Tore Kleva

Historier om en småbruker på Opstad på annen halvdel av 1800-tallet.

Tekst: Willie Hartmand Berggren (forkortet av redaksjonen). Manuskriptet er mottatt fra Arne Martinsen(Se Tune bygdebok nr 2, s. 331). Publisert TuneRuner 65, høsten 2012.

Vassgrøt og ulv
Han het egentlig Tore Svendsen, og kom antagelig fra Vister etter navnet å dømme. Han bodde først i Greåkerdalen hvor han eide litt jord, som muligens kunne fø en hest og en ku, og han hadde vel noen høner og en gris, så han kunne livberg familien. Han drev leiekjøring, det kunne være i skogen, og frakting etter veien. Men det var nok fattige kår, ja det var harde tider som skapte harde mennesker.

Tore var en kortvokst kar og han haltet litt, men hans kone Marja var stor og kraftig. I huset hvor de bodde var det jordgulv, så det var ikke rare greiene, og antakelig kaldt og trekkfullt. Men han hadde sikkert nok ved til brensel, for noe fikk han og noe stjal han fra de som hadde skau nok.

Det kunne nok være et nøysomt og ensidig kosthold, særlig på ettervinteren, når det minket på ressursene, vanlig kost den gangen var vassgrøt og velling, flatbrød. Til middag var det poteter med brisling eller bare salt

Det var mye ulv i traktene den gang, i sprengkalde vinternetter kunne de høre ulvehyl helt inn på stueveggen. Ulvene kunne stå helt oppe på gjødselhaugen inntil uthusveggen. Tore hadde munnladningsgevær og skjøt nok en del ulv. Jeg har selv sett ulveskinnene fra hans tid.

Kleiva og tatere
Etter en tid overtok Tore et småbruk på søndre Opstad, som strakt seg ned i gjennom klev, så derfra fikk han navnet Tore Kleva. Eiendommen bestod av lett sandjord som trengte mye regn og gjødsel om det skulle bli noen avling.

De første årene på Opstad når barna var små hadde Tore gårdsgutter, men de stoppet ikke lenge. Det var vel helst folk som kom rekende etter veien og som ikke kjente noe til ham, som tok jobb hos ham. Når gårdsgutten etter en tid spurte etter lønn, så fikk Tore ham med ut i stallen, og der fikk han juling av svepa i stedet for penger. Men en gang hadde han ansatt en tater, og når han skulle ha oppgjør, så gikk det galt – da ble det Tore som fikk en omgang juling.

Han hadde forresten mye omgang med taterne, og drev vel en del tuskehandel og hestehandel med dem. Alle taterfølger som kom etter vegen fikk ta inn hos Tore. De fikk ligge på låven og kokte på grua i bryggerhuset.

På østsiden av gården til Tore lå det flere mål med fjellgrunn hvor det vokste en del løvskog og annet. Den fjellgrunnen fikk Tore gratis for at han skulle ha til veabrenning, mot at han lot være å stjele i skogene til de andre bøndene på Opstad.

Stua som Tore bodde i lå på vestsiden av Klevaveien mens lagården lå på østsiden der den ligger i dag. Han eide jorden på begge sider av veien. Den gamle stua ble flyttet til Klevaveien 26 hvor den er i bruk i dag.
Utnyttet ressursene
En gang Tore hadde fått kjøring sammen med en del andre bønder, hadde de fritt beite til hestene, men alle skulle ha like lange tjor. Da de hadde tjoret hestene, kom Tore sist og tjoret sin hest. Da de kom for å hente hestene, fikk de se at Tores hest rakk lenger enn de andre og følgelig fikk mer gras. Det viste seg at Tore hadde satt tjoret på bakbenet i stedet for frambenet.

Tore var nøysom når det gjaldt mat og klær og tok vare på ressursene, men det gikk ut igjen til kjøp av brennevin. Det hendte seg at Tore var i pynt, som bestod i vadmelsdress og rødrutet halstørkle. Gikk hans langs vegen og det lå hestemøkk der, tok han det med bare nevene og kastet det inn på eiendommen sin.

