Artikkelen i TuneRuner om Høla i Greåkerfjella brakte frem i erindringen mange minner fra guttedagene i 1920-arene og litt inn på 30-tallet – minner som kan supplere artikkelen. Min klassekamerat, Vilhelm Simensen, bodde øverst på toppen like ovenfor stenbruddet og må ha en masse erindringer derfra.
Skrevet av Lauritz Opstad. Publisert i TuneRuner 21, oktober 1990.
Min onkel Johan Dahlgren var formann i fjellet, som vi sa, og han hadde stadig kontakt med sjefen, gamle Forsberg på Kjølberg herregård i Onsøy, og far til Kåre Forsberg som nevnes i artikkelen. Det var for øvrig gjennom min onkel at jeg kunne skaffe gratis tomt i 99 år for Speiderhuset på Greåker, som ligger på Forsbergs eiendom.
At man unngikk ulykker i fjella, er selvsagt ikke riktig. Det hendte ikke mindre enn to av mine slektninger, den ene sogar med dødelig utgang.
Jeg husker ennå tydelig hvor sterkt inntrykk det gjorde at min fars nærstående fetter, Simen Opstad, i 1926 fikk en stenblokk over seg og døde nesten omgående. Og min tremenning, Jens Andresen, falt som gutt ned i høla og svevde mellom liv og død.
– Jeg husker godt transporten av sten fra fjella og til utskipning, som ikke skjedde bare fra Hannestad ved Sandersberget, men også fra Greåker, nemlig fra et ganske stort å område midt i den nåværende tomten til Sarpsborg Mekanisk Verksted, tvers over veien fra elektriker Olsen, og like nedenfor min onkels hus. Derfra fulgte jeg med i virksomheten og så på hestekjøretøyene som kom fra fjella eller «høla».
Lastebiler ble ikke brukt i den tiden jeg husker best. Ellers minnes jeg hvordan sten fra de store stablene ble trillet ombord på prammer eller skuter med trillebårer, og jeg var opptatt av hvordan
de som trillet, noterte hvert lass med en
strek på ene trillebårskaftet, først fire streker etter hverandre så en skråstrek over disse, altså frem og fem lass. Jeg husker ikke hva en slik figur med streker ble kalt. Den hadde et bestemt navn. Når skaftet var fylt med streker, tror jeg at alt ble høvlet bort.
Vi kjente hestene som dro stenlassene og de som kjørte – noen var snille og lot guttungene sitte på. Farten var bedagelig, men det gikk trutt og trofast. Når vi tenker tilbake til 1920- årene, er det vel tempoforskjellen som er mest påfallende.
Det hendte jeg var oppe i fjella og så på steinhuggerne. Det var imponerende å se deres teknikk – hvor fort et stenene fikk sin ferdige form. Mest imponerende var deres behandling av de store stenblokkene på flere hundre kilo. De kunne flyttes lekende lett av en enkelt mann som utnyttet vippe- punktet og balanserte stenblokken mange meter.
Spiselokalene er et kapitel for seg. I visse perioder ble de utlånt til speiderne som møtelokaler om kvelden. Vi stilte ikke store krav hverken sten- huggerne eller vi speidere.
En stund hadde min Oterpatrulje egen hule i et lite spiselokale som tilhørte Beer, en stenreder som drev litt nord for Stenløkka innunder Greåker Fort. Formann der var Christen Evensen i Greåkerdalen.