"Efter ett med stor skicklighet utført fälttåg, öppnat i slutet av juli, var efter ett par veckor den norske hären fullständigt överflyglad". Så kan leses i Bohusläns Historia. Den norske hær trakk seg tilbake, men "överflyglad" ble den ikke. Det meste av Tune ble riktignok besatt av svenskene, men på vestsiden av Aagaardselva i Solli holdt norske styrker stand. Etter at Kapt Sissener måtte gå tilbake over Isebro ser det ikke ut til at det har vært særlig aktivitet her.
Skrevet av Arne Berger. Publisert i TuneRuner 34, mai 1997
Et område på Melleby, nær veien til Ramstad heter Svenskeplassen. På Kampenhaug var det tidligere spor etter skyttergrav. Antagelig har den svenske avdelingen som presset Kapt Sissener tilbake over Isebro også trukket seg tilbake og oppholdt seg resten av krigen i områder i noenlunde sikker avstand for rekkevidden av det norske skyts som var plassert på vestsiden ved Isebro.
Av frykt for å bli avskåret valgte sjefen for Telemark Bataljon å oppgi det meste av Tune. Det ble en slitsom tilbaketrekning for soldatene. Ltn Schrøder forteller i sine memoarer "Natten og Marchen var uhyggelig, og om Morgenen den 9 de bleve vi posterede ved Sanne Bro". Videre forteller han at det ble meldt at en svensk avdeling var sett på veien fra Sannesund (Kongeveien). Den norske feldtvakten som lå foran Sanne Herregård ble ut på morgenen onsdag den 10. august kastet unna og trakk seg tilbake til selve gården som var sterkere besatt. Den svenske Kapt Liljehorn lot sitt kompani med "Feld Bajonetter storma Gården". Etter dette ser det ut til at en norsk gruppe noe senere satte seg fast på en skogkledd odde som må ha vært der det i dag heter Desideria. Svenskene stormet også denne stillingen, og nordmennene kom seg med nød og neppe tilbake over elven i sine båter. Når den svenske överste Adlercreutz sier at "Flera störtade i Strømmen og de fleste blevo nedskjutna" overdramatiserer han hendelsen. Det var neppe noe stort mannefall verken på svensk eller norsk side.
Ltn Schrøder ble avløst som sjef for styrken på Sanne Herregård før det svenske angrepet kom. Han overtok kommandoen over bataljonens to amysetter i stillingen på vestsiden av elva. Om hvorledes striden utviklet seg etter at svenskene hadde fordrevet nordmennene fra stillingen på Sanne Herregård, forteller han " Med et brød Fienden frem med et fælt Stormanskrig, kastet sig ned i den skovbevoxede Høide, og nu begynte Tirailleurilden (Fotsoldatenes ildgivning).Under Fiendens Stormløb nedad Jordet nedenfor Sanne havde jeg god Anledning langs Siden af Sannehaugen at give heldige Kugleskudd. Jeg stod med mine Kanoner midt i en Bygaker og kunde af Axenes Spretten godt se, hvor Kuglene traf". Svenskene må ha nådd helt ned til elva for Ltn Schrøder forteller videre at "Peder Sørby ble skudt i maven og døde om natten, Morten Rævdal skudt over venstre øie. Captaine Jebes Halvmåneblæser fik Kuglen lige ved Hjertet. De Døde hvile nu forglemte paa Raade og Moss Kirkegaarde".
Etter denne rekognosering og demonstrasjon trakk svenskene seg ut av striden. Mot slutten av krigen ser det ut til at sjefen for Telemark Bataljon, Major Schrøder, fryktet for svensk angrep over Findstadvadet (I dag kalt Smalelva). I alle fall ble forsvaret her forsterket ved at Ltn Schrøder med amysettene ble omdisponert til forsvar her. Den 14. august kom en svensk patrulje tilsyne, men ikke på geværskudds avstand, derimot ble stillingen beskutt med kanoner som svenskene hadde kjørt frem i stilling ved Horgen. Ltn Schrøder svarte på beskytningen med sine amysetter, og duellen varte ut over formiddagen. Kanskje var det her det siste skudd i dette område falt?
Dette er i korte trekk krigens gang i Solli, for det meste hentet fra kjente skrevne kilder. Noe er nok uklart i det som er skrevet. Jeg har ikke kunnet finne noe om broa over sundet i eldre kilder, men at den har vært der i lang tid før 1814 er nok sikkert. Det er tegnet bro både over Solisundet og Findstadvadet på Geelkercks kart fra ca. 1650, men det er ingen navn på dem. Senere kart har navn. På kart fra 1800 har begge broene navn. Sannebroe er broa over Solisundet. Over Findstadvadet og Holmen er det tegnet to broer, kalt Nord- og Sønd Hauebroe. Det er muligens militære rapporter som er årsak til at broene har fått forskjellige navn. Broene er kalt både Sandebroene og L. Sandebru. Det kan ikke ha vært snakk om annet en den ene broa, den som på tidligere nevnte kart fra 1800 heter Sannebroe. Den lå sannsynligvis der hvor forvalter Hansen på Soli Bruk forsøkte å bygge bro i 1845, den som raste ned. Sannebroe ble antagelig revet før svenskene nådde elva.