Hensynsløs
Når det gjaldt leiekjøring så hadde han også kjøring av syke personer til Gaustad asyl i Kristiania. Det var jo lang transport med hest så han måtte overnatte på veien. En gang hadde han med seg en syk kvinne. Han tok da inn på et vertshus hvor han satt og drakk og spilte kort om natten. Men han måtte jo passe på at ikke pasienten rømte, så han knyttet tau rundt benet på kvinnen og festet det til sitt eget ben, så hun måtte sitte ved siden av ham.

Han var også en hensynsløs person når det gjaldt dyr. En kald vinterkveld han kjørte gjennom Vister, tro hesten ned i et hull og brakk benet. Tore lot hesten stå og gikk inn i en stue som het Stikkimellom. Der satt han og drakk og spilte kort hele natten. Om morgenen stod hesten død og stivfrossen, og det var spor etter ulver som hadde gått rundt hesten om natten.

Svirebrødre
Tore hadde en bror, som skulle være slemmere enn ham, som hadde eiendom inntil Tores men strakte seg nedover mot Moa. En gang Tore drev og satte opp nytt gjerde i delet mellom dem og broren. Da broren fikk se at delet var flyttet inn på hans eiendom, ble det et farlig leven. Tore sier da: – Pytt, er det noe å bry seg om? Vil du ha en dram? Han tok opp flaska og glasset fra jordekanten. Det var jord i glasset. Tore spyttet i glasset og gned det rent med fingeren og skjenket til broren som også var glad i en dram. Så ble de enige igjen.

I Arvelia litt østafor Tore bodde en mann ved navn Arve Jensen. Han hadde litt jord i Greåkerdalen, og drev leiekjøring ved siden av. Han var en del yngre, men av samme toen så de passet godt og var mye sammen.

Arve drev også og kjørte omkring og solgte fisk, kjøtt og flesk, men det var ikke alltid han hadde helt prima varer. Så det kunne være vanskelig å få solgt dem, da skrek og svor han og skjelte ut kjerringene så de turde ikke annet enn å kjøpe.

Når Arve og Tore hadde vært i byen på lørdagene og var fulle, kappkjørte de hjemover. Da de kom til Sandesund, kjørte de ut i elven med hest og vogn for å vanne hestene mens de selv rakte hverandre flaska og drakk. Siden gikk det i full fart nedover mot Greåker, og var det noen kjerringer etter veien så slo de etter dem med svepen.

Eiendomsrett?
En gang det var flere som drev med tømmerkjøring i Visterskogen så brukte de å holde måltid i en stue som het Måsaleggen. Arve fridde til datteren der. Hestene stod på tunet og fikk for der, men Arve skulle absolutt ha sin hest i sørveggen av stua. Da våren kom skjønte de hvorfor, da hadde han foret opp settepotetene til sine tilkommende svigerforeldre.

Det var fremdeles trange tider her til lands, så det ble til at Arve Jensen dro til Amerika for å søke lykken, som så mange andre. Den som overtok jorden hans og brukte den var Tore. Han regnet vel med at Arve ikke kom tilbake til gamlelandet, men den som kom tilbake var Arve. Han ville selvsagt ha igjen jorden sin, men det nektet Tore – han mente den var sin. Arve spurte da om han hadde papirer på det. –Nei, sier Tore, men har du papirer da? Arve hadde heller ingen papirer, så enden ble at Arve måtte kjøpe tilbake sin egen jord.

Cowboy redd for torden
Arve var en svær kar og skremte nok mange med kjeften, men han var nok ikke så modig når det kom til stykket. Når det var tordenvær krøp han ned i kjelleren, og på mørke vinterkvelder når han kjørte gjennom Opstadbrekka, lå han i bunnen på sluffa og hujet, mens hesten travet for fullt.

Arve Jensen levde lenge etter at Tore var vekk. Jeg kan huske siste gang jeg så ham, antagelig i 1925, han var da kledd i lang, svart frakk med flik bak, hælstøvler, bredbremmet svart Stetson hatt, svarte benkklær. En typisk bekledning som ble brukt i den ville vesten på slutten av 1800-tallet. Han hadde vel hatt den med hjem derfra.

