Sætrehuldra

Kjerringåsmassivet er et 50 km2 stort sammenhengende skogsområde sentralt i Østfold. Området har i uminnelige tider vært nyttet til skogsdrift, jakt og annen aktivitet knyttet til skogen.
Tekst: usignert. Publisert i TuneRuner 23, oktober 1991.

Området har vært tynt befolket og kommunikasjonen med de mer urbane distrikter har vært beskjeden og dette forhold har selvsagt preget de som hadde sitt daglige liv knyttet til området.

Mest isolerte har nok skogsarbeiderne vært. Alene eller sammen med en kamerat har de tlbragt lange dager og ofte netter inne på åsen. Dyrelivet har alltid vært rikt og låter – lys –  og skygge har støkket noen hver.

På kveldstid ble ofte forklarlige opplevelser gitt mystisk betydning, både over- og underjordiske vesener har vist seg, og gjentatt flere ganger foran peisen i vinterkveldene ble det til dramatiske beretninger som overgikk hva moderne mennesker sender ut i eteren.
Det var underholdning som kunne ta nattesøvnen fra noen hver.

Et slikt sagn er beretningen om huldra som bodde i Sætretjern. Flere nålevende mennesker har møtt henne. Hun synes ikke å være av den onde arten, og de få som har møtt henne har ikke tatt skade – tvertimot, de har følt glede og har blitt oppmuntret til å være våkne, men stillferdige når de komer til Sætretjern.

Huldra er ofte usynlig, og om du skulle være så heldig å få satt hennes hatt på hodet, ville du også bli usynlig. Det ville kanskje ikke være helt ufarlig, en vet jo aldri hva slike underjordiske vesener vil finnne på-

Jeg går ofte til Sætretjern. Det er det vakreste skogsområde man kan tenke seg, og søker du fred og stillhet finner du det her dersom du farer varsomt fram. Mange stier fører frem til tjernet og dyrene kommer ofte dit morgen og kveld. Enkelte år hekker også ender i strandkanten, og opp mot Haukeflo finner du røy med store ungekull. Den bærer seg fælt når du kommer slik at ungene kan få gjemt seg før du tar dem.

Sætrehuldra

Huldra – tegnet av Theodor Kittelsen i 1892. Kilde: wikipedia