Ole Titterud

Skreddermester Ole Titterud, sto det på  et gammelt blikkskilt over uthusdøren der min kjære bestefar bodde på Yven. Med teglverk på den ene siden og en stor eplehave på den andre siden var det en herlig lekeplass for et eventyrlystent barn.
Skrevet av Bjørg Gangfløt, publisert i TuneRuner 54 våren 2007.

Ole Kristensen Titterud ble født 29. oktober 1862 på gården Titterud i Degernes. Som andre sønn måtte han tidlig lære et håndverk. Det ble som skredderelev. Han var også en dyktig felespiller og tjente noen skilling ved å spille på fester og brylluper.

I 1890 forlovet han seg med Julie Røed fra Alvim. Hun hadde hatt ni ukers skolegang, og var derfor blitt ansatt som håndarbeidslærerinne i Tune. Det ble fortalt meg at hun og søsknene lekte med Roald Amundsen på den andre siden av elven.

Ole Titterud og Julie Roedda
Ole Titterud og Julie Røed i 1890.
Eier: Bjørg Gangfløt.

Under forlovelsestiden bygget de huset med skredderverksted i uthuset. De gifter seg i 1893, og første barnet, som var min far, kom i 1895. Etter hvert kom det syv barn til, men to av dem døde.

Min far gikk i skredderlære etter middelskoleeksamen, men etter hva jeg har hørt, var han nokså udugelig, så han ble sendt på lærerskolen da han var 18 år. Ingen av de andre barna var interessert, enda det jo også ble sydd dametøy.

Skredderverkstedet besto av to rom. Det innerste var syrom. Her var det to store bord. På det ene satt Josefine, og på det andre satt Andresen. Ingen av dem hadde barn, så de skjemte meg nok veldig bort  I dette rommet var det også en jernovn som alltid var varm, for oppå den sto strykejernene, og de måtte være varme.

Det ytterste rommet var butikk, og her var det en stor, bred disk der også bestefar klippet til dress og drakt. Under disken var det en spennende skuff, og den var gjerne full av deilige gravenstenepler. Langs veggene var det speil og hyller fulle av stoffruller. En av hyllene var tom, for hver ettermiddag la bestefar seg inn i hyllen og tok sin middagslur. Kom det kunder, ringte jo dørbjellen, og bestefar våknet med en gang. Stoffrullene kjøpte bestefar i Fredrikstad hos Jespersen i  Bakgaten. Noen ganger fikk jeg være med , og da reiste vi med ”Trippen” ned og hjem med ”Padda”. Det tok faktisk hele dagen og var en stor opplevelse.

Bestefar var  en meget from mann, faktisk det snilleste mennesket jeg har kjent. Det var mye nød og fattigdom på den tiden, og mange var det som levde av å tigge. Hos bestefar var det fast  stoppested for vandrerne. Der var det mat å få, og kanskje noen slanter, og ved siden av var det varme fra brennovnene på teglverket. Hvis bestefar så noen som frøs, tok han gjerne av seg sine egne klær og ga bort.

Bestefar var klokker om søndagene, og huset hans var fast oppholdssted for predikanter og prester som gjestet et strengt bedehusmiljø. Hver søndag etter kirketid syklet han rundt og besøkte gamle og syke. Sykkelen var av det gamle slaget med et høyt forhjul og lite bakhjul.

I 1919 kjøpte han bil, åpen med stor kalesje. Med bilen fulgte det bruksanvisning og førerkort. Bestefar kjørte aldri selv. Det var min 42 år gamle onkel som var sjåfør, og etter hvert ble det min far som overtok rattet.

Det ble sagt om min bestefar at han var et matematikkgeni. Han løste 2. og 3. gradsligninger  på et blunk, så min onkel brukte ham som fasit da han gikk på gymnaset. Men ellers futgte han godt med og leste en masse bøker. Bibelen hadde han lest fra perm til perm mange ganger. Han var særlig opptatt av forfølgelsen av presten under hitlertiden på slutten av 30 – tallet.

Da krigen kom, var han blitt gammel og svak, og dessuten ble det lite å gjøre på skredderverkstedet. Men han visste godt om at min onkel hadde både radio og senderutstyr på loftet. Hvor det ble av dette da onkel ble arrestert og sendt til Tyskland, vet jeg faktisk ikke.

I 1943 sovnet bestefar inn, og hele Tune vandret i stille tog etter kisten helt til kirken.

Etter krigen ble huset solgt og verkstedet revet.
Dette er min erindring om en flink skredder og et nobelt menneske.