Kone, sild, lensmann og brennevin 
Skjønt Tore var en rebell, måtte han være snill gutt hjemme så lenge konen Marja levde. Det hendte når han kom full fra byen at Marja tok ham i jakkekraven og lempet ham inn gjennom døra.

Etter at Tore ble enkemann, ser det ut som om han levde alene på gården og ordnet matstellet selv. Ved den tiden var det et år med stort sildefiske ved Hvalerøyene. Det var så mye sild at bøndene kjørte sild med hest og vogn. Silden ble brukt til dyrefor eller spredd utover jordene som gjødsel. Tore hentet sild ute i snøen på løkka, etter hvert som han hadde behov.

Tore Kleva
Tore Kleva og lensmannen

En dag Tore lå og sov middag, fikk han besøk av lensmannen, han kom inn i kammerset til ham. Tore spurte da om hva det gjaldt. Jo, lensmannen hadde hørt at Tore hadde solgt brennevin. Tore satte seg opp på sengekanten, men uheldigvis hadde han et grøtfat under sengen som han ikke hadde skjøvet langt nok inn. Han tro det ene benet opp i grøtfatet, og mens han ristet grøten av benet sier han: – Du må ha hørt feil, lensmann, du må ha hørt at jeg har kjøpt brennevin!

En gang Tore var blitt syk, og de trodde det var slutten for ham, da sendte han bud etter en vørterkake og en halv flaske brennevin, og da kom han seg igjen. Et par guttunger som var nysgjerrige gikk inn til ham, men da skvettet han brennevin i øynene på dem og jaget dem ut igjen. Den ene var sønnesønnen hans, Karl, som selv har fortalt meg det.

Amerika og berømte etterkommere
Tore hadde flere sønner og døtre som reiste ut etter hvert og bosatte seg på Rolvsøy, Lisleby, Fredrikstad og Kristiania. Av deres etterkommere dro noen til Amerika, hvor en ble sheriff. Etter Tores sønn Kristoffer stammer visesangeren Kristoffersen, som sang sammen med Zetterstrøm.

Etter at den gamle stua var vekk, ble det bygget en ny, en lang bygning med inngang i begge ender. Tore bodde i den ene enden og sønnen Anton i den andre. Anton hadde vært ølkjører i Kristiania i en lengre tid, og var også borte i murerfaget. Han arbeidet nå på teglverket og hjalp vel Tore med gårdsbruket. Det var jo han som skulle ta over gården. Anton var gift med Olava Eriksen fra Helgeby i Sannesund.

Stevnet faren for retten
Så ble det til at Anton skulle ta over gården. Papirene var klare, og han hadde vært i Kristiania og fått lån i Spareskillingsbanken. Tiden gikk og lånet lot vente på seg. En kveld som Anton hadde vært i stallen og foret hestene for natten og han gikk ute på tunet hørte han at Tore var høymeldt. Han gikk bort til vinduet og så Tore gå fram og tilbake på gulvet og snakke med seg selv. Han var ikke edru, han hørte han sa god dag Tore Svendsen. Da skjønte Anton at han hadde hentet pengene i banken. Men Tore nektet og ville ikke ut med pengene. Til slutt måtte Anton melde sin egen far og det ble begjært rettssak.

Retten var satt og alle var på plass, men Tore lot vente på seg. Omsider kom han, og steg fram til dommer og lensmann. Så snudde han seg mot sønnen og sa, – Pøy, sånn skit skal vi ikke ha med å gjøre, kom her gutt. Så spyttet han på gulvet, svingte seg rundt på det halte benet og gikk ut.

Jeg snakket med et par kvinner som brukte å hjelpe Tore med høyet. De sa at Tore var grei og ha med å gjøre, han var både blid og trivelig. Den ene av jentene var glad til sinns og lattermild. Tore betraktet henne, og sa: -Se på henne, hun er sorgenfri.
Tore hadde kanskje sine sorger han også.