Ski og staver i gamle dager

TuneRuner intervjuer Einar Bjørnland over en rykende varm solbærtoddy foran peisen på Harehjellhytta.
Publisert i TuneRuner 32, mai 1996.

TR: Du brukte ikke mange sekundene på å spenne av deg skiene foran hytta  her nå.
EB: Nei, man trykker jo skiene fra støvelen min – med hjelp av staven uten å bøye seg.
TR: Hvordan Iøsnet man bindingene i 1939?
EB: Å ta av seg skiene den gang var litt av en demontering.  Først ned på kne for å løsne spennen som strammet fettlærsbindingen rundt støvelen.
Så måtte man fjerne remmen over støvelvristen. Med valne fingre var det ofte ikke lett å få opp den siste spennen.
TR: Hvorfor denne spennen?
EB: Remmen holdt bindingen oppe på støvelhælen og forhindret at bindingen falt av. Hælen manglet den uthuling som skistøvelen senere fikk.
TR: Dette var altså Huitfeldtbindingen?
EB: Ja, selvfølgelig en revolusjon i førsten av århundet. De bindingene jeg brukte hadde ingen regulering tilpasset ulike støvelstørrelser.
Fikk man bredere støvler, måtte de 4 skruene i jernet flyttes utover. Først senere fikk man en plate med hakk i, som gjorde støveltilpassingen  lettere.
TR: Dette var vel ikke din første skibinding?
EB: Nei den var nok ikke så lukseriøs som Huitfeldtbindingen.  Den første bindingen var helt og holdent hjemmelaget og  bestod av en ca. 5 cm bred lærrem fått i bytte med et kalveskinn hos Lae Evensens Lærbutikk. Remmen var klinket til skien så man kunne putte støvelsnuten inn i denne.

Anne Kristine og Jon Magne Aagaard på skitur på Hannestas i 1969.

Skitur på Hannestad 1969. De som er avbildet er søskenparet Anne Kristine og Jon Magne Aagaard. Bildet er fra området hvor byggefeltet Hannestad øst ligger i dag.
Foto: Kjell Aagaard.

TR: Hvordan så de første skiene ut?
EB: Det var tønnestaver det. Alle Tunebarn debuterte som skiløpere på denne.
Det var nok av tønnestaver da både salttønner og flesketønner ga nok av emner, og tønnestavene var ikke uegnet.
Den hadde en naturlig høy og festemåten til støvlen forhindret benbrudd.
TR: Hva er den største forskjellen på skiutstyr for barn før og nå?
EB: Det er den økonomiske. Skiutstyr til en femåring i dag er en pakkeløsning til ca. kr. 800,-. I tredveåra var utlegget null komma null.
TR: Hvordan var det med skistaver da?
EB: Disse laget man selv. Emnet var hardved, helst fra enerbusk. Trinsen flettet man av en dertil egnet grankvist.
Fra denne skar man remmer av en lærrull som alle gårder hadde bra utvalg av. Remmene klinket man til staven, og det ble en høy grad av
selvaktivitet som fremmet fingerferdigheten.  Aktivitetsproblemer var ukjent. Mine første kjøpestaver – bambusstaver – fikk jeg i 7. klasse,
kjøpt hos Hermann Slorer for kr. 3,75 – altså ganske dyre. Kr. 3,75 var omtrent halvparten av en timelønn i 1939.
TR: Når kjøpte man så ski?
EB: I Vestre Tune sto håndverket høyt. En snekker – Nils Fjeldli – forsynte ungene med ski, kjelker, sparkstøttinger osv., og ære være ham for det.
TR: Så fikk han vel god betaling?
EB:  Jeg tror han gjorde alt gratis. Han fikk kanskje et eller to lass husdyrgjødsel om våren til en frukthave, hvorfra han ga bort frukten.
Til jentene laget han lette furuski, og til guttene tyngre av bjørk og ask.  Hoppskiene var alltid av ask med tre remmer under og ga stø styring.
TR: Hvordan var kvaliteten på disse ski?
EB: For å få dem tjenlige, måtte guttene stelle med dem. Før de moderne lagdelte Splitkein-skiene og fiberskiene, var det et problem å beholde bøyen i skituppene, som forresten i de dager ikke endte i en spiss foran, men i en mer dekorativ rektangulær tupp. Spenst i skiene ga seg heller ikke selv.
Når skiene ikke var i bruk, ble de derfor bundet sammen med skiflatene mot hverandre, og med en pinne ble bøyen i skituppene opprettholdt.
Et vedtre plassert på skimidten sikret forsøksvis spensten.
Om sommeren ble skiene lagret med tuppen mot en takbjelke, og med en forsiktig belastning håpet guttungen at bøyen skulle være god når den første snøen falt før jul.
TR: Og sa var det epleknickers ?
EB: Ja, for øvrig var hele ungen hjemmelaget fra innerst til ytterst og fra topp til å tå.  Underbukser og trøyer var hjemmesydd i flanell.
Dette var for maccoens tid.  Gensere, strømper, sokker, votter og lue var hjemmestrikket.
På hodet ble det også brukt Møsselue (en slags sixpence) og vindjakke var også i bruk.
Redningen på bena mot kulda var puttisene.  Surret rundt fra knærne til over støvelkanten var føttene alltid tørre.
TR: Hvordan var skiinteressen?
EB: Den var voldsom.  Sigmund Ruud hadde jo utgitt sin bok “Skispor krysser verden”, og bakker og løyper var det i hver krok.
TR: Og gleden over de første skiene den gang sammenliknet med reaksjonen fra dagens jypling?
EB: Gleden var astronomisk i gamle dager. Sagt matematisk er gleden over en ny ting omvendt proporsjonal med summen av eide ting.
Sagt folkelig: “Har man lite på forhånd skal det desto mindre til for å glede».