Stenbekk har en eldgammel historie – en litt ukjent historie?
Stedet ble først kjent for sine møllebruk allerede fra slutten av norrøn tid. Videre opp gjennom historien har den lille, men ganske stabile fossen i Stenbekken gitt kraft til både sagbruk og frørenseri. Den lange “industri”-historien er ukjent for mange, og enda færre er det kanskje som kjenner til de vakre damanleggene som ennå fins i bekken her. Og det er få som vet at eiendommen der dagens Stenbekk ligger, egentlig har et helt annet navn.
De fleste forbinder Stenbekk med misjon, leirer, loppemarked og utleie av lokaler. Men Misjonssenteret utgjør et relativt kort kapittel i den lange historien som er knyttet til dette idylliske stedet. Mange av oss som har levd en stund, husker at Tune barnehjem lå her tidligere. Men hva skjedde her før den tid? Vi skal kikke litt nærmere på både navnet og de viktigste fasene bakover i tida.
Navnet
Den eiendommen som i dag kalles Stenbekk, er egentlig husmannsplassen Tørkopp som lå under gården Sjøren (g. no. Sjøarenden) i nordenden av Tunevannet. Plassen fikk trolig dette navnet fordi det var god tørk på de sørvendte jordene med god “trekk” fra vest. Plassen ble brukt av husmenn fra ca år 1700. En av dem, Nils Tyrchop, druknet her i 1733. Deretter overtok Jon Tyrchop, og i hans tid vokste det opp 5 barn på det lille stedet. Husmannsplassen sto til litt inn på 1900-tallet.
Det egentlige og opprinnelige Stenbekk lå på andre sida (sørsida) av bekken. Tunet lå trolig helt opp mot fjellkanten der veien fra Sarpsborg i dag “munner ut”. Det som het “Møllerboligen” lå i tilknytning til dette tunet, og sto der fram mot midten av forrige århundre. Det er rundt dette forsvunne tunet og i selve bekkefossen at den lange historien har utspilt seg.
Damrester fra de nedre brukene står gjemt i løvskogen rett ned for P-plassen i dag. Med litt stell og en gangvei ned til området kan dette bli en fin liten kulturminnepark. Stenbekkhistorien fortjener en plass i folks bevissthet. Foto: Reidar Magnus Stang
Bekken som har gitt stedet navn, inneholder vel ikke noe mere stein enn bekker flest, – snarere tvert imot, der den bukter seg stille i jordsmonnet forbi Bekkhus. Navnet Stenbekk stammer fra norrøn tid. Det er god grunn til å tro at navnet skyldes en samling kjempesteiner som ligger delvis ute i bekken.
Disse store steinene har trolig gitt navn til bekken allerede på slutten av norrøn tid og deretter til møller og et lite gårdsbruk, sagbruk og frørenseri – til slutt også til barnehjem og misjonssenter. Bakerst skimter vi Vestvannet. Foto: Reidar Magnus Stang
Møllebruk
Det som gjør Stenbekk spesielt interessant, er at her ble trolig distriktets aller første mekaniske kraftkrevende virksomhet anlagt. For minst 800 år siden! Våre eldste skriftlige kilder går tilbake til 1320 – og da var Stenbekk mølle forlengst etablert. Dette var flere hundre år før man klarte å temme noe av kraften i f.eks. Sarpsfossen og Solifossen. På 14-,15-, og 16-hundretallet var det to kvernhus i drift her, og på 1700-tallet hele tre stykker!
