Greåker skole

Første skoledag  var mammaene  med (pappaer  var aldri med på skolen),  og andre skoledag  sto det to stykker  med hvite bandulær og vimpel  i  handa  da jeg  ankom Greåker  skole.
Skrevet av Roger Larsen. Publisert i TuneRuner 60, våren 2010.

Han Gunnar  Sten og han Egil hadde latt sitte pa med han Sverre Dalen og han Per Tindlund,  sa jeg  måtte gå alene fra Tindlund.  Etter å ha ropt på Gunnar  Steeeeeeeeeen!!   og fatt beskjed  av Else at han hadde  dratt, var det å tælle ned Gamle Tindlundvei.

GreåkerSkole_1951kullet_RogerLarsen

1951-kullet ved Greåker skole.
1. rekke fra venstre: Ukjent, Inger Strand, Anne Lise (?), Bjørg Olsen, Liv Astrid Skau, Sissel Krabbesund, Randi Haugen.
2. rekke fra venstre: Odd Tore Rekvin, Jan Tore Gundersen, Terje Willy Nord, Jan Egil Hansen, Gunnar Sten Johansen, Roger Larsen, Jan Erik Hansen, Karl Victor Larsen, Paul Roger Schrøder (foran lærerinne Moan)
Eier: Roger Larsen

 

Gjennom  hagan til han Langejohan som sikkert akkurat  da satt oppe i skjulet og spikka på ei fele og ned trappa  som er borte nå. Da jeg   svinga under ekenøttrea  til han Kåre Bye, tenkte jeg på han som bodde der i svingen før - han var litt spesiell.  Han hadde til og med hesten  inne i stua, og han hadde tre sønner,  og for hver  sønn planta han ei ek. Da den ene sønnen døde,  hogde han ned ei eik, men de som står igjen, er fra I905 (den nærrnest veien),  mens den andre er eldre.  Sånn var'e før.

Men tilbake  til de med bandulær. Da jeg  kom, rakte de vimpelen  ut og sperra veien, men jeg  har aldri brydd meg om autoriteter  for autoritetens   skyld,  så jeg gikk,  og dælæn, jeg  fikk kjeft gett. Men det var jo ingen bil i kjømda,  sa nåde gikk for rett, de skulle  ikke si det til noen. Senere sto vi alle langs veien  og vifta med norske  og persiske  flagg. Sjaen og ho Faradiba var på besøk  og skulle til Borregård, og vi hurra og vifta med  pappirflagga  våre, Dem  stoppa  ikke. Sollyset  spilte gjennom  løvtrærne utenfor  skolen,  og det lukta  tiss  på pessær'n.  Og der rådde de brutale.   Det var forbundet  med stor risiko  å gå på dass,  så det var lurest å gå midt  i timen.

Da det ringte  inn, måtte vi stille opp, og de ringte med håndbjelle.  Alle  sju årsklassene sto på rekke og rad og ble  dirigert  inn av læreræne.  Opp trappa  og
inn to dører,  og inni  gangen  var det vask og drikkefontene  til høyre og to klasserom.  Til venstre  la sløden (som ble til klasserom  etter hvert og gjorde  at vi  måtte  sykle opp på Hannestadskolen   for å ha sløyd)   og et klasserom   til,   og det i det sørøstre  hjørnet  ble vårt etter hvert.
Rett fram la  lærerværelset,  og her hadde Titterud  sitt  kontor.  Titterud  var skolebestyrer   og sanglærer.  Sangen foregikk  oppe på loftet,  og der var det takvinduer   og pumpeorgel.   Titterud tråkka  og spelte,  og vi  sang "Norge  i rødt,  hvitt  og blått",   "Vi ere en nasjon vi med,  vi små en alen lange"  og andre nasjonalistiske   sanger.  Det var jo bare  noen år etter krigen,  og det var fortsatt  rasjonering  på enkelte  varer.
Vi gikk  i strikkegensere,   lappa klær  og fikk brus  en gang  imellom.   Solo.  Og kanskje  en Opalsjokolade.   Korn det en bil  forbi, var den rusisk.

Dette er 1. klasse ved Greåker skole i 1950, altså ett år før artikkelens skoleklasse. Det hører med til historien at Gerd Marianne Dahl deltok på begge bildene, fordi lærer Carla Stjernesund Dahl ikke ville delta på bildet og plasserte Marianne der isteden, da hun var tilskuer til fotograferingen.
1. rekke fra venstre er : Bjørg Annie Andreassen, Kari Lisbet Solhøi, Anne Lise Gundersen, Eva Synnøve Hansen, Grethe Bye, Kari Helene Larsen, Inger Lisbeth Rønnild, Karin Lisbeth Karlsen.
2. rekke fra venstre: Håkon Olav Simensen, Gerd Marianne Dahl, Rigmor Gretland, Reidun Johansen og Sten Roger Pettersen.
3.rekke: Tor Egil Pettersen, Arne Bjørnstad, Jan Erik Pettersen, Bjørn Helge Anthonsen, Jan Egil Tangen, Bjørn Eriksen, Rolv Johan Ottersen og Yngvar Skår.
Eier og informant: Karin Lisbeth Kristiansen.

Det første året til 51 - kullet  var litt turbulent.  Ihvertfall  for vår klasse (det var to). Det var lærermangel,   og vi hadde  flere lærere  det  første året,  innimellom   til og med Titten  sjøl.  Men etter hvert roa det seg, og fru Moan ble hele klassens lærerinnemamma.   Ho var vi  glad  i,   og ho lærte  oss og det vi skulle   høre:  de tre r' er; riding,  raiting  and ritmetikk, Iese,  skrive  og regne og  litt om Jesus  og den gjengen.  Sjøl  leste jeg  først "Soppen  Popp og vennene  hans".  Så ble  det Bobsey-barna,  Hardyguttene,  Frøken  detektiv  og alt aent. Biblioteket   begynte jeg  å bruke  i  I 0 -  11  årsalderen,   og det har jeg  fortsatt  med, men der hadde man  ikke ledig  litteratur.   Ikkeno Hardy,  Bobsey  eller frøkendetektiver der nei!

