En høyst anonym gravstøtte nederst i kroken av kirkegården i Solli, -hvilke hemmeligheter skjuler den? Eller: Hvilken historie kan det ligge bak en sten som til og med har innskriften "1814"?
Skrevet av Knut Roen. Publisert i TuneRuner 19, oktober 1989.
SYVÅRSKRIGEN
Nå, ja, rent historisk er "1814" intet mysterium. Det har med 7-årskrigen å gjøre, kampene mot svenske hærstyrker som 9. august 1814 nådde Sanne i Tune og kom i kamp med norske styrker, styrker under ledelse av major Schrøder. Soldatene var forøvrig fra Telemark.
Schrøder fant det best å trekke sine styrker tilbake og over på den andre siden av Aagårdselva, noe han senere ble stilt for krigsrett for og også dømt for. Men fort og kort fortalt: Han ble senere frifunnet.
HVORFOR ER STENEN SÅ BORTGJEMT?
Men så dette spørsmålet: Hvorfor står denne "1814-stenen" så bortgjemt? Er det ikke et slags krigsminnesten, et stillferdig minne om folk som ga sitt liv i kampen for fedrelandet? Forsåvidt, - men de som ligger begravet her, er svenske soldater. Hvem de var og hvor mange de var, er det ingen som i dag med sikkerhet kan svare på. Lokale historikere har forsøkt å finne frem til et svar i både norske og svenske arkiver. Men de har ikke funnet noen lesning. Likevel, årsaken til at stenen med soldatenes jordiske levninger under står akkurat der, er klar: Da man ville bygge ny vei forbi Solli kapell for mange år siden, ble restene funnet, blant annet svenske uniformsknapper. Så ble alt sammen gravlagt der nede i kroken hvor "1814-stenen" nå står. Det går naturligvis an å spørre: Hvorfor i all verden kunne ikke stenen stå foran kirken? Og hvorfor kunne den ikke få en mer opplysende innskrift? Et godt spørsmål, - er det ikke det det heter? Kanskje det var en idè for de lokalhistorisk interesserte å sørge for en flytting? Det dreier seg jo både om lokalhistorie og rikshistorie.
ROMANTISK HISTORIE
Det skjuler seg også en romantisk historie under stenen. Nå, ja, de seriøst arbeidende historikere trekker den delen av historien i meget sterk tvil. Men dog allikevel. Det skal, heter det i den romantiske delen av Solli- historien, ligge to svenske soldater og en svensk offiser begravd her. Og det er til den svenske offiseren den romantiske historien er knyttet.
Brukslærer 0. St. lsene, en av stifterne av Blå Kors i Norge og får av den ikke ukjente skuespilleren Ola Isene,
- Han med "Gensern til Johansen" blant annet, har skrevet om den svenske offiserens skjebne. Han het -ifølge tradisjon og overleveringer Gustaf Kleinig. Til historien hører også en ung pike, jomfru Petra, datter av en ikke navngitt embetsmann på Sanne og hennes lille bror, heller ikke navngitt i historien.
Men det var med den lille gutten det egentlig begynte. Jomfru Petra var ute og spaserte med den lille broren da kaptein Kleining kom ridende. Han var ute på rekognosering. Hverken Petra eller den lille gutten hadde sett noen svensk soldat før og de ble naturlig nok redde.
Møtet fant sted like ved elvekanten og Petra ble så forfjamset at hun slapp taket i den lille gutten. Han mister fotfestet og rutsjet ut i elven. Hennes hjerteskjærende skrik gjorde kapteinen oppmerksom på hva som var skjedd. Han sprang til, kastet seg i elven som han gikk og sto og reddet den lille gutten.
- Dryppende våt sto han foran henne med gutten i armene, skriver Lærer lsene. Det var deres første møte.
EN ILD I HANS HJERTE ...
Kaptein Kleining innkvarterte seg på embedsgården i følge lsenes beretning. Det fremgår tydelig at dette første møter hadde fremkalt en ild i hans hjerte som det het i gamle, romantiske fortellinger. Men Isene har intet mer å fortelle om det. Han vet ikke hvordan det siden gikk, skriver han, bortsett fra at han vet å berette at den svenske kaptein Kleining stupte i en treffning mellom norske og svenske forposter et sted der i området.
BREV I KAPTEINENS LOMME
Og så, skriver lsene, fant man i kapteinens lomme et brev som var gjort ferdig til avsendelse. Og det led:
"Min ädla ock kära jungfru Petra!
Ack hur jag minnas henne ! Jeg glömmer henne fast aldrig. Tack för de ljusa dagar, jeg fick vara i Ert hem. Jag hoppas, att när ödet nästa gång låter våra vägar mötas, skola vi icke behöfva betrakta hinanden som fiender. Den dag, då frid slutas mellan länderna på de olika sider av Kjöln, skall vara mig en glädjens dag, och jag behöfver icke upprepa for Er, hvarhen mina tankar då vil sväva och i hvars ort jag då vil dröia.
Kriget med Ert land er mig nu det skräkligaste jag vet. Det förorsakar mig och et dagligt krig med mig själv - et krig mellan hjärta och plikt. Min hjärtligaste helsning til Er, jungfru Petra. Hels också den unga gossen och er utmärkta hr. fader från mig. Jag hoppas nesta gång själf bringa min helsning fram. Er ringa van Gustaf Kleining".
Brevet ble sendt jomfru Petra med en påtegning fra regimentsjefen om kapteinens død og at han var blitt begravet i det land hvor hans "kära flicka" hadde sitt hjem, skriver brukslærer 0. St. Isene.
HVORDAN ER HISTORIEN BLITT TIL'?
Og mere er det ikke om den saken. De som arbeider seriøst med lokalhistorien sier, som nevnt, at dette må være romantisk dikt. Jo, men på et eller annet vis er vel historien dukket opp. Noen av Soli-egnens 1814-innvånere må ha fortalt den videre til neste generasjon.
Brukslærer Isene kom til Sannebrukets skole i 1898 og han ble senere den første generalsekretrær i Bå Kors.