Dette bildet fra 1936 viser de siste bygningene som stod igjen etter virksomheten i Stenbekken. Fra v: Restene av sagbruket. Saga var ikke i drift etter ca 1920. Frørenseriet (i midten) ble bygd i 1888 og var i drift til 1954. T.h. møllerboligen, som trolig lå i tilknytning til det opprinnelige Stenbekk-tunet. I dag går veien rett over disse tomtene, og det vesle fossefallet ligger i rør under veibanen. Foto: Ingebret Aas
Den vesle gården som lå her, var aldri noen viktig del av eiendommen. Det var møllene og rettighetene til fossen som betydde noe. Og som man da kunne forvente, var det innimellom strid om hvem som kunne bygge ut fossen. Mektige eiere prøvde å posisjonere seg, og noen ganger endte det med rettssaker. Stenbekkmølla var fra først av krongods (“staten”). Kalnes var også inne i bildet på eiersiden, før bruket en gang på 1700-tallet ble lagt til Holleby. Men Sjøren grenser også til den samme fossen, og måtte et par ganger kjempe for sine rettigheter. Fredrikstad prestebord hadde eierdel i Sjøren, og anla sak for å få tilgang til fossekraften.
Møllebrukene i Stenbekken var i sine første århundrer de viktigste i distriktet – ved siden av Møllerød i Soli. Stedet lå gunstig til for transport av korn og mjøl vannveien, både over Tunevannet og Vestvannet, Isnesfjorden og Mingevannet.
Vi kan i dag knapt forestille oss hvilket slit det var for folk å frakte kornet sitt til mølla – og deretter hjem igjen i form av mjøl. Robåter var en velsignelse. Men fra båten måtte ofte kornsekkene bæres på ryggen kilometervis før de var hjemme på gården. Et eksempel kan være Severin Kjennet som holdt til på en husmannsplass ved Kjennetjenn nord for Agnalt: Først rodde han mjølet sitt til Båtstangen. Der tok han den ca 100 kg tunge sekken på ryggen og ruslet de fire kilometerne oppover til hjemmet sitt. Sånne karer visste nok å sette pris på grøt og flatbrød – som var den daglige kosten!
Sagbruk
I 1769 ble det første sagbruket reist i Stenbekken. Da var det Holleby som rådet grunnen her. Den nye eieren av godset, Jens Ziegler, var en driftig herre med ønske om å starte med trelast. Han bygde først opp et sagbruk i nærheten av gården sin. Her gjorde han noe så utradisjonelt som å satse på vindkraft.
Men etter et par års drift blåste vindmølla rett og slett i stykker, og det var da han bestemte seg for å flytte saga til Stenbekken, hvor vannkrafta kunne være mer kontrollerbar enn vinden over den flate Hollebysletta. Dermed kom det plutselig et sagbruk ved siden av de tre møllebruka som alt var der, og Stenbekk ble et lite industristed med ganske mange arbeidere i sving.
Ziegler fikk snart motbør her også. Ikke av vinden denne gang, men av sagbrukseierne ved Sarpsfossen og i Soli. De var redd for konkurranse gjennom ulovlig eksport av trelast, og de gikk til sak. Men Ziegler bedyret at han skar materialer bare til bygdefolk. Han fikk unison støtte fra bøndene i distriktet, som satte stor pris på Stenbekksaga. Her fikk de skåret sitt eget tømmer rimelig, eller endog uten kontanter dersom de betalte i form av tømmer til Ziegler. Tidligere hadde bøndene vært henvist til å kjøpe dyr trelast fra eksportsagene ved Sarp og Soli. Saken endte med at Ziegler fikk fortsette.
På 1800-tallet, da Lindemannfamilien hadde overtatt Holleby, var det såpass kapasitet at de forpaktet bort en del av skuren til Christiania-firmaet Collet & Søn.
Den vesle fossen ga riktignok ikke noen stor fart i sagbladene, men tid var ikke en så viktig faktor den gang som i dag. De siste årtiene saga var i drift, var det enda sjeldnere med mye vann i bekken. Tidligere hadde eierne av Holleby kunnet demme opp Tunevannet slik at bekken ga mere og jevnere vann. Men klager fra eierne av Sjøren over stadige oversvømmelser på jordene ned mot Tunevannet, førte til slutt fram. Oppdemmingen ble erklært lovstridig. Etter dette kunne det ta over et kvarter før saga hadde spist seg gjennom en stokkelengde!
