Per Olsens kamp mot ulven

Ulvens  fremrykning  i  den  siste  tiden,  har  skapt  stor  debatt  og  ikke  så  rent  lite frykt. Men det er ikke første  gang slikt skjer. For  150-160 år siden var det ganske mye ulv på våre kanter.  En av dem som kunne fortelle om dette,  var Ole Olsen fra Evje.
Publisert i TuneRuner 43, høsten 2001.

Han var født på Agnalt  i Tune 10.desember 1841, kom til Rolvsøy  i  1872 og  bodde  her resten  av sin  lange  levetid.  Ole  Olsen  –  som på Rolvsøy  var kjent under tilnavnet  “Ole i Tøyet”  – opplevde  nemlig å bli over  100 år gammel.

I et intervju Andreas  Nøkleby  hadde  med  ham i Fredrikstad Blad i anledning  av 100 årsdagen i  1941, forteller  han mye om sin tid som gjetergutt  og de problemer han fikk på grunn  av nærgående  ulver. Nå har nok Nøkleby  malt  beretningen  ut med en noe bred pensel,  men det er klart at ulven også den gang var en stor trussel mot  buskapen.  Vi gjengir her den  delen av fødselsdagsomtalen som omhandler ulven:

“Det  var annerledes  kinkig  å gjete  buskapen  på jordene i  skogkanten  den  gang. Nu er gjeterguttens oppgave  bare  den  å passe  på at kuene  ikke  går  i åker, eller stikker av og foretar  seg i kløvereng,  Ole Olsen hadde verre ting å vokte.  Det var ulven. Den var nærgående,  stygg og glupsk  i Tuneskogen  i  hans oppveksttid.   Den tok  kuer  og  sauer  i hopetall like for gjeterguttens  øyne.  Hester  skamferte  den også,  når anledningen  var der, spesielt når de gikk tjoret i havn.

I sommertiden  gikk  ulvene  bare et par stykker  i følge gjennom  skogen.  De lusket i skogkanten   og  stirret  med  grønne  øyne  mot  buskapen  som  gikk  på engbeite  i nærheten. Da måtte gjeterguttene  være på vakt. De løp over jordet,  banket  i gamle sinkbøtter  og  blikkspann,   likesom  de blåste  i seljefløyter.  Slik leven  måtte  til for å holde  ulven på  avstand.  Men  Olsen  sier også  at han så den sittende  på sin hale i skogholtet,  uten å ta synderlig  skrekk  av larrnen. Det hendte  også i et mindre bevoktet  øyeblikk,  at en langragget  gråtass  bykset  ut fra skogkanten  og hogg de gule glinsende  tenner  i en ku som var kommet alene i skogens  nærhet.

På Agnalt hadde ulven revet  ihjel  en stor kraftig hoppe,  som var på havn i utmarken. Hvordan  den  hadde  greid den,  lurte folk på. lngen hadde  sett  ulveoverfallet som hadde  skjedd om natten.  Ved Skivdal tok den en unghest.

Det var svære snøvintre  i min  ungdom,  sa Olsen.  Da samlet ulven seg i  flokker og dro fra skogen og utover bygden.  De var en trussel for kjørende  folk og en skrekk for enslige  vandrere.  På  Bådstangen som ligger ved  Isneselven,  stod  4 ulver og passet  opp  en  tømmerkjører  på  lyse  formiddagen.   Mannen   i huset  måtte  ut og skyte  med børsen,  før de skremtes   vekk, og kjøreren  kunne fortsette  videre.

Om nettene  snek ulveflokker  seg helt inn mot husveggene,  entret  gjødselhaugene og kikket  gjennom gluggene  til dyrene  på basene,  Det var risiko ved å ferdes alene langs veiene  i mørketiden  den gang.  En gutt fra Horjen her på Rolvsøy  skulle gå  til  Fredrikstad   i  grålysningen  en  vintermorgen.   En  stor  ulv  hoppet   opp  av veigrøften  og  laget  seg  til angrep  på ham.  Hadde  han  vendt  ham  ryggen  til og løpt,  ville han gjort sitt siste sprang.  Men han grep en staur og gikk rett på beistet, slo  så stauren  røk  i marken og knekket  på midten.  Ulven hugg i den med tennene og freste,  men lusket dog omsider  av,  så gutten fikk fortsette  byturen.

Slik opplever  ikke  Rolvsøyfolk  på bytur til Fredrikstad nå til dags, sa gammelen. Dere  som  lever  nå,  har  ikke  anelser  om  hva  gjenvordigheter   vi hadde  å drasse med  i tiden da jeg vokste  opp, la han til. Ulvetiden  i  bygdene her omkring  hadde opphørt  da jeg  var 17 år gammel”,  fortalte  Ole Olsen.