Første skoledag var mammaene med (pappaer var aldri med på skolen), og andre skoledag sto det to stykker med hvite bandulær og vimpel i handa da jeg ankom Greåker skole.
Skrevet av Roger Larsen. Publisert i TuneRuner 60, våren 2010.
Han Gunnar Sten og han Egil hadde latt sitte pa med han Sverre Dalen og han Per Tindlund, sa jeg måtte gå alene fra Tindlund. Etter å ha ropt på Gunnar Steeeeeeeeeen!! og fatt beskjed av Else at han hadde dratt, var det å tælle ned Gamle Tindlundvei.
Gjennom hagan til han Langejohan som sikkert akkurat da satt oppe i skjulet og spikka på ei fele og ned trappa som er borte nå. Da jeg svinga under ekenøttrea til han Kåre Bye, tenkte jeg på han som bodde der i svingen før - han var litt spesiell. Han hadde til og med hesten inne i stua, og han hadde tre sønner, og for hver sønn planta han ei ek. Da den ene sønnen døde, hogde han ned ei eik, men de som står igjen, er fra I905 (den nærrnest veien), mens den andre er eldre. Sånn var'e før.
Men tilbake til de med bandulær. Da jeg kom, rakte de vimpelen ut og sperra veien, men jeg har aldri brydd meg om autoriteter for autoritetens skyld, så jeg gikk, og dælæn, jeg fikk kjeft gett. Men det var jo ingen bil i kjømda, sa nåde gikk for rett, de skulle ikke si det til noen. Senere sto vi alle langs veien og vifta med norske og persiske flagg. Sjaen og ho Faradiba var på besøk og skulle til Borregård, og vi hurra og vifta med pappirflagga våre, Dem stoppa ikke. Sollyset spilte gjennom løvtrærne utenfor skolen, og det lukta tiss på pessær'n. Og der rådde de brutale. Det var forbundet med stor risiko å gå på dass, så det var lurest å gå midt i timen.
Da det ringte inn, måtte vi stille opp, og de ringte med håndbjelle. Alle sju årsklassene sto på rekke og rad og ble dirigert inn av læreræne. Opp trappa og
inn to dører, og inni gangen var det vask og drikkefontene til høyre og to klasserom. Til venstre la sløden (som ble til klasserom etter hvert og gjorde at vi måtte sykle opp på Hannestadskolen for å ha sløyd) og et klasserom til, og det i det sørøstre hjørnet ble vårt etter hvert.
Rett fram la lærerværelset, og her hadde Titterud sitt kontor. Titterud var skolebestyrer og sanglærer. Sangen foregikk oppe på loftet, og der var det takvinduer og pumpeorgel. Titterud tråkka og spelte, og vi sang "Norge i rødt, hvitt og blått", "Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange" og andre nasjonalistiske sanger. Det var jo bare noen år etter krigen, og det var fortsatt rasjonering på enkelte varer.
Vi gikk i strikkegensere, lappa klær og fikk brus en gang imellom. Solo. Og kanskje en Opalsjokolade. Korn det en bil forbi, var den rusisk.
Det første året til 51 - kullet var litt turbulent. Ihvertfall for vår klasse (det var to). Det var lærermangel, og vi hadde flere lærere det første året, innimellom til og med Titten sjøl. Men etter hvert roa det seg, og fru Moan ble hele klassens lærerinnemamma. Ho var vi glad i, og ho lærte oss og det vi skulle høre: de tre r' er; riding, raiting and ritmetikk, Iese, skrive og regne og litt om Jesus og den gjengen. Sjøl leste jeg først "Soppen Popp og vennene hans". Så ble det Bobsey-barna, Hardyguttene, Frøken detektiv og alt aent. Biblioteket begynte jeg å bruke i I 0 - 11 årsalderen, og det har jeg fortsatt med, men der hadde man ikke ledig litteratur. Ikkeno Hardy, Bobsey eller frøkendetektiver der nei!
Til jul lagde vi julepynt og julekalendere, og julepynten var laaaange lenker av farget papir og flettede kurver til juletreet. Og rundt juletider var det kalt, så derfor fyræ vaktmester'n. Han gikk faste runder og fylte koks i klasseromovnene, og rundt dem hang det våte klær bestandig. Det lokta våt ull av hele skolen. Av en eller annen grunn var jeg livredd for skolesykesøstera, muligens p.g.a. traumatiske hendelser da jeg var liten. Jeg var plaga av krupp. Det naturlige hadde vært å være redd for pinærn, skoletannlegen, som hadde kontor i andre, og som hadde vannbå'rr. Det gjorde vondt å gå til tannlegen den gang, for da var ikke bedøvelse oppfunnet enda, man fikk det i hvert fall ikke før man skulle operere vekk et ben eller kanskje en arm.
