Ulvens fremrykning i den siste tiden, har skapt stor debatt og ikke så rent lite frykt. Men det er ikke første gang slikt skjer. For 150-160 år siden var det ganske mye ulv på våre kanter. En av dem som kunne fortelle om dette, var Ole Olsen fra Evje.
Publisert i TuneRuner 43, høsten 2001.
Han var født på Agnalt i Tune 10.desember 1841, kom til Rolvsøy i 1872 og bodde her resten av sin lange levetid. Ole Olsen – som på Rolvsøy var kjent under tilnavnet «Ole i Tøyet» – opplevde nemlig å bli over 100 år gammel.
I et intervju Andreas Nøkleby hadde med ham i Fredrikstad Blad i anledning av 100 årsdagen i 1941, forteller han mye om sin tid som gjetergutt og de problemer han fikk på grunn av nærgående ulver. Nå har nok Nøkleby malt beretningen ut med en noe bred pensel, men det er klart at ulven også den gang var en stor trussel mot buskapen. Vi gjengir her den delen av fødselsdagsomtalen som omhandler ulven:
«Det var annerledes kinkig å gjete buskapen på jordene i skogkanten den gang. Nu er gjeterguttens oppgave bare den å passe på at kuene ikke går i åker, eller stikker av og foretar seg i kløvereng, Ole Olsen hadde verre ting å vokte. Det var ulven. Den var nærgående, stygg og glupsk i Tuneskogen i hans oppveksttid. Den tok kuer og sauer i hopetall like for gjeterguttens øyne. Hester skamferte den også, når anledningen var der, spesielt når de gikk tjoret i havn.
I sommertiden gikk ulvene bare et par stykker i følge gjennom skogen. De lusket i skogkanten og stirret med grønne øyne mot buskapen som gikk på engbeite i nærheten. Da måtte gjeterguttene være på vakt. De løp over jordet, banket i gamle sinkbøtter og blikkspann, likesom de blåste i seljefløyter. Slik leven måtte til for å holde ulven på avstand. Men Olsen sier også at han så den sittende på sin hale i skogholtet, uten å ta synderlig skrekk av larrnen. Det hendte også i et mindre bevoktet øyeblikk, at en langragget gråtass bykset ut fra skogkanten og hogg de gule glinsende tenner i en ku som var kommet alene i skogens nærhet.
På Agnalt hadde ulven revet ihjel en stor kraftig hoppe, som var på havn i utmarken. Hvordan den hadde greid den, lurte folk på. lngen hadde sett ulveoverfallet som hadde skjedd om natten. Ved Skivdal tok den en unghest.
Det var svære snøvintre i min ungdom, sa Olsen. Da samlet ulven seg i flokker og dro fra skogen og utover bygden. De var en trussel for kjørende folk og en skrekk for enslige vandrere. På Bådstangen som ligger ved Isneselven, stod 4 ulver og passet opp en tømmerkjører på lyse formiddagen. Mannen i huset måtte ut og skyte med børsen, før de skremtes vekk, og kjøreren kunne fortsette videre.
Om nettene snek ulveflokker seg helt inn mot husveggene, entret gjødselhaugene og kikket gjennom gluggene til dyrene på basene, Det var risiko ved å ferdes alene langs veiene i mørketiden den gang. En gutt fra Horjen her på Rolvsøy skulle gå til Fredrikstad i grålysningen en vintermorgen. En stor ulv hoppet opp av veigrøften og laget seg til angrep på ham. Hadde han vendt ham ryggen til og løpt, ville han gjort sitt siste sprang. Men han grep en staur og gikk rett på beistet, slo så stauren røk i marken og knekket på midten. Ulven hugg i den med tennene og freste, men lusket dog omsider av, så gutten fikk fortsette byturen.
Slik opplever ikke Rolvsøyfolk på bytur til Fredrikstad nå til dags, sa gammelen. Dere som lever nå, har ikke anelser om hva gjenvordigheter vi hadde å drasse med i tiden da jeg vokste opp, la han til. Ulvetiden i bygdene her omkring hadde opphørt da jeg var 17 år gammel», fortalte Ole Olsen.