Krigshandlingene i 1814

Misvekst og krigshandlinger utarmet Smålenene i det som med all grunn kalles «Nødsårene 1807 – 1814». Så ille var det at biskopen oppfordret almuen til å drøye kornet med barkemel og reinmose.
Han befalte også prestene til å få folk til å spise hestekjøtt. De skulle «bidrage til at utrydde de indgroede Fordomme mod denne sunde og styrkende Føde».

Skrevet av Erling Bakken. Publisert i TuneRuner 68, våren 2014. 

Men selve krigen gikk mer gemyttlig for seg enn den som Karl XII påførte sitt naboland. Vi har nå nådd 1814 og nordmennene var rustet med bl.a. forsvarsverker langs hele Glommas vestside. Det var batterier både ved Sandesund og Greåker og en større skanse ved Langnestangen i Askim. Her sto for øvrig den aller siste trefningen mellom svensker og nordmenn, nærmere bestemt den 9. august 1814.

Den 26. juli var krigen i full gang, først med angrepet på Hvaler den 26. juli. Den 3. august begynte beleiringen av Fredrikstad festning, og etter et bombardement både fra Kråkerøy og fra krigsskip på elva morgenen etter, kapitulerte kommandanten. Den 7. august ville svenskene, under ledelse av generalfeltmarskalk von Essen, ta seg over elva ved Sandesund, og en frigitt norsk krigsfange fra Fredrikstad viste dem et overgangssted ved Nordre Moum. Den samme kvelden var hovedkvarteret flyttet til Hafslund og svenskene rykket fram mot to norske divisjoner ved Glemmen kirke. Om morgenen den 8. august begynte de svenske troppene å lage en overgang ved Opsund ved hjelp av lensetømmer. Det klarte de, tross norsk beskytning. Fienden rykket over Bytangen mot Gleng. «I Opsundgaten tok Glengs beboere mot den fiendtlige avdeling og anholdt hos dens sjef om skånsel for liv og eiendom, og det ble innrømmet dem», forteller Martin Dehli i boka «Sarpsborg før 1839». 

Med svenskene i Gleng rømte folk både fra Rolvsøy og Sandesund, natt til den 9. august. Major Ole Schrøder, som ledet de norske styrkene i dette avsnittet, ble på grunn av overgivelsen dømt til døden av Overkrigsretten, men senere frikjent i Høyesterett.

Slaget ved Sanne

Alt dette danner bakteppe for historien som utspant seg i Tune. Ved Isebro ved Sanne, et lite stykke ovenfor dagens Sollibruer og larmende europavei, kom det til harde kamper. Det var her løytnant Jens Christian Schrøder fikk sin ilddåp. Han sto her med sin feltvakt, og i tillegg var en større hæravdeling satt til å forsvare vadestedene mellom Skinnerflo og Visterflo. Nordmennene var fast bestemt på å bite kraftig fra seg, og det svenske angrepet kom raskt. 

«Med et brød Fienden frem med et fælt Stormands-skrig, kastede sig ned i den skovbevokste Høide, og nu begynte Tirailleur- ilden (det er skudd fra fotsoldater som tidligere opptrådte spredt foran de sluttede troppeavdelingene). Under Fiendens Stormløb nedad Jordet nedenfor Sanne havde jeg god Anledning langs Siden af Sannehaugen at give heldige Kugleskud. Jeg sto med mine Kanoner midt i en Bygåger og kunde af Axenes Spretten godt se, hvor Kuglerne traf», forteller løytnant Schrøder.

Til sammen ble 18 soldater og to offiserer  drept i denne trefningen. Inne på kirkegården ved Soli kirke, litt for seg selv, uten å gjøre særlig vesen av seg, kan en se steinen som er satt opp til minne om slaget ved Sanne.