Særoppgave del II

Mormor forteller at det gikk ikke lenge før det ble mangel på mat, og tyskerne forsynte seg av deres lagre.  Det ble rasjoneringskort på alle slags matvarer, til og med på klær og sko. Det ble avertert når det var salg av for eksempel kjøtt eller fisk, og folk stilte seg opp i kø tidlig på morgenene, men det var mange som måtte gå tomhendt hjem.

Helmelk var det bare spedbarn og syke som fikk, og andre fikk bare noe skummet melk.  Brødet de kjøpte var mørk og tungt, og ellers brukte de hirsemel – «den fattige manns kost» – til matlaging.

Brugde og horngjel hadde grønne bein, var det ikke akkurat noe å rope hurra for, men alt dette holdt jo liv i folk.  Tran hadde de og i den stekte de poteter og kålrot og det som ellers var å ha oppi stekepanna.  Krigens tran var visst heller ikke den nesten luktfrie som vi har i dag.

Det ble verre utover i krigen, men folk var utrolig oppfinnsomme: Pledd ble til jakker og kåper, laken ble farget og ble til kjoler og skjørt og gamle gensere ble rekt opp og skjøtet sammen med annet garn og fikk nytt liv.   En skredder i byen var spesialist på å sy sixpence-luer av gammelt tøy, og han reparerte også herreklær.

Det ble også mye surrogatmat. De pisket «krem» av skummet melk, kokte kålrotskiver ble stekt som biff, saus ble laget av mørkt brødmel, og vafler var rester av grøt og annen melmat som ble søtet med suketter.  Røksugne folk dyrket tobakken hjemme. Grønne tobakksplanter med store blader som ble tørka, ble det visst en slags tobakk av. Da var det godt å ha kjente på landet. Hos Lovise og Oskar Jensen på Vister hentet mormor ikke så få liter melk under krigen, og hver gang hun var der ble hun bedt på kveldsmat. Det hun fikk å spise der var uvant kost i en krisetid: Stekt flesk, egg og mye annet godt. Til gjengjeld tråkket hun høylass, lempet nek og strikket genser til Oskar, men det følte hun bare var en dråpe i havet mot det hun fikk av dem.

Alle vinduer måtte blendes med svarte gardiner, og i utelyset var det bare tillatt å ha en blå pære som nesten ikke ga noe lys. Til og med sykkellyktene måtte blendes.  Det var bare en klar stripe midt på lykteglasset som ikke var mer en 1 cm bred.  Det var ikke bensin til privatbiler, og noen av dem ble også rekvirert til tyskerne. Drosjene og lastebilene ble drevet med gassgeneratorer, en innretning som ble fyrt med knott (små biter av tre, ofte or) eller trekull.
Rundt festningen, der mormor og oldemor bodde, var det minelagt, og det var ikke ufarlig å ta seg inn på det området. En ung gutt prøvde seg på det, selv om det var satt opp varsel. Han gikk på en mine og ble liggende der å skrike, men ingen turte og gå inn å hjelpe ham.  Tyskerne hadde ikke kart over minefeltet, og det måtte skaffes for å få ut den skadde.  En tysker kom inn til dem for å låne telefonen og ringte for å få tak i et kart. Omsider fikk de fraktet gutten ut, men han døde senere av skadene på sykehuset.Tyskerne rekvirerte ulltepper og husrom hos dem som hadde stor plass.  Men det verste var vel at bøndene måtte levere fra seg dyra sine. Hester og hunder, helst schæfere ble pålagt innlevert.  Mormor var ute på Sarpsborg torg da hundene ble samlet opp.  Der møtte hun Jens Jarle, en bonde fra Skjeberg, og han var nesten på gråten.  «Ille var det å levere hesten», sa han, «men å måtte gi fra meg hunden er mye verre», Jarle var barnløs og derfor betydde nok hunden hans ekstra mye for ham.

De som bodde i nærheten av Sverige måtte alltid å ha med seg grensesonebevis, som de fikk hos lensmannen.  Skulle de ut av sonen måtte de søke om tillatelse hos lensmannen.  Da trengte de bevis på at nyheter om krigen fikk de gjennom de hemmelige avisene som var i omløp.  Det var også ulovlige radioer og trykkerier, og de som holdt på med slikt stod i konstant fare for å bli oppdaget.

