Fra november 1938 var jeg ansatt som lensmannsbetjent ved det daværende Tune og Rolvsøy lensmannskontor med lensmann Knut Strømsæther som sjef. Tiden var urolig. Vi hadde hatt Italias overfall på Etiopia. Tyskernes innmarsj i Rhinområdet. Hitlers mere og mere hysteriske skrik med trusler overfor Østerrike og Tsjekkoslovakia høsten 1938. Men vi tok det vel ikke så tungt her hjemme. Verden var jo så langt unna oss.
Skrevet av Torleiv Braadland. Publisert i TuneRuner 10, desember 1984.
Hvert år fikk lensmannskontoret tilsendt en stor, forseglet konvolutt fra de militære myndigheter i Fredrikstad Ø. Med konvolutten fulgte et skriv at i tilfelle krig, skulle konvolutten åpnes straks, og plakatene som skulle ligge inni, slåes opp på «dertil egnede steder». Varte freden året ut , skulle den samme konvolutten returneres ubrutt i det øyeblikk en mottok en ny for kommende år. Dette hadde foregått år etter år. Nærmest en årsoppgjørsrutine.
Som lensmannsbetjent bodde jeg på hybel på «lensmannsgården» på Yven. Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble jeg vekket av telefonen. Det var en kar som ringte fra Rolvsøy – Fredrikstadvegen – om et kjøreuhell. Vedkommende ba om politiets assistanse. Sammen med min kollega, Håkon Blakkestad, som jeg delte hybel med, sto vi opp og gjorde oss klare til utrykning. Vi hadde radio på hybelen, men den ble ikke slått på. Vi hørte kraftig flydur ute og tittet ut av vinduet. Vi så flere store flymaskiner med det som vi trodde – «svastikakors» malt på vingene. At vi trodde det var «svastikakors» kom av at noen dager i forvegen hadde vi lest i avisene om at Finland hadde kjøpt fly fra England, og at det nå var disse som ble fløyet over Norge til Finland. Troskyldig? Godtroende? Javel, men det var vel stort sett hele den norske befolkningen på den tid. Vi hadde tross alt levd i fred siden 1814. Vel vi tenkte ikke mere på det, men tok bilen og dro til Rolvsøy Her møtte vi vedkommende som hadde kjørt sin bil ut av vegen. Mens vi holdt på med rutinearbeide på stedet, kom det stadig nye fly og kretset over Rolvsøy. Vi pratet litt med vedkommende sjåfør, som forresten var underoffiser, om flyene, men fremdeles hadde det ikke gått opp for oss at det var tyske fly.
Etter endt oppdrag
Reiste vi tilbake til «lensmannsgården». Klokken var de blitt 08.00. På kontoret møtte vi lensmannen i en for oss noe opphisset stemning. Han fortalte med en gang at landet var i krig. Tyske styrker hadde i løpet av natten overfalt Norge. Det var altså tyske fly vi hele tiden hadde sett.
Lensmannen hadde allerede åpnet hvelvet hvor den tidligere konvolutt var oppbevart. Seglene ble brutt, og konvolutten åpnet. Inni lå en del store plakater i norske farger. Teksten kan jeg ikke huske, men det var mobiliseringsordre.
Jeg fikk ordre om å kjøre ut i Tune og Rolvsøy og slå dem opp på «dertil egnede steder» som jernbanestasjonene Greåker og Sannesund, postkontoret på Greåker, ved forretninger eller rundt i bygdene.
Vel, jeg begynte på jobben. Det var enda sne og med til dels høye brøytekanter. Det var sen vår, og det tok 5 år før landet igjen fikk «vårløsning». Mens jeg kjørte rundt med plakatene, så jeg hele tiden tyske fly som kretset i lav høyde over distriktet. Tankene var vel mer eller mindre kaotiske. Hva nå?
Ja, hva nå? Kommet tilbake til kontoret ble det holdt parole. Fullmektigen var fenrik og måtte straks melde seg for sitt regiment. Det var Olaf engseth som da var fullmektig. Håkon Blakkestad tilhørte garnisonen på Høytorp fort ved Mysen og skulle også melde seg straks. Mitt mobiliseringskort lød på at jeg først skulle melde meg 2. mobiliseringsdag. Det siste hørtes jo vanvittig ut i den situasjonen landet var kommet opp i. Lensmannen ville bli alene på kontoret med kun 1 dame (+ en deltidsansatt). Situasjonen var noe fortvilet da lensmannskontoret ville bli selve sentralen for bygdebefolkningen i den krisesituasjonen som var oppstått. Etter konferanse med lensmannen, reiste jeg til Hafslund hvor mobiliseringsfremmøte skulle være for distriktet her. Her meldte jeg meg til tjeneste, men fikk etter kort rådslagning av offiserene ordre om å reise tilbake til kontoret og tjenestegjøre der inntil videre.
