Vise til minne om bragden
(Mel: Rallarsang)
Nå ve sjonge vil den gamle slitærs sang
– han som braut igjennom bærje denne gang
Som i nittenhundre å åtte – I det nye Norges vår
– skaut en vei der millioner tømmer går
– tømmer går.
For tunnelen injinøren prisen fekk
– Blakstads navn utover hele landet gjekk
Men i fjellets mørke innre knoga rallæren med spet!
– for å holde lina nord-sør ganske rett
– ganske rett.
Inni bærje lød hans kjente “Varsko her!!”
– så en pause – hørtes: “Fyyr var det her!!”
Bærje rista – stein slo sprekker – rællærn løftæ på sin hatt
– for å lette svetten som i panna spratt
– panna spratt.
Rællærns hand var barkæ, huden hard som træl
– ryggen bua – støvla slitt med skjeve hæl
Under barten syntes snusen – i beltet satt en slirekniv
– steiner fløtta han som om de var av siv
– var av siv.
Utpå Ramons sletter bygdes brakker to
– rællærpøjken krøp inn i sitt enkle bo
Kokkejenta vaskæ gølve – vartæ opp med flesk og sill
– innimellom au med kjærlighetens ild
– hetens ild.
I mange Tunejenter følelser ble vakt
– rællærn’s neve hadde mangesidig makt
Var bereist – sjæl vært på Dovre – i banken hadde han au pæng
– og me hammærn gjord`n fjøl te dobbeltseng
– dobbeltseng.
Men på lørdagskvelden da var timen hans
– slegga byttæs ut med jenta til en dans
Å e hæll e – å e hel e – fekk`n lett på stedets gauk
– etter solefallet han i slagsmål rauk
– slagsmål rauk.
Der hvor tømmerstokken buldra høyt mot sky
– renner drekkevannet nå mot naboby
Men i renna lever minner – feiselslag mot ekkovegg
– og det sitrer svakt mot gammel lensevegg
– lensevegg.
Einar Bjørnland (fhv. sesongarbeider i lensa neri Eidet), Juli 1998.
Publisert i TuneRuner 37, oktober 1998.