1905! Stolte erindringer vekkes altid til live, når jeg ser dette årstal. Året begynte med storpolitiske drøftelser og kulminerte som bekjent 7de juni med Stortingets oppløsning av unionen med Sverige. Min årsklasse var innkald til sedvanlig regimentstjeneste i mai og det varte derfor ikke lenge før oss fik å erfare hvor kritisk situasjonen var. Straks øvelsene var begyndt merket vi en mere enn almindelig iherdighet og aktivitet fra befalets side, sandsynligvis hadde den øverste hærledelse gitt ordre om, at øvelsene skulde drives så energisk og intenst som mulig.
Skrevet av Aksel Berger i februar 1936. Publisert i TuneRuner 38, mai 1999.
Jeg husker så godt hvor vi stimet for å få fatt i dagens aviser, når avisguttene kom med lesestoff, vi var jo alle klar over, at en krig med Sverige var noget som likesom rykket oss nærmere og nærmere inn på livet. Da meddelelsen om 7de junibeslutningen nådde oss, bredte der sig ett eget alvor over sinderne, nu vippet vegtskålen mellom krig og fred. Denne alvorlige avgjørelse fik vi kjennskap til gjennom telegrammene, som blev opslått på en søile på torvet. Så vel offiserer som menige studerte ivrig telegrammene og vendte sig om og gik stille sin vei, merke og alvorlige.
Den 9de juni å skulde flagskiftet foregå, det gamle unionsmerkede flag skulde fires og det nye rene norske flag til tops. Det blev en sjelden og egenartet høitidlighet, som neppe forekommer så svært ofte i en nations liv. Garnisonens flag vaiet på sin plass på prins Georgs bastion og om formiddagen denne dag samledes alt tilstedeværende befal i en stor cirkel rundt flagstangen, hvorefter divisjonsmusikken spilte et eller andet som passet for anledningen. Efter kommandantens ordre, firet så en fanjunker det gamle flag, mens alle inntog paradeopstilling, hvorpå det nye festedes til snoren og gik til tops, under musikfanfarer og kanonernes drøn.
Vi ante hvist alle at Sverige vilde opfatte det som foregik, som en alvorlig demonstrasjon, som en utfordring fra norsk side, der kunde få de skjebnesvangerske følger. Og nervøsiteten bredte sig videre og videre, det altoverskyggende spørsmål var: Når blir mobiliseringsordren utsendt? Det var som krigens heslige spøkelse tasset rundt mellem avdelingene.
Så en eftermiddag, henimot kvelden kom ordren om at infanteriet skulde avgå hurtigst mulig til Fredrikshald, til den navnkundige festning Fredriksten, som så tappert trodset selveste Karl den XII. Der blev overalt i infanteriets etablisementer straks et yrende liv. Alle avdelinger å skulde jo opsettes i fuldt feldtmessig stand og med krigen for øie naturligvis. De mere letsindige av manskaperne, særlig blandt Mossianerne, kom ganske snart i krigsstemning, skrålte fedrelandssangen og ropte hurra i det uendelige, så man kunde tro sig hensat til en ækte 17de mai i 90årene. Så vidt jeg husker, stillet mit kompani på rådhusplassen ved 10tiden om kvelden, med fuldt feltmessig utrustning, hvoriblandt 120 skarpe patroner, under kaptein Sundt.
Efter en kort, alvorlig tale av kompanischefen, som konkluderte med den sedvanlige appel til manskaperne, om at enhver gjør sin plikt mot fedrelandet, brevet kapteinen stemmen og sa: I forvisningen derom går vi på, høire om march. Og rent automatisk satte kompaniet sig i bevegelse, i kolonnemarch mot fergestedet, over elven, hvorfra vi å skulde transporteres med ekstratog. Jeg glemmer aldrig den kritiske situasjon vi så os hensat i, da vi efter lang venten rullet avsted, langt over midnat og ankom til gamle Halden kl. halv fire om morgenen. Derefter march op storekleven og ca. 3 kvarter senere, gik vi så endelig tilro i vore telte, sultne og trette.
24 2 1936
De første uker på Festningen var fyldt med uro og spending, det blev også vanskelig å holde sig underrettet om hvordan de politiske begivenheter utviklet sig, aviser var det nemlig ikke så lett å få tak i. Det første å dage blev der holdt øvelser ute i det nærmeste terreng, vesentlig for å prøve avdelingenes evner til å ta sig frem i ukjent og vanskelig terreng, skyteøvelser var det mindre av.
Når vi var ute i distriktet på marsj, var det nokså almindelig å se gamle kvinder stå gråtende ved siden av veien, av og til med jammer og klagerop. Trods stillingens alvor forekom der dog allikevel adskillig spøk og løier, blandt mannskapene. Således var det en fyr som hadde en aldeles fenomenal evne til og efterligne de ekte hanegal. Ret som det var satte fyren i å gale og han gjorde det høist når vi passerte steder, hvor der kunde stå endel civile personer og det var unektelig ofte morsomt å se hvilken forbløffelse det vakte hos folk, som ikke kjente til denne kuriøse begavelse.
