Asbjørn Bjørnstad

Asbjørn Bjørnstad har vært med i Tune Historielag siden starten. Han har vært med i husmannsplasskomiteen og deltatt i registrering og oppmåling av disse plassene. Han deler her minner fra sin barndom og ungdom gjennom «TuneRuner». Asbjørn ble født 19. august 1924 og har bodd på Grålum hele sitt liv.

Skrevet av Kari E. Hansen. Publisert i TuneRuner 69 vinteren 2015.

Asbjørn BjørnstadFoto: Kari E. Hansen
Asbjørn Bjørnstad
Foto: Kari E. Hansen

Han husker hele utviklingen fra rolig bondebygd til tettbygd strøk med E6 tvers igjennom. Asbjørn bor fortsatt der han vokste opp, like sørvest for det første kommunehuset i Tune, sammen med kona Rakel.

Foreldrene var Nils Sigurd og Martha. Faren var byggmester og bygde huset de bodde i. Asbjørn gikk på lande skole og husker godt lærerne han hadde der: Astrid Viker i småskolen, og Håberg og Otterstad etterpå. De gikk fram og tilbake til skolen. De første årene bare annenhverdag, slik det var i bygdeskolene.

Asbjørn vokste opp i en tid med økonomisk nedgang. De «harde trettiåra» var vanskelige for alle, men faren hadde stort sett hatt jobb hele tiden. Asbjørn jobbet hos flere bønder etter konfirmasjonen i 1938. Så fikk han malejobb i Minge, og syklet hele veien dit opp hver dag. Om kvelden syklet han av gårde til aftenskole i Sarpsborg, på elektrolinja. Det var få lærlingeplasser i elektro, og etter et par år med snekker-praksis, fikk Asbjørn jobb i laboratoriet på Borregaard. Her fikk han opplæring, og var på Borregaard i 14 år. Rakel og Asbjørn hadde giftet seg og fått 2 barn. Så tok Asbjørn ingeniørdanning i Oslo mens kona forsørget familien og betalte barnepike.Men jobben han var forespeilet på Borregaard gikk» i vasken», og det ble flytting for familien og jobb på Halden bomullsspinneri i 8 år. Etter disse årene, fikk Asbjørn igjen jobb på Borregaard, og var her som kjemiingeniør til han gikk av med pensjon.

Asbjørn ble tidlig interessert i historie. Han samlet på alt mulig rart han fant, og ville vite historien bak. Noen barne- og ungdomsopplevelser trekker han fram:

Likestilling

Asbjørn vokste opp med moderne foreldre. På den tida var det stort skille mellom mannsjobber og kvinnejobber, men hjemme hos Asbjørn var det full likestilling. Asbjørn hadde 2 brødre og 1 søster. De måtte alle sammen hjelpe til med all slags arbeid: hente vann og ved, høste bær og frukt og sy sammen filler som mor klipte av gamle klær og sengetøy. Bestemor og tante vevde filleryer. Asbjørn var også med og bakte småkaker og ellers det som foregikk på kjøkkenet. Da han ble gift, hørte kona Rakel ofte bemerkninger fra andre om at hun hadde en svært huslig mann. 

Lesestoff

Da Asbjørn vokste opp, var det ikke så vanlig med mange bøker hjemme. Og det kostet penger å låne på biblioteket. Men faren gav barna penger til å låne, og han leste mye norsk litteratur i opp-veksten; bondefortellinger, Bjørnson, Ibsen, Hamsun og Garborg. Biblioteket lå for øvrig like i nærheten, det var i Tune kommunehus. Asbjørn har siden alltid vært svært glad i å lese, og det ble barna hans også.

Skibakke i hagen

Asbjørn husker at han enda ikke hadde ski, og ikke kunne være med da broren en søndagsmorgen med nysnø begynte å bygge skibakke i hagen. Terrenget utenfor huset heller nedover, og det kunne bli en bra bakke. Men gutten fikk det ikke til, så faren drog til skogs, henta granbar og brukte en stige. Med snø oppå, ble det en ordentlig hoppbakke. Hagen ble drivende full av unger, gutter og jenter som hoppet i bakken. En større gutt stod på toppen og løftet opp de mindre, så de kom seg på plass i ovarennet.