Fra 1939-41 arbeidet mormor hos adv.  Sommerin.  Han hadde kontorer i Torvet 2 med vinduer mot torget og politikammeret. Politikammeret lå der Sagahuset ligger nå. Hun hadde lite å gjøre og fikk dermed god tid til å følge med på hva som skjedde utenfor.  Ofte kunne hun se at politiet kom med arresterte mennesker.  De skulle nok fraktes videre til fangeleirer, i verste fall Tyskland. En gang korn det en flokk med menn, om det var lærere eller offiserer som ble tatt er hun ikke sikker på. Det hadde samlet seg en del mennesker som så på. Blant andre var det en eldre kar, major Arctander som hadde vært kommandant på Greåker fort.  Han gikk helt opp i fjeset på en tysker. Hva han sa vet hun ikke, men det var nok det de fleste mente om tyskerne. Da ble også han arrestert.

Fra 1941 var hun kasserer hos skatteoppkreveren, adv. Ragnvald Strømsæther. Kontoret var halvoffentlig og de fikk tilsendt NS-plakater, det var ikke noen småsaker. Disse ble de pålagt å henge opp på kontoret. Plakatene kom opp, men ved siden av hang Strømsæther opp det påbudet de hadde fått om å henge dem opp. Det ble senere revet ned av en NS-mann.

NS hadde kontorer på Festiviteten, eller Oskarshall som den da var omdøpt til. NS-folket fikk lønninger gjennom skatteoppkreverens kontor.  Noe utbetaling hadde de også til de som var frontkjempere.  Politiet ble også lønnet hos dem.  De aller fleste var bra karer, og ble det ansatt noen som ikke var til å stole på, fikk kontoret greie på det av de andre.
En dag kom det tre tyskere trampende inn på kontoret. De nektet dem å bruke telefonen, og de skulle ransake hos dem.  Strømsæther skulle bli tatt som gissel for sin bror Hakon som hadde rømt til Sverige. Heldigvis ble det ikke noe av det.
De som ikke hadde sympati med NS viste det ved å sette en binders i jakkeslaget eller de brukte rød topplue. Begge deler var strengt forbudt. Mange steder ble det tegnet og risset inn symbolet til den norske kongen H og V som er tegnet for Victory. Plakater som ville verve ungdom til Hirden ble ofte revet ned, selv om de som gjorde det tok en stor sjanse.

En av lærerne på Greåker var nazist.  Han så seg veldig lei på at elever til stadighet klarte å vise sin motstand mot tyskerne i det de leverte av oppgaver til ham.
Det ble sagt at han en dag ga sine elever en stiloppgave hvor de skulle skrive om katten, og da trodde han at han skulle unngå det som ergret ham sa fælt.   Folk på Greåker koste seg da de fikk høre resultatet; En elev skrev: «Da Haakon den 7. var konge i Norge hadde alle katter det godt.»  !

Mormor bodde like under festningen og kunne følge med på jentetrafikken ti! tyskerne.  Den gikk til alle titler, og spesielt så la hun merke til en del av dem som kom med toget til Greåker stasjon fra Sarpsborg, og som «inntok» festningen. De var ikke så nøye på hvor de oppholdt seg. Noen holdt til i en bunker som var satt på fjellet like utenfor hos dem, og noen okkuperte et tomt hønsehus på eiendommen deres.

Morfar:

Freden!

Ute på gårdsplassen uten å vite hva vi egentlig skulle gjøre der.  Men så kom vi på at det skulle ha vært tyske soldater losjert i bryggerhuset på gården. Denne måtte vi å undersøke, men hvordan?

Det var et mørkt vindfang inn til bryggerhuset som vi hadde liten lyst til å gå inn.
Det første jeg hørte om freden horte jeg på radio den 7.mai. Der ble det sagt at krigen var slutt, men ennå ikke i Norge. Alle regnet med at krigen snart var over her også, og jeg kunne se hvem som hadde hørt den gode nyheten. De forhatte blendingsgardinene ble revet ned i en fei, og vinduene lyste opp i det ene huset etter det andre.
Dagen etter ble jeg som medlem i Milorg beordret til å møte opp på Plommen. Vi overnattet på Aserød i Øvre Tune. Det ble den dagen «freden brøt Ise».