Ordre var ordre
På kontoret strømmet folk til, telefonene kimte. Mannfolk i alle aldre ville vite hvor de skulle med seg hen. Forsvarsviljen var stor. Det utbrøt også delvis panikk rundt i distriktet. Folk evakuerte over «en lav sko». Noen dro til Indre Østfold. Andre dro til Solliområdet samt til Øvre Tune. Hele tiden ringte folk og ba om råd og veiledning. Vi hadde fått kontakt med general Eriksen og hans stab i Indre Østfold. Lensmannskontorene i Glemmen og Kråkerøy, Onsøy samt Råde ringte om tyskernes fremrykning. Disse formidlet vi så videre til militærstaben i Indre Østfold.
Hverdagslige ting hendte som vi måtte ta oss av. I Solli var en evakuert person blitt sinnssyk og gikk amok. Vel, han måtte hentes og kjøres til Kolstad pleiehjem. En jordmor fra Sarpsborg var blitt oppringt fra Rådal i Tune om kommende barnefødsel. Kunne vi kjøre henne dit? Selvsagt kunne vi det. Alt slik kom inn. Hverdagen måtte også gå sin gang.
Greåker fort
Med major Arctander som sjef hadde fått mannskap. Hit meldte flee seg til tjeneste. Det ble opprettet sperringer ved Rolvsøysund bru. Bruene i distriktet ble underminert. Utover dagen, så vidt jeg husker, på ettermiddagen ble en del tyske sivilister arrestert fra et jernbanetog på Greåker stasjon. De hadde vært med toget fra Oslo, og skulle hjem til Tyskland. Vi fikk ordre om å avhente dem og bringe dem til Sarpsborg politikammer. Dette ble gjort og tyskerne internert på det daværende St. Olavs Hospits. Stadig ringte folk om potensielle spioner. Alt måtte sjekkes. De 2 første døgnene gikk uten søvn. Opp i alt dette ble det også forøvet innbrudd i forretninger. Landet var blitt mørklagt så det var lett og operere om natten. Ikke et lys var å se.
Lørdag 13, april 1940 rykket så tyske soldater frem mot Greåker fort. Det ble en del skuddveksling. Etter sigende, men det ble aldri bekreftet, skulle noen tyske soldater blitt skutt mens de rykket frem ved Nes på Rolvsøy. Greåker fort overga seg temmelig raskt, men hadde vel ikke annet å gjøre. Krog Jørgensen geværer mot den moderne, tyske armé. Kanonene på fortet var ikke brukbare, da sluttstykkene på disse lå lagret på Trøgstad fort.
Da tyskerne rykket over Rolvsøysund bru, ringte en fremstående Greåkerkar opp til kontoret. Lensmannen tok telefonen. Jeg hørte bare: Ja og ha. Da han hadde lagt på røret, sa han: «Vel har lensmannskontoret mange oppdrag, men dette var vel mye av det gode». Da jeg spurte hva det gjaldt, sa han: «NN som ringte, fortalte at tyske styrker hadde gått over Rolvsøybrua, og at det er deres plikt å arrestere dem». Denne historien fortalte jeg i sin tid til redaktør Knut Roen som har den med i sin «Østfoldhistorier».
Ingen arrestasjon
Noen arrestasjoner av tyske tropper ble det ikke. Vi fikk meldt fra til Overkommandoen om Greåker forts overgivelse. Det var siste gang vi var i forbindelse med dem. Temmelig utkjørt etter disse hektiske dager med lite søvn, bad lensmannen meg om å ta en hvil. Han skulle selv sitte på kontoret. Jeg hadde hybelen i 2. etasje i samme bygning, og gikk opp og la meg. Ble vekket av en som ristet i meg. Da jeg slo opp øynene, sto marinekaptein Wilhelm Russ over meg. Skitten i fjeset, flekkete på uniformen. Bak ham sto 2 tyske soldater med stålhjelm på hodet, og granater stukket ned i støvlene. Jeg for selvsagt opp og tenkte: Vel, nå blir jeg vel arrestert. Quisling hadde nemlig kvelden den 9. april sendt ut et kommunike om at han hadde overtatt landets styre og at mobiliseringen var trukket tilbake. Alle som ikke samarbeidet med ham og hans likesinnede ville bli trukket til ansvar. Både lensmannen og jeg hadde jo hørt dette i radioen, men overfor oss som for de fleste nordmenn, forsteker det heller vår forsvarsvilje.
