Militærliv I – Rekruttskolen 1903

I 1903 avtjente jeg min verneplikt ved Infanteriets rekruttskole i Fredrikstad. Så vidt jeg husker tok øvelsene sin begynnelse 1. mai. Jeg hadde i forveien hørt adskillig om de militære øvelser, så jeg var forberedt på lidt av hvert, men det hele forløp ganske godt, uten nevneverdige hendelser. 

Skrevet av Aksel Berger i februar 1936. Publisert i TuneRuner 37, oktober 1998.

Regimentets sjef var oberst Sibbern på det gamle herresete Verne Kloster i Rygge.   Bataljonssjef var oberst-løytnant Schulz, på Dyrendal ved Fredrikshald. Vor Kompanisjef var Kaptein Vanem fra Våler, han var en usedvanlig snill og gemyttlig offiser, hvorimot, nestkommanderende, premierløytnant Engelsgard, var en grobian og dårlig likt av de menige soldater.

Det blev nok mangen en tørn å ta gjennem de 72 dage øvelsene varte og gjennem de første dage faldt naturligvis alt det uvante sig meget vanskelig. Det blev ugreit med mat og nattero, men litt efter litt vennet vi oss jo til forholdene og efter 14 dagers forløp var vi ganske fortrolig med livet i kasernene og på ekserserplassen Brakkesletten; som var så vidt berømt.

Noe av det slemmeste var det den første dag vi holdt skarpskytning fra Øra ørkenaktig, stor slette som strekker sig fra byen og utover til havet. Jeg hadde nemlig befattet mig seerdeles lite med skytevåpen i min ungdom, så jeg var nok endel nervøs da vi fikk våre instruksjoner om alt hvad vi behøvde å vite om alt hvad vi behøvde å vite om disse mere alvorlige øvelser. Det gikk dog ganske bra det også, riktignok blev der ikke så få feilskudd d.v.s. bom; førstningen, de 24 siste å dage viste det sig at jeg var meget god skytter og blev endog belønnet med skyttermerket, en utmerkelse som det nok ikke nyttet å fuske sig til. Men det faldt seg dog temmelig trettende og ensformig å ligge der i stekende sol på den tørre støvete slette i timevis. Og så gikk det så smått, skarpskytningen foregikk nemlig som regel meget forsiktig og behagelig.

Henimot slutningen av samlingen av øvelsene hadde vi en utmarsj på et par å dage. Vi drog fra byen tidlig om morgenen og avanserte nordover veien forbi Veum, hvor vi tok hvil og kokte middagsmat. Om natten la vi i leir på Gjersø i Rade.  Jeg glemmer ikke så lett hin morgen i leiren, da divisjonsmusikken spilte reveljen kl. 5 og til tross for at vel samtlige blev vekket i sin beste søvn, myldret soldatene ut av teltene og sto tause og betagende av det herlige toner, som lød utover den fredelige landskap; mens de første dirrende solstråler la en festlig glans over det hele. Da reveljen var endt braket bifaldet løs, guttene klappet i hendene, som besatte og ropte da capo! da capo!

1. brigades musikkorps, som divisjonsmusikken også kaltes, nød nemlig ry som et av landets
beste musikkorps, med selve Oskar Borg, den landskjente størrelse i toneverdenen, som
dirigent. Intet under derfor, at vi marsjerte den lange distanse uten at vi følte oss trette, for det er jo en kjent sak, at med musikk i spissen for en avdeling, går man så lett som var det en lek tross den tunge pakning vi hadde.

under samlingen var jeg jo hjemme flere gange med permisjon og det hørte med behageligste avveksling når vi lørdag eftermiddag hadde oppstilling i kasernegården og mottok våre permisjonskort, hvorefter vi stormet avsted, enten på dampskibsbryggen eller jernbanestasjonen. Første gang jeg var hjemme i uniform var jeg vist likesom litt kry, som så mange andre, både for og efter mig. Så hvitt jeg erindrer var jeg den første frisøndag jeg var hjemme, tilstede på et møte vor ungdomsforening hadde og i en pause husker jeg min gode onkel Theodor Ness kom bort til mig, smilte og sa at han måtte da få lov å hilse på mig.
Det samme var ti1felde med skogfulmektig 0.T. Ødegard på Sanne, som vist også mente at som «Kongens kar» måtte jeg da vises en smule opmerksomhet.
Ellers brydde nok ikke disse to herrer sig stort om mig nei!

Forresten var jeg igrunden heldig i tjenesten, jeg blev nemlig uttatt til å bedømme avstander under feltmessige øvelser, særlig skytning, sammen med endel andre som mentes å ha litt mere vett i panden enn de fleste andre.  Denne lille avdeling kaltes avstandsbedømmere og ansåes for å være noe mere end menige soldater, hvad vi naturligvis ikke var. Vi hadde under vore egne spesielle øvelser, under ledelse av den populære sersjant Ek fra Onsøy mange hyggelige stunder i skyggen av de gamle løvrike trær ved Krigskirkegården og Kongsten festning.

Av befalingsmendene husker jeg endnu sekondløitnant Michelsen, en apoteker fra Oslo fornem og distingvert, med lange hvite mansjetter, de to nybakte kadetter Numedal og Karlsen, stive og strøkne, Kapteinene Kase, fra Rygge, Grundt fra Eidsberg, og Mamen fra Halden.  Vor kommandørsersjant Foss var en glubsk fyr, som de menige soldater bare henvendte sig til i nødsfald. Han var dessuten en temmelig forfalden drukkenbolt, det samme må sies om vår furer.

Garnisonsbyen Fredrikstad Ø. er et usedvanlig interessant stykke historie, som minner den opmerksomme iaktager om de henfarne seklers mange begivenheter. Høit over den øvrige bebyggelse rager den veldige 3 – etages infanterikaserne, omringet av en lang rekke såkaldte Tøihus og arsenaler, århundreder gamle bygninger som nesten alle bar oldenburgeren Christian den V initialer. Her i disse klosteraktige bygninger gik gamle fanejunker Bogenes og førte tilsyn med de verdigfulde forråd av militære effekter.

Rundt hele bebyggelsen går fremdeles den gamle voldmur og utenom den igjen voldgraven som altid stod fyldt av stinkende vand. Gjennem volden førte flere porter i alle retninger, den viktigste av dem var den såkaldte Voldport som førte ut til selve ekserserplassen og artilleriets store etablissementer og som var byens hovedinngang. Denne voldport hvorigjennem generasjoner efter generasjoner gjennem umindelige tider har passert og slidt de oprindelig ujevne og knudrete brostene flate, den mindre så levende om de så ofte beskrevne middelalderlige tuske ridderborge med sine voldgrave, vindebroer og jernbeslåtte svære eketræs dører.

Det er så underlig nu 33 år senere å dvele ved disse minder fra min rekrutskole fra Katrineborg, Krosby, Habborn, Vaterland, prins Georgs bastion, hvor de svære gamle kanoner lå i en række på sine lavetter og bruktes til salut ved høitidelige anledninger og mange, mange flere kjente, nesten kjære steder, som for min del altså, forlengst er gått over i sagaen.