Den 9. mai var vi i byen. Vi skulle ut på et oppdrag og stod tett i tett bakpå lasteplanet på en lastebil, Plutselig hørte vi skudd og så oss forskrekket omkring. Var noen truffet? Dessverre var det en som ble såret, Han hadde mistet sitt Stengun slik at et skudd gikk av. Med blodet rennende ble han hjulpet vekk. Det viste seg senere at kula hadde gatt inn i maven og ut oppe i skuldra, men heldigvis uten å skade alvorlig. Han ble utskrevet fra sykehuset etter en uke,

Milorg inntar Sarpsborg!

Dette hendte natt til 10.mai. Det var tordenvær i nærheten og svært mørkt. Vi var nesten kommet til ro for natten på Borregård hvor vi skulle overnatte. Da kom det inn en melding til ledelsen om at det var noe bråk med tyskerne som å ta på Knatterudfjellet i Varteig. Det hadde visstnok vært skyting der oppe. Jeg ble med i en gruppe Milorg-folk som ble sendt dit for «å ordne opp». Svein Simonsen og jeg ble satt av ved en vei inn ti! Sikkeland, en gård som lå i nærheten av den tyske forlegningen. Vi fant fram til gården i mørket og gikk fram og tilbake

i.  Vi fant en staur som vi dunker i dera med, og vi sto klare med ladde og usikrede våpen – det var ikke vi som skulle bli overrasket, nei! Da hørte vi en lyd innefra som tydet på at noen var på vei ut. Døra gikk sakte opp og vi ropte inn i mørket: «Hvem der?» Vi hadde ventet å høre noen tyske stemmer, men svaret vi
fikk var: «Det er han Ola Sikkeland» Han hadde overtatt værelset som en tysk soldat hadde bodd i tidligere,
Ved tretida kom Anders, faren til Ola, ut for å fore hestene og han ba oss inn i varmen. Der ble vi litt senere servert varm «bollemelk». To soldater fra kompani Linge kom til oss ved sju-tida, De ville finne ut hva som foregikk i den tyske forlegninga.  For å komme til forlegninga måtte de gå over en stor slette. De
hadde liten lyst til å gå alene, så jeg tilbød meg å bli med.  Da vi var kommet et stykke ut på sletta, Så vi tyske soldater komme springende ned fra forlegninga, og det så ut til at de ville ta i mot oss med våpen. Vi fant det derfor best å snu. Vi likte oss ikke noe særlig på veien tilbake.

Senere på dagen fikk Lingesoldatene sendt et bud med en hestekjører som skulle til en gård i nærheten av den tyske forlegninga, om at de ville møte sjefen ute på sletta. Litt senere kom sjefen med adjutant på tysk vis i møte med Lingesoldatene, og det hele løste seg på fredelig vis.

Noen ar senere traff jeg Ola Sikkeland igjen, da som kunde hos oss på Greåker Auto.  Jeg fortalte ham at jeg var en av dem som hadde tatt imot ham da han kom ut av bryggerhuset en natt i mai i 1945.  Det hadde han ikke glemt.

Høydepunktet i min fredsfeiring var i juni, da jeg sammen med tusenvis av andre Milorg-medlemmer marsjerte fra Østbanen ti! Slottet. Jeg husker tydelig at vi gikk på rekker med seks mann i bredden og alle marsjerte så godt de kunne. Oppover langs Karl-Johan var gatene fylt av jublende mennesker og da vi nådde
slottet, defilerte vi få;· Kong Hakon den 7. og hans familie.  Min tid i Milorg ble avsluttet senere i juli med en stor fest i Tuneleiren.

Mormor:
Den 8. mai 1945 var vi elevene ved Risum Husmorskole samlet i fellessalen for å begynne dagens teoritime. Det hadde svirret mange rykter de siste dagene, blant annet at tyskerne etter kapitulasjonen som måtte komme, selv om tyskerne «trakk seg seirende tilbake», skulle beholde «Festung Norwegen» og kjempe videre herfra.

Rektor kom på kateteret og sa noe som vel ingen av oss elevene glemmer: «Tyskerne har kapitulert, vi er frie!  Jeg må be dem som er NS å forlate skolen.»
Det ble dorgende stille – vi ventet spent. Da ingen gjorde tegn til å gå så brøt jubelen løs. Vi gråt og vi lo. Flagget som hadde ligget sammenrullet og bortgjemt i fem lange år, ble heist, og vi sto rundt flaggstangen og sang «Ja, vi elsker»