Et unikt bilde inne fra frørenseriet, tatt i 1918-19. Edvard Kultorp med sønnen Ole står ved en av rensemaskinene, produsert i Wien, ser vi. Edvard var fra Varteig og bodde i disse årene på Plommen (nord for Kolstad). Han var gift med Olava, dattera på gården. (I Tune bygdebok står det at bildet er fra øvre mølle, men her har nok kommunens fotoarkiv bommet litt). Foto: Sarpsborg kommunes fotosamling
Før veien forbi Stenbekk ble bygd, ble vannveiene også brukt til å frakte tømmer og skur. En del av den ferdige trelasten ble fløtet ned Tunevannet. Paul Lindemann på Holleby hadde fått seg tomt i Sandesund til opplagsplass, og bord og planker ble kjørt dit fra Tunevannet med hest. Sandesund var datidens trafikk-knutepunkt og lettest å levere varer ut fra.
Frørenseri
Siste tilskudd til virksomheten i Stenbekken skjedde i1888. Da ble det bygd frørenseri helt øverst i fossen. Nå kunne bøndene på en lettvint måte få sortert og renset såkornet sitt. Frørenseriet var i drift helt til 1954, og det finnes kanskje ennå en og annen som i barndommen var innom der? Denne bygningen var den siste som sto på det stedet der den egentlige Stenbekkhistorien foregikk.
Møllene forsvant ut av bildet etter hvert som lønnsomheten sank, bedre veier kom, og andre større og mer effektive møller overtok. Etter 1920 var det drift verken i mølle eller sagbruk. Flere av bygningene fra den gamle tiden ble revet rett før 2. verdenskrig. Og i dag ruller vi altså rett over tuftene med våre biler og sykler.
Bolig for Lindemann
I 1917 skjedde navnebyttet og forflytning som gjør at vi ennå har et “Stenbekk” med bygninger. Det året bosatte den ene av Hollebys to eierbrødre seg på Tørkopp. Carl Lindemann bygde seg en herskapelig og stor villa på den snaut 30 mål store husmannsplassen.
I 1917 flyttet den ene eieren av Holleby, Carl Lindemann, til husmannsplassen Tørkopp og bygde seg denne praktfulle villaen. Samtidig flyttet han navnet Stenbekk over til sin side av bekken. Allerede i 1923 etablerte Tune kommune sitt første barnehjem i bygningen, som fra 1967 ble utgangspunktet for misjonssenteret. Bildet her er fra omkring 1935. Foto: Sarpsborg kommunes fotosamling
For å få et mer representativt navn på eiendommen sin, tok han Stenbekknavnet fra det eldgamle tunet på andre sida bekken. Han “gikk over bekken etter navn” kan man si.
Lindemann fikk tragisk nok knapt flyttet inn i det flotte huset før han fikk store økonomiske problemer i sin forretningsdrift på tampen av 1.verdenskrig. Han måtte selge, og kjøperen ble David Knobel, som igjen solgte til Tune kommune allerede i 1920.
Barnehjem og deretter misjonssenter
I 1923 ble den store villaen gjort om til Tune barnehjem, med plass til 20 barn. Dette skjedde i en fase da kommunene gikk inn og tok et offentlig ansvar på flere sosiale felt. For eksempel ble eiendommen Tingvoll åpnet som aldershjem i 1924.
Etter hvert fylte ikke barnehjemmet kravene til de nyere retningslinjer for barneomsorg. Det nye Tune familiehjem ble etablert på Grålum, og Stenbekk ble solgt til Det Norske Misjonsselskap i 1967. Det var pioneren Johs. Moan som jobbet for idéen om at dette kunne bli et flott leirsted.
Tekst: Reidar Magnus Stang
Denne artikkelen ble publisert i TuneRuner nr 70 sommeren 2015