TuneRuners lesere er for lengst over- lesset med beretninger om de «Fem lange og tunge år». Om «Gutta på skauen» har vi fortalt i det vide og brede. Deres liv med frykt og flukt er behørig beskrevet. Her i denne artikkel skal vi belyse det stikk motsatte – livsgleden med innslag av romantikk i det grønne da stiene inn til danseplassene ble fylt av jentene på skauen med guttene helsende etter.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 48, våren 2004.
Bakgrunnen var forbudet mot offentlig dans. En forordning av 6.mars 1942 erklærte forbud mot dans og fastsatte bøter samt fengsel inntil 3 måneder. Denne forordningen kunne selvsagt ikke stoppe ungdommelig bevegelsestrang eller rytmeglede. En ny ulovlig aktivitet ble til – nemlig illegal dans. Dansen ble flyttet fra lokaler inne i byen til møteplasser på landet. Her gikk dansen ikke over tilje, men over friske røtter, At aktiviteten var forbudt av myndighetene med fare for politirassia, det ga dansen en ytterligere oppslutning. Det smaker som kjent best av forbuden frukt, og at andre forbudte frukter også fristet i sommernatten ligger utenfor denne artikkels ramme.
Danseplassene var mange, og de skiftet omtrent ukentlig, for ikke å vekke for mye oppmerksomhet hos myndighetene. De fleste plassene lå i nær tilknytning til Gamle Kongevei. En yndet plass var bak Gren og Skårås på Opstad og likeså Vingesletta lenger oppe. Meget sentral var inngangen til Venilmyra på Stikkaåsen der hvor det i dag er dressur av unghunder.
Terrenget der var godt skjult og lå i et innbydende vakkert skogholt omgitt av bergknauser med fullmodne tyttebær på sensommeren. Trøsken var selvfølgelig meget attraktivt, og på grunn av beliggenheten var Sandgropa og Trøskenbingen mer benyttet enn selve Trøskenbrua. Som en magnet ble folk trukket til disse samlingssteder fra hele Tune.
Befordringsmidler utenom Apostelens hester fantes ikke, for sykler var også en mangelvare. De som var så heldige å eie en sykkel, var nok redde for å dra dem med til den heksegryta som disse danseplasser var.
Musikken ble besørget av trekkspill med ulike kvaliteter og rader, og en sjelden gang også ved hjelp av grammofon. Ettertraktede lokale virtuoser på knottene var bl.a. Asbjørn Stikkebakken, Asbjørn Nikolaysen og Gunerius Bjørnland.
Smektende valsetakter ledsaget av eldgamle tekster fra kostervals til skillingsviser, smøg seg mellom parene. Hermann Hermani fornyet repertoaret med noe så aktuelt og tragisk som sangen i valsetakt om: «Den sårede unge soldat» som drømte om sin lille pike i hvitt. Dersom musikantene forsøkte a å veksle på rytmene med en foxtrot eller c moment som tango, trådte nok festdeltakerne likevel til med 3/4 takten.
Det hadde seg for øvrig slik at verken musikken, natta eller naturen var tilstrekkelig for å beruse ungdommen. Noe flytende måtte til, og som kjent lå Vinmonopolet langt vekk, og det som fantes var rasjonert. Leger, tannleger og veterinærer hadde under krigen store kvoter av såkalt sykebrennevin, og deres omgangskrets økte deretter.
Det fortelles at en bonde fra Tune gikk til veterinæren for å få brennevin til hesten som hadde fått kversilda. Veterinæren formante bonden om ikke å gi hesten for mye om gangen. «Vær sikker han skal ikke få så mye som en dråpe», svarte bonden.
Om inngangsbilletten til disse danseplassene selvsagt var gratis, var det nok en uskreven lov om et eller annet på baklomma. Av det som over er skrevet, er det forståelig at det medbragte var egenprodusert – og det etter meget fantasifulle oppskrifter.
Stort sett fulgte man kokeboka til Skjønberg Erken hvor den star: «Man tager hva man haver». Følgelig ble resultatene meget varierte med vekslende utslagskraft. I det følgende skal beskrives et anlegg av absolutt aller enkleste sort og dertil meget økonomisk. Både grunnlaget dvs. råstoffet og utstyret var fra nærmiljøet så resultatet fortjente i sannhet navnet hjemmebrent eller himmekok, og kjemisk tegn er C2 H5 OH.
Et gammelt bulket melkespann fant man i fjøset, og man helte oppi noen liter vann, hvori man tømte frosne poteter. Disse tok man om høsten direkte fra jordet, og i mangel av sukker spedde man med melasse. Melasse er et sirupliknende seigt kullhydratrikt stoff som ble brukt til kufor sammen med cellulose i stedet for det sterkt rasjonerte melet. For å få i gang gjæringen trengte man varme, og strømtilførselen var meget ujevn med strømutkopling om natten – hvis det i den hele tatt var kommet elektrisitet til gards så tidlig som i 1940 årene,
Gjødselbingen var jo en latent oppmagasinert varmekilde, og opp i den ble melkespannet dypt plassert. Selvfølgelig var lokket på og ofte tettet igjen i skjøtene med det man hadde for hande, for eksempel hvetemel rørt ut til en ugjennomtrengelig deig.
Etter noen uker ble spannet med innholdet – satsen – flyttet inn i brygger- huset hvor dunker og kjeler med rør som var egenkonstruert i ren Reodor Felgen stil overtok den videre prosess. Denne førte til en klukkende dråpelyd ned i en flaske hvor innholdet i stor spenning ble testet med teskje. Hvor mange prosent varen holdt, og hva ville dommen til Agnaltguttene bli på neste fest? Smaksprøver var gratis og svært mange.
I anledning disse linjer oppsøkte jeg en gammel nabo. Jeg ville gjerne forevige hans utstyr for brennevinsproduksjon fra gamle dager i form av et foto. Alt var for lengst demontert, sa han i alle fall og ingen fornyelse hadde funnet sted sa han fremdeles. Han ante visstnok en skuffelse i mitt ansikt, og han forsvant et øyeblikk ned i kjelleren. Han dukket snart opp igjen med en liten brusflaske i hånden, Jeg kunne skimte en svakt brunaktig væske, og jeg følte meg meget berørt da han letta på den gamle korken. Han ville vise meg innholdet med produksjonsår 1944. Han ytret som følger: » Jeg vet du er avholdsmann så jeg kan ikke by deg et eggeglass engang som smaksprøve, men jeg syns du bør få stikke tungespissen ned i brusflaskehalsen for å kjenne kontakten med gamle dager». Jeg så gjorde, og det ville være uhøflig å heise avholdssakens fane i en sådan stund. Hans ansikt lyste av spenning da jeg trakk til meg tungen. «Åssen smakte det»? spurte ban. «Sterkt» sa jeg. «Ja, den holder 46 %» sa han. «Nå som du har åpnet flasken, tar du deg vel en tur på fest til Stikkaåsen eller Trøsken»? spurte jeg. «Ja» jeg tror jeg drar begge steder i minnenes verden» sa han stille.