Til jul lagde vi julepynt og julekalendere,   og julepynten   var laaaange  lenker av farget papir  og  flettede kurver til juletreet.  Og rundt juletider  var det kalt, så derfor fyræ vaktmester'n.   Han gikk faste runder og fylte koks i klasseromovnene,   og rundt  dem  hang det våte klær bestandig.  Det lokta  våt ull av hele skolen.  Av en eller  annen grunn  var jeg  livredd  for skolesykesøstera,   muligens  p.g.a. traumatiske  hendelser da jeg   var liten. Jeg var plaga av krupp. Det naturlige hadde  vært  å være  redd for pinærn,  skoletannlegen,   som hadde kontor  i andre, og som hadde  vannbå'rr.   Det gjorde  vondt  å gå til  tannlegen den gang,  for da var ikke  bedøvelse   oppfunnet  enda, man fikk det i hvert fall  ikke før man  skulle operere  vekk  et ben eller kanskje  en arm.

Etter tredje begynte  vi  i  fjerde,  og da var klassen delt. Jentene og noen  av guttene  måtte  begynne  pa Hannestadskolen,  mens  resta ble slatt  sammen  med den andre klassen  av 51 -kullet. Fjerdeklasse  var et stooort skritt  oppover  på rangstigen:   flere enn tre timer hver dag og lærer  som klasseforstander   - Haraldsen.   Altså  ikke  frøken,  for sån var det da. Frøkner  var forbeholdt   de minste.   Vi  var det  føste kullet med obligatorisk   engelskundervisning,  og jeg hadde  litt problemer med engelsken,  men fru Kalnes ga ikke  opp,  og hun hadde ekstratimer  for de som ville. Jeg tror det var jeg  og han Jan Tore Gundersen, men  han hadde  skjøt "omskriving med to do", så han ville være en støttespiller for meg? Eller trene på det han ville bli? Han ble lærer. I første ekstratime  gikk det opp et lys, og omskriving  med to do var klar som blekk. Det var helt merkelig.   Spoiiing,  sa det, og så forsto jeg  alt.

Men vi hadde ogsa fru Gundrosen i engelsk. Sunlightsepe  var vet det første ordet vi lærte, og det kom vel med. Jeg bruker den enda. Kællen til fru Kalnes,  han Jan Kalnes,  hadde vi i gym, og all gym foregikk  ute. 60 - meter  sprang  vi på veien bak skolen, og høydehopping foregikk  i skolegården.   ldrettsmerket   fordret  60 - meter, høydehopping   og kasting,  og jeg  tror jeg greide  sølv.  Vi sparka  fotball også, og han Jan var flink til å nikke.  Derfor nikka han seg en gang  oppover  hele banen. Han Karl-Viktor så seg lei på det og ropte fra ytre  venstre:  DRA TE'N  I MAGAN!!  lnnimellom slo vi ball, men siden  ballen ofte forsvant  opp mot jernbanen, var dette en sport som kunne medføre  kjefting.  De i husa på andre siden av veien ble fort lei av balldunking mot vegger  og innimellom  knuste  vinduer.  Om vinter'n hadde vi ikke gym,  da tenkte  vi i  stedet.  Vi kosa vårs.

Haraldsen  kom nordfra,  hadde  fått hval på kroken, hadde  ligget i jernlunge p.g.a.  poliomyelitt   og var en kjernekar.  Det er få som har kjefta på Titterud  som
han. Titten fortalte  at "nå ble det krig",  dette  var under Cubakrisen,  og vi ble jo redde.  Dette sa vi til Haraldsen,  og han føk inn på lærerværelset, og vi hørte, dempet  ville være et feil ord, krangling.  Da han kom tilbake,  var krigen avlyst, og vi tok spisepause  med kakkao  og medbrakte  matpakker.

Vi hadde Haraldsen lenge,  og en dag skulle vi på skitur til Aronsbakken. Dette var på vårparten  og lærer'n,  Haraldsen,  sykla  opp. Snøen  var råtten, og glien var dårlig, men  sola skinte,  og bekkene  klukka  under snøen. Noen  måtte jo prøve seg i Aronsbakken allikevel,  så en av oss kæræ seg opp på toppen og satte utfor.  Glien var eksepsjonelt  dårlig,  så da han kom til hoppkanten,  stoppa det helt opp, vi hørte et rop, og sa snubla han og datt av hoppet.  Det var langt ned fra hoppkanten  der oppe, vi kunne gå under hoppet,  så det dunka  litt da den uheldige  Engan 2 traff bakken.  Det er mulig han brakk noe, men på den tiden fløy man ikke til doktorn for en var dau, så det kom verken  ambulanse  eller helikopter.  Vi tente  heller  opp et  bål, la den uheldige  på noen barkvister  og spørte mellom  hver bit av kolbrente
pølser:  Erru bere nå? Til slutt klarte  han til og med å svare, så da ble han regna som fresk. Men noe nytt forsøk på bakkerekord  ble det ikke.

Vi var en heldig  generasjon,  man kjente  ikke uttrykket  ordblind,  så noen  slet på skolen.  Som  15- og 16-åringer  var det allikevel  plass til alle som ville ut i arbeidslivet,  og alle som en i klassen  min har klart seg bra. Elektrikere, platearbeidere,  sveisere,  lærere, ingeniører,  selvstendig næringsdrivende ..... Hurra  for alle sammen!