Noen arrestasjon ble det ikke. Marinekaptein Russ fortalte at jeg måtte bli med ned til Greåker og få fatt i innehaveren av en frukt- og tobakksbutikk rett i nærheten av Rolvsøy bru. De fremrykkende tyske styrker hadde nemlig brutt seg inn i forretningen. De ville nå ha fatt i eieren for å betale for seg samt å få døren til forretningen reparert. Vel, jeg ble med de nevnte herrer. Fikk fatt i innehaveren, Eli Opstadmo, samt en snekker. Tyskerne hadde med seg de såkalte «Schein». Det var tyske mark trykt opp for å bruke i okkuperte omrpder. Hva kursen var husker jeg ikke, men jeg tror Eli Opstadmo tjente godt den dagen. Mitt noe mangelfulle tysk samt en naturlig opphisset stemning, gjorde vel sitt til at prisene især på melkesjokoladen ble noe høy.
Skuddveksling
Vel kommet tilbake til kontoret, hørte vi skuddveksling fra Hannestadområdet. Lensmannen bad meg undersøke dette. Da jeg kom ned i Greåkervegen rett ut for Yven Papirfabrikk, passerte i det samme flere store busse med tyske soldater i. De var på veg mot Sarpsborg. Bussene var registrert i Oslo og ble kjørt av norske sjåfører. Disse var blitt tvunget av tyskerne i Oslo til å kjøre de rekvirerte bussene.
Episoden på Hannestad var vel helst uskyldig. En del folk hadde samlet seg der, og da tyskerne passerte hadde noen ropt etter bussene og knyttet nevene etter dem. En av de tyske soldatene hadde da smelt av en serie fra et maskingevær i lufta for vel nærmest og skremme.
Tyskerne rykket så inn i Sarpsborg og fra manag den 15, april ble byen regnet som helt besatt. De norske styrker i Indre Østfold hadde gått over grensa til Sverige natt til den 14.
Den 15. april ved frokosttider fikk kontoret melding om at «Grøtebrua» var sprengt. Det er brua som forbinder Skjeberg og Hafslundsøy. Jeg reiste til stedet.
På Sarpebrua gikk det norsk politivakt.
«Grøtebrua» var for så vidt ikke sprengt. Ved etterforskning kom det frem at en guttunge hadde funnet noen fine ledninger med forskjellige farger. Nysgjerrig som guttunger flest, hadde han tatt kniven sin og ville undersøke ledningen. Herunder gikk sprengstoffet under brua i lufta. Brua hadde vært underminert, men da de norske styrker forsvant, ble ikke sprengstoffet tatt vekk. Ingen skade var skjedd, bortsett fra at brua var noe ødelagt. Etter å ha avhørt vedkommende guttunge, kjørte jeg tilbake til kontoret.
På Sarpebrua
Hilste jeg i forbifarten på vakta (Henry Eiksen som senere le betjent ved vært kontor) og hans hustru som var kommet med mat til ham. Kommet opp i krysset St. Mariegt – Vartiegt hørte jeg et kraftig smell. Reflekterte ikke så mye på det, men da jeg var kommet til kontoret, fikk jeg høre at Sarpebrua var sprengt og at 2 mann var drept. Eriksen og frua ble kastet ut i Glomma på oversiden av fossen. Strømmen hadde presset dem opp på brulegemet slik at de begge ble reddet.
Livet begynte å anta mere normale forhold. Det ble mørklegging som varte til freden kom i 1945. Rasjonering på alle slags varer ble innført. Forbud etter forbud kom. «Skutt blir den …» osv. Radioen ble inndratt, likedan alle former for våpen. Alt dette måtte lensmannskontoret stelle med. Heldigvis stolte befolkningen på oss, slik at både radioer og våpen kunne bli lurt unna. Dette var vel begynnelsen til alt illegalt arbeide somstortingsmann Magnus Johansen og lærer Sverre Ulstein var foregangsmenn for.
Balansegang
Det å være i etaten den gang var en balansegang. Gode miner til slett spill overfor tyskerne og våre hjemlige medløpere samtidig som en skulle hjelpe befolkningen, bistå den gryende hjemmefront etc. Det kan nevnes at kontorets bil av og til ble benyttet til å kjøre viktige personer et stykke på veg mot Sverige når disse via Sverige skulle over til England. Bak dette arbeide sto alltid de to nevnte personer, Johansen og Ulstein. Begge disse gjorde et fantastisk arbeide i flyktningetransporten. Ulstein måtte i 1942 forsvinne over til Sverige og Johansen ble arrestert – og var det i 1943? – og satt inne til frigjøringen. Han gjennomgikk også en grusom tortur i fengslet i Halden av gestapisten Heinrich.
Høsten 1941 ble jeg selv arrestert og dermed sluttet mitt arbeide ved lensmannskontoret for resten av krigen.