Kai A. Olsen, bosatt i Hoppveien på Hafslundsøy, har skrevet denne gode skildringen av forholdene på Øya på 40 tallet. Artikkelen sto i Hafslundsøy Blad for en tid siden, og med Kai A. Olsens tillatelse trykker vi den nå i TuneRuner.
Skrevet av Kai A. Olsen. Publisert i TuneRuner 45, høsten 2002.
”Dette blir noen hyggelige glimt fra den øvre snippen på Øya hvor den gamle veien møter den nye 50 år tilbake”.
Den nåværende Edv. Strands vei er som kjent den gamle. Min bestemor og bestefar bodde ved snippen. På den andre siden bodde Karl Bråthe og Asbjørn Sørli. Da min mor og far bosatte seg på Borgen, ble det ofte Øya besøk i helgene. Her var det jevnaldrende gutter og jenter som jeg kjente og var i slekt med. Når det var skolefri, fikk jeg ofte overnatte på Øya og det var høytid. Da var det lek fra morgen til kveld.
Familier med mange barn var alminnelig i gamle dager. Dermed var det ingen luksus hos vanlige folk, vi kan si at Øya bestod av vanlige arbeidsfolk som stort sett jobbet på Borregaard, Sarpsborgs nerve. Det var ingen trafikk å snakke om på sandveien fra Sarpebrua til Varteig. Blant de få motoriserte var Gressløs med buss og Lorens Kristiansen med sin drosje. Hest var mer alminnelig den gang.
Ved snippen stod en stolpe med en 60W lyspære og aluminiumsdeksel. Under dette lyset ble det sparket fotball og tørrtrenet bandy på høstkvelder. Fottøyet var det man gikk og stod i og køllene var så som så, men her lærte man finesser og knep i tussmørket. Man kunne høre bussen når den kom på Nordbysletta eller ved Faret. Da var det bare å flytte på pøsene eller steinene som var målstenger.
Vi kan si at Hafslundsøy var tynt befolket på denne tid. Skogen og løkkene var lekeplasser og elva var badeplassen. På Trindborg var gresset alltid nyklipt av kuene, men rukene måtte vekk før kampene startet. Kampene mellom øvre og nedre Øya var den gang alvorlige dyster med dommer og det hele. Kjeld Egerø har laget et fyldig referat fra fotballkampene på Trindborg rett etter krigen. Dette har vært trykt i Øyabladet tidligere.
Å gå i butikken var en vanlig jobb for oss 10 åringer. Melk måtte vi hente hver dag før kjøleskapets inntog. Vi gikk til kjøpmann Berg med melkespann. Vi måtte vente hvis ikke melkebilen hadde kommet. Kjøpmann Berg var en høflig mann med blyant bak øret og fin sveis med skill. Det var vanlig å handle på bok og kjøpmannen kjente alle Øyaboere ved navn.
Bestemor kjøpte egg hos Roger Gjerløw. Der var vi også med på potetopptagning. Jeg synes alltid at Roger kom så fort tilbake med hest og potetmaskin når vi var ferdig med vårt røfte. Til matpause var det brødblingser og kakao (sjokolade). Du verden det smakte godt.
Når julen nærmet seg, var det stor spenning den gang som nå selv om det var ganske sparsomt med pakker. Jeg husker spesielt en jul da min bestefar kom gående til Borgenhaugen med en pakke under armen. Det var julaften på ettermiddagen og han hadde spasert til Borgen for å ønske God Jul.
Jeg var meget spent på innholdet og ble lykkelig da jeg fikk se at pakken inneholdt skøytejern og støvler. Det vil si at skøytene måtte klinkes fast til støvlene. Min far fikk klinket sammen delene på jobben og jeg var på isen i mellom jul og nyttår. Det vil si at jeg lå mer enn jeg sto, men øvelse gjør mester. Snart var jeg med i leken vi kalte høk og due. Det vil si at den som var høk måtte fange duene. Hvis jenter var med var det populært å være høk.
Det var skog fra Furuheim til Nordby. Det var 4 – 5 butikker og like mange kiosker. Det var bare 1/4 del av befolkningen som er i dag ca. Det var ingen gatenummer. Brev kom til kjøpmannen og måtte hentes der. Det var bare sorte sykler med brems i navet.
Etter regnvær var det vaskebrett i veien. Man stod i bussen, det var lovlig og bussen var som oftest smekk full. Å stå i en buss som kjører flere kilometer på vaskebrett må oppleves .Men det er vel for sent”.