. Tyskerne hadde beslaglagt halvdelen av bygningen, og på grunn av plassmangel måtte noen av oss ha ettermiddagsundervisning.
Skrevet av Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 38, mai 1999.
En ettermiddag etter avsluttet undervisning gikk noen av mine klassekamerater og jeg opp den bakken som ovenfor skolen fører fra Sannesundsveien og opp gjennom Kulås. Det var tussmørkt og en del snø. Jeg hadde en sparkstøtting som jeg brukte til og fra skolen hver dag, da føret den vinteren var skikkelig bra.
Omtrent midtveis opp i bakken kom det en tysk underoffiser spradende mot oss. Etterhvert som han kom nærmere og nærmere, tenkte jeg : Hvem skal gå av veien?
Han styrte rett mot oss og ventet øyensynlig at vi skulle vike unna for representanten for herrefolket. Det ville vi nødig, men i siste liten vek vi likevel litt til side – så vidt han kunne passere sidelengs. I irritasjon over den hovne tyskeren klasket jeg til ham over buksebaken. Øyeblikkelig snudde han seg og brølte: «Wer schlug?»
Vi gikk videre, men på en eller annen måte skjønte han at det måtte være meg. Han grep tak i meg, og jeg gjorde som han og grep ham i brystet, og jeg fikk tak i et skilt som hang rundt halsen hans. Jeg rykket til, og han falt over ende. En av guttene skrek: «Løp! Løp!»
Og jeg løp. Redselen tok meg, og jeg bykset gjennom snøfaner og hoppet over gjerder. «Gjem deg i bakeriet vårt», ropte Rolf som var sønn til baker Jenseg. Vettskremt tok jeg meg inn i bakeriet, famlet meg frem i halvmørket og hoppet opp i en storbeholder som skulle vise seg å være en eltedigel. Der lå jeg og peste en lang stund og ventet på tyskeren, men ingen tysker kom. Etter hvert roet jeg meg ned og kjente meg forholdsvis trygg.
Om litt hørte jeg det puslet nede ved døra. Jeg hørte en stemme, og lyset ble slått på. «Hei det er Rolf. Men hvor er du?» Jeg krabbet ut av eltedigelen og spurte hvordan det hadde gått. Rolf fortalte at tyskeren hadde tatt sparken min og skoleveska med alle skolebøkene.
Neste dag midt i en mattetime gikk døra opp og rektor Jenssen trådte inn. «Vil Knut Fjellberg bli med meg!» Det bar rett inn på rektors kontor, og hvem stod der i uniform og blanke skaftestøvler? Tyskeren selvfølgelig! Han hadde jo tatt mine skolebøker med navn og adresse og visste godt hvor han kunne finne meg. Rektor Jenssen og jeg satte oss ned, og deretter begynte tyskeren å trave fram og tilbake over golvet med klaprende støvler.
Han holdt en lang monolog om «die deutschen soldaten in Norwegen» og fremholdt hvor heldige vi kunne være som hadde dem på besøk. Rektor Jenssen blunket til meg og forklarte tyskeren at det jeg hadde gjort, var et utslag av ungdommelig tankeløshet. Det hele måtte betraktes som en uheldig spøk. På en eller annen måte fikk han roet tyskeren ned, og jeg fikk lov til å gå.
Da jeg gikk ut av døra, kom det fra rektor Jenssen: «Aldri mer, Fjellberg»! Jeg nikket, men det ble mer.