Etter tredje begynte vi i fjerde, og da var klassen delt. Jentene og noen av guttene måtte begynne pa Hannestadskolen, mens resta ble slatt sammen med den andre klassen av 51 -kullet. Fjerdeklasse var et stooort skritt oppover på rangstigen: flere enn tre timer hver dag og lærer som klasseforstander - Haraldsen. Altså ikke frøken, for sån var det da. Frøkner var forbeholdt de minste. Vi var det føste kullet med obligatorisk engelskundervisning, og jeg hadde litt problemer med engelsken, men fru Kalnes ga ikke opp, og hun hadde ekstratimer for de som ville. Jeg tror det var jeg og han Jan Tore Gundersen, men han hadde skjøt "omskriving med to do", så han ville være en støttespiller for meg? Eller trene på det han ville bli? Han ble lærer. I første ekstratime gikk det opp et lys, og omskriving med to do var klar som blekk. Det var helt merkelig. Spoiiing, sa det, og så forsto jeg alt.
Men vi hadde ogsa fru Gundrosen i engelsk. Sunlightsepe var vet det første ordet vi lærte, og det kom vel med. Jeg bruker den enda. Kællen til fru Kalnes, han Jan Kalnes, hadde vi i gym, og all gym foregikk ute. 60 - meter sprang vi på veien bak skolen, og høydehopping foregikk i skolegården. ldrettsmerket fordret 60 - meter, høydehopping og kasting, og jeg tror jeg greide sølv. Vi sparka fotball også, og han Jan var flink til å nikke. Derfor nikka han seg en gang oppover hele banen. Han Karl-Viktor så seg lei på det og ropte fra ytre venstre: DRA TE'N I MAGAN!! lnnimellom slo vi ball, men siden ballen ofte forsvant opp mot jernbanen, var dette en sport som kunne medføre kjefting. De i husa på andre siden av veien ble fort lei av balldunking mot vegger og innimellom knuste vinduer. Om vinter'n hadde vi ikke gym, da tenkte vi i stedet. Vi kosa vårs.
Haraldsen kom nordfra, hadde fått hval på kroken, hadde ligget i jernlunge p.g.a. poliomyelitt og var en kjernekar. Det er få som har kjefta på Titterud som
han. Titten fortalte at "nå ble det krig", dette var under Cubakrisen, og vi ble jo redde. Dette sa vi til Haraldsen, og han føk inn på lærerværelset, og vi hørte, dempet ville være et feil ord, krangling. Da han kom tilbake, var krigen avlyst, og vi tok spisepause med kakkao og medbrakte matpakker.
Vi hadde Haraldsen lenge, og en dag skulle vi på skitur til Aronsbakken. Dette var på vårparten og lærer'n, Haraldsen, sykla opp. Snøen var råtten, og glien var dårlig, men sola skinte, og bekkene klukka under snøen. Noen måtte jo prøve seg i Aronsbakken allikevel, så en av oss kæræ seg opp på toppen og satte utfor. Glien var eksepsjonelt dårlig, så da han kom til hoppkanten, stoppa det helt opp, vi hørte et rop, og sa snubla han og datt av hoppet. Det var langt ned fra hoppkanten der oppe, vi kunne gå under hoppet, så det dunka litt da den uheldige Engan 2 traff bakken. Det er mulig han brakk noe, men på den tiden fløy man ikke til doktorn for en var dau, så det kom verken ambulanse eller helikopter. Vi tente heller opp et bål, la den uheldige på noen barkvister og spørte mellom hver bit av kolbrente
pølser: Erru bere nå? Til slutt klarte han til og med å svare, så da ble han regna som fresk. Men noe nytt forsøk på bakkerekord ble det ikke.
Vi var en heldig generasjon, man kjente ikke uttrykket ordblind, så noen slet på skolen. Som 15- og 16-åringer var det allikevel plass til alle som ville ut i arbeidslivet, og alle som en i klassen min har klart seg bra. Elektrikere, platearbeidere, sveisere, lærere, ingeniører, selvstendig næringsdrivende ..... Hurra for alle sammen!