Når Ltn Schrøder sier "Længe varede det ikke, førend man bar Dietrich op fra Sundet, saaret i høyre ben, hans Feltforbinding skede i en Hytte ved Elven". Dietrich ble såret under det svenske angrepet på Sanne Herregård den 10. august. At den skadede ble båret opp fra sundet tyder på at det ikke kan ha vært noen bro her da. Det villeder noe at Schrøder også forteller at en bondegutt som fulgte sin hest fikk en kule gjennom hatten sin ved Sanne Bro. Muligens bruker han bare navnet selv om broa er borte. Dette får være gjetninger. Det svenske angrepet nedover fra Sanne mot elvebredden må ha hatt som å mål sikre seg broa. Da de så oppdaget at den var revet, hadde det ingen hensikt å fortsette å holde på en stilling så nær nordmennene som lå på den andre siden av elva. I alle fall trakk svenskene seg ut av striden etter noen timer.
Muntlige tradisjoner om striden er det lite av, men noen finnes. Jeg har fra mine foreldre hørt fortelle at sivile her i området søkte ly i Stikkedalen (Dalene), unntagen en gammel kone på Berger, hun skal ha følt seg trygg nok bak muren i skorstenen (Grua). Hun kom i alle fall ikke til skade da en kule, skutt ut av en norsk 3 punds metallkanon som skal ha stått ved Solgård, gikk gjennom veggen og rullet inn over gulvet.
Adlercreutzs hovedstyrke lå på Berger, og det var antagelig derfor nordmennene skjøt mot gården. Avstanden er ca. 1000 meter, det er maksimal rekkevidde for kanonen. Amysettens rekkevidde er den samme, men virkningen av dennes 1 punds kule er mindre. Det ble skutt mot Sanne Herregård med både kanoner og haubits. Det er funnet kuler fra kanonene både her og på Berger. En god skytter kunne treffe det han siktet på på ca. 80 meters avstand, men 50 meters hold var det vanlige.
Det eneste "Overgrep" mot sivile, hvis det var det, skal ha vært at en gutt ble kommandert til å følge en svensk offiser fra Melleby til Sanne Herregård.
Det er ikke mye vi vet om de svenske som falt i Solli. L.D.Klüwer, en pioner i norsk antikvarisk registrering, reiste over Solli i 1823, han skriver"På en Klippe mellom Herregaarden Sande og Glommen ligger nogle Kæmpehauger. Her er ogsaa 2 de svændske Soldater begravne paa den Plet de faldt 1814". Stedet er det som heter Desideria i dag, den gang het det Iseberg, så sier i alle fall P.C. Peterson i sin reisedagbok i 1826. Under anlegg av ny vei ca. 1850 ble det funnet jordiske levninger etter det de mente måtte være soldater. Restene ble gravd ned igjen på nordsiden av veien og det ble satt opp en minnesten med innskrift "1814" over de navnløse svenske soldater. Stenen står der den dag i dag, men ikke på sitt opprinnelige sted, den er flyttet noen meter vestover til utkanten av det som i dag er Solli kirkegård.
I flg. kirkebok for Råde er 4 soldater gravlagt på Råde kirkegård i august måned:
Ole Nielsen Halvmaaneblæser (Militærmusiker) af Jæger Companiet under Capit.Jebe af Tinds Præstegj. Faldt i Affairen ved Sande den11. august. Begravet 13.8.1814
Peder Chrestensen af 1. divis 1. Feltbataillon af Tellemarc. Westfossen af Egers Præstegield. Faldt i Affairen ved Sande 11. august. Begravet 13.8.1814. Alder 25.
(Morten Revdal som iflg. Ltn Schrøder også falt finner vi ikke i kirkebøkene.)
Lars Andersen af Capit. V. Lihmes Compagnie af 2. Bataillon af Tellemark fra Gravmoe fra Modums Præstegj. Begravet 26.8.1814 på Raade kirkegaard. Alder 18. Dødsårsak er ikke oppgitt.
Anders Zachariassen Soelberg af Capit. V. Ahnes Divis 1. Bataillon af Tellemarch fra Sande. Begravet 23.8.1814. Alder 23. Dødsårsak er ikke oppgitt.
I flg. kirkebok for Moss er 6 soldater fra Tellemarch begravet på Moss kirkegård. Noen av disse kan være soldater som har vært avgitt til forsvaret ved Kjølberg.
På Moss kirkegård ligger også begravet 5 soldater fra Trondhjæmske Infanterie Regiment. Dette er soldater som tilhørte avdelingen som forsvarte Isebrostillingen. De fleste døde av blodgang (Dysenteri).
Sjefen for Telemark Bataljon ble etter krigens slutt i første omgang dømt til døden for tilbaketrekningen i Tune, men "den 17 de Desember kl. 5 Ettermiddag blev Dom i Høiesterett afsagt, hvormed blev kjendt for Ret:, Major Ole von Schrøder bør for Krigsfiskalens Tiltale i denne Sag fri at være". Major Schrøder og hans soldater i Telemark Bataljon stoppet svenskene i deres forsøk på å gå over Solisundet og behøver ikke skamme seg over 1814.
De viktigste trykte kilder:
- Jens Christian Schrøders Erindringer
- Lindbäck-Larsen: Den Norske Hær og 1814
- Bjørlin: Kriget i Norge
- J. Mankel: Fälttåget i Norge