Leif Lanne ble født 27. november 1919 på Tjernshaugen i Tune. Der hadde han sin barndom og ungdom. I 1940 tok han eksamen artium på Sarpsborg kommunale høyere allmennskole, og etter noen år med forskjellige jobber begynte på Oslo tekniske skole. Etter eksamen i Oslo gikk ferden til Stavanger hvor han etablerte Lanne Elektriske Verksted med hovedvekt på reparasjoner av olje- og luftavkjølte transformaterer. Siden offshoreeventyret gjorde sitt intog på slutten av 60-tallet, har verkstedet spesialisert seg innenfor dette området, dvs. service, vedlikehold, reparasjoner og sslg av maskiner for bruk i eksplosjonsfarlige områder.
Leif er svært interessert i historie, og i en alder av 87 år meldte han seg inn i Tune historielag og søker årlig tilbake til røttene sine.
Til Tuneruner har han sendt inn følgende gripende beretning.
Tekst og foto: Leif Lanne. Publisert i TuneRuner 58, våren 2009
Det var 8. april 1940. Jeg var medlem av losje St. Olavs Minde tilhørende IOGT. Det var mandag og fast møtedag. Det var en del diskusjon om krigsfaren for Norge. De eldre – godt orienterte (?) – var av den oppfatning: Ingen grunn til engstelse. Vi yngre følte oss beroliget.
Etter møtet kjørte en venn av meg hjem. Hans navn var Gunnar Skoglund og var en lykkelig eier av en Citröen
Ved Valaskjold sa vi godnatt til hverandre. Det var de siste ordene han sa til meg. Gunnar Skoglund og en annen soldat, Yngvar Kingsrød, ble skutt av tyskerne i kampene ved Fossum bru 13. april 1940.
En av lærerne mine var meg til stor hjelp. Det var for øvrig Axel Coldevin – kjent for sine historie om Sarpsborg gjennom 100 år og andre historiske verker. Han var min fransklærer. Det siste jeg husker av hans samtaler med meg var: «Leif, om noen år vil du se tilbake på dette som en episode i ditt liv». Han hadde rett. Tiden leger alle sår.
Jeg har senere alltid ved besøk på Tune gravund, hvor mine foreldre er gravlagt, ikke kunnet unnvære en stund ved minnestenen.
Jeg var også formann i en ungdomsforening kalt NGU-laget Heimen. Etter at minnestenen var reist, deltok en del av medlemmene i en vanlig gudstjeneste, og etterpå samlet vi oss rundt minnestenen. Dette var ikke lovlig! Men som formann falt det i mitt lodd å bekranse stenen og si noen ord. Alle sto vi i ring og holdt hverandre i hendene i to minutters stillhet. Mine ord i den anledning var:
Kjemp for alt hva du har kjært
Dø om som det gjelder
Da er livet ei så svært
Døden ikke heller