Da det lakket mot kveld og begynte å bli mørkt, ble noen av jentene hentet hjem for å spise. Men fortsatt var det mange igjen, og moren kom ut og bød inn dem som var igjen, på kakao og julekake. (Dagen i forveien hadde det vært møte i ungdomslaget på Hygga, og det var julekake igjen). Kjøkkenteppene ble rydda vekk, og det ble stuvende fullt. Asbjørn husker han satt på vedkassa og så på. Senere det året fikk han egne ski.

Grålum. Vi ser Hygga litt til venstre øverst Tune rådhus ligger nå til høyre i bildet. Asbjørns foreldres hus ligger midt påbildetFoto: Asbjørn Bjørnstad
Grålum. Vi ser Hygga litt til venstre øverst Tune rådhus ligger nå til høyre i bildet. Asbjørns foreldres hus ligger midt på bildet
Foto: Asbjørn Bjørnstad

Søndagsskolen

Alle barna i bygda gikk på søndags-skolen den gangen. Bøndene i bygda spiste tidlig middag, og søndagsskolen på Bjørnstad Bedehus begynte klokka 16. Kristian Tune, tante Tora, - farens yngste søster – Karl Bjørnland og Tysild var søndagsskolelærere.

Konfirmasjon

Asbjørn ble konfirmert i Tune kirke i 1938. Krogh var presten. Jentene stod på den ene siden i kirken, og guttene på den andre. Han husker kapellan Thrane. Han var svært nærsynt, og ble overfalt av noen gutter da han kom fra et møte en gang. Da hadde presten Kinn sagt: «De skulle heller ha prøvd seg på meg!!» (Kinn var en svært sprek og spretten kar, som rett som det var slo stiften. I en begravelse var det sommer og fint vær, og folk var utendørs. Kinn ble oppfordret til å slå stiften, noe han straks gjorde. Flere stimlet til og ville se. Da kom han på at det var begravelse, så han svarte: «Av prinsipp slår jeg stiften bare en gang i begravelser!»

Idrett og friluftsliv

Asbjørns far lærte barna å bli interessert i uteliv og idrett. Sigmund, Asbjørns mellomste bror, var med og startet Tune Il. De gikk på ski om vinteren, og spilte langball eller fotball i gata hjemme. De hadde ikke ordentlig fotball, men «Bulle», en ball av filler og papir, slik vi i dag kan se på film fra slumstrøk i verden, der fattige barn spiller fotball. De hadde en robåt i Vestvannet, der de var med faren og fisket ål, abbor og gjedde.

Grålum. Hygga mot venstre utenfor bildet. Foto: Asbjørn Bjørnstad
Grålum. Hygga mot venstre utenfor bildet.
Foto: Asbjørn Bjørnstad

Iskjelken på Tunevannet

De holdt «Illustrert Familieblad» hjemme hos Asbjørn. Broren Rolf, f. 1920, ble svært inspirert av tegneserien «Nils og Blåmann», der Nils satte seil på kjelken. Det ville Rolf også gjøre. De slepte hjem ei stor kasse som de satte på kjelken, og satte seil på. Faren syns det ikke var noen god løsning. Far gikk til smed Hansen i Haraldstadbakken og fikk laget skøyter. Da fikk de til å seile begge veier. Han kom og drog fram planker og bord og laget en ordentlig iskjelke med mast og seil.

Mor sydde seil til av melsekker. Kjøp-mann Svendsen skaffet sekker for en billig penge. På sekkene stod det skrevet. «Ekte Kanadisk hvetemel» med blå bokstaver. De lagde tegninger og beregnet hvor stort seilet burde være i forhold til farkosten, så det ble en balansert og styrbar doning. Både fokk- og storseil. Men etter hvert erfarte de at seilene var for små, og kjøpmann Svendsen ordnet ytterligere 3 melsekker. Seilet ble skjøtet, og iskjelken ble brukt i mange år. Det var flere år etter hverandre med tidlig barfrost og blank stålis. En gang var datter av generaldirektør på Borre-gaard, Arn Meidell, Nanna (mor til Mille Marie Treskow) og fru Meidell med og seilte. De var tilskuere til travløp på Tunevannet, og fattet interesse for iskjelken. Og Asbjørn og broren var svært stolte av å ha så prominente passasjerer.

Asbjørn og kameratene hadde mye moro med denne i flere år. Eldre kamerater som ikke hadde jobb, ble ofte med. En gang seilte de mens det var travløp på søndag. Seilet smalt i vinden og skremte hestene, så de måtte innstille seilinga den dagen.«TuneRuner» takker for at Asbjørn Bjørnstad stilte opp og fortalte fra sitt liv.