Ellers var det med en eiendommelig følelse man gik rundt oppe på selve festningsplatået, der lå den kjempemessige kule av granit, ca. 1 m. i tversnit, visende stedet hvor den tolvte Karl innhentedes av sin skjebne, det sies at på dette sted segnet kongen om, truffet av en kule, som historien endnu ikke kan si med bestemthet om, hvorvidt den var av norsk eller svensk oprindelse.
Ikke langt fra dette sted står et annet minde om Fredrikstens beleiring i 1718. Det er en jernkonstruksjon, formet som et firkantet tårn, med et høit spir. Det bærer bl.a. inskripsjonen: Reist av den svenske hær. Og ikke minst inntryk gjorde de århundreder gamle haubitser og mortere, som la i sine monteringer innenfor de svære, mange meter tykke murer, der talte sit eget tunge sprog om krigens gru med blod og brand.
Imidlertid blev den peleton jeg tilhørte straks forflyttet til et fort, like ved Iddefjorden, et stykke utenfor byen. Vi avmarsjerte en stekende varm eftermiddag, under kommando av premierløitnant Bjerklund, en overretssakfører fra Vestfold et sted. Marsjtempoet blev satt op i den grad, at vi ved fremkomsten til Hjelmkollen var segneferdige av utmattelse og husker jeg ikke at alt tøi over ryggen, til og med det tykke våbenkjole var aldeles gjennomvåt. Fortet, som lå på en ganske høi kolle, var utstyrt med to svære panserkanoner, hvormed det strategisk viktige innløp til Halden fuldstendig beherskedes. På svensk side på et likeså høit punkt «Drogonkollen» la et lignende fort som det norske.
Vor opgave gik her utelukkende ut på å gjøre vakttjeneste, en kjedsommelig og trettende tjeneste i dette tilfelde var den også selvfølgelig ganske ansvarsfuld og forbundet med mange usedvanlig viktige ting alle vakthavende måtte være yderst opmerksomme på, det blev da tidt og ofte nok innprentet os og altid endte løitnanten sin ordre med å si:»Og husk nu på at dere ikke må skyte». Det blev sagt at skud i disse omgivelser meget lett kunde å bli opfattet som krigserklæring.
En såkaldt minestasjon blev omfattet med en særlig omhyggelighet på grunn av sit herredømme over minefeltet i Idefjorden og Svinesund. Det var en liten hytte halvt skjult av kratt i en nesten utilgjengelig fjeldkløft; men innenfor disse vegge var montert fine og kostbare tekniske apparater, slik at man ved bare å trykke på en av de mange knapper på en tavle, kunde la en mine springe i rette øieblik, når det fiendtlige skib vilde forsøke sig gjennem innløpet.
Litt lenger ut mot havet på en høiderygg såes ruinene av «Sponviken skanse» et lite uanselig anleg med en knirkende fløi på en høi stang. Jeg benyttet ofte anledningen til å slå mig ned mellem disse fortidslevninger, det var nesten som å sitte i selve sagaens hall! Det var forøvrig et idyllisk sted, nesten helt uberørt av menneskelige inngrep, mose og små løvtrær vokste op efter den gamle mure og gresset stod frodig og grønt rundt det hele. Like forbi her var det altså Peter Wessel Tordenskjold drog, da han med sine få skib slog den store svenske flåte i Dynekilen.
Efter ca. 6 ukers ophold fik vi den behagelige underretning at vor bataljon å skulde tilbake til Fredrikstad. Og det er vel overfladig å si at tilbaketuren gik en god del lettere, tiltrods for at vi måtte marsjere den ca 50 km. lange vei gjennom Berg, Skjeberg og Borge. Den første nat kamperte vi på en stor gård i Berg som heter Hjelmungen, vi avmarsjerte nemlig fra Halden utover eftermiddagen. Da vi langt utpå mot kvelden den påfølgende dag, nådde de mere kjente steder nedover mot Fredrikstad, var det likesom stemningen øket og føtterne klapret taktfast i de lange kolonner.
Da vi hadde passert voldporten og atter svingte inn på rådhusplassen tror jeg mangen en soldat mindedes Bjørnsons vakre ord:
Norske mann i hus og hytte
tak din store gud
landet vilde han å beskytte
Skjønt det mørkt så ut.
Den foreløbige fare var altså vel overstått og den påfølgende natt sov hver mann den retferdiges dype søvn i sine gamle gode køier. Men at jeg for min part regnet krigen som uundgåelig er sikkert og med dette for øie skrev jeg en avskedshilsen i en lommebok jeg hadde med mig og bad den, som eventuelt vilde finde den, når jeg sammen med hundrede andre faldne blev opsamlet efter slaget, sendte den efter den i boken opgitte adresse. Kort efter avsluttedes øvelsene og mannskapene dimittertes hjem. Vel hjemkommen, var det så atter og atter å fortelle hvad vi hadde opplevet i «Krigen»