Det var disiplin og autoritet i de dager. Å komme nær læreren var et angrep på samfunn og myndighet, og straffen var automatisk noen rapp med rottingen, også kalt spanskrøret. Helt fram til 1936 hang rottingen som et ris bak speilet lett synlig på skolen, også i Tune. I de alvorligste tilfelle skjedde avstraffelsen i form av skolejuling på et nærmere bestemt tidspunkt på ettermiddagen hvor foreldre og en fra kretsen ble tilsagt nærvær.Det er ikke kjent hvilke tanker som fór gjennom guttenes hode da læreren stupte i bakken. Var det tanken på en susende rotting over blanke messinger eller skjenn fra foreldre ved hjemkomsten? I alle fall ble det flukt i retning skogen. Men først måtte de ha med seg rypesekkene som befant seg inne i klasseværelset. Så bar det ut porten og oppover. Det tildragne hadde imidlertid ikke skjedd lydløst − noen skrek og noen gråt. Lærerfrua som befant seg på kjøkkenet, oppfanget etter hvert hva som hadde hendt. Hun handlet spontant og kjemperaskt. Langs guttenes fluktrute løp hun med den ene neven svingende i været med fast grep om et par nystekte vafler. «Stans! Vil dere ha vafler, gutter?» ropte hun. Gutta lot seg ikke be to ganger. Da hun inviterte dem til flere vafler hjemme på kjøkkenet hvor hun i tillegg bød på saft og vann, returnerte hele gruppa dit, og alt ble fryd og gammen. Læreren sluttet seg til selskapet. Noe ømhet i baken og en såret forfengelighet ble dempet av vafler og en kvinnes klokskap.

Til alle tider har oppdragelsen vært motivert av to ytterpunkter. Den ene er pisken, og den andre gulroten.  Her ble gulroten erstattet med nystekte vafler − enda bedre for en guttegane.  En pisk i form av skolejuling kunne i dette tilfelle lett ført til livslang bitterhet.

Begge guttene skikka seg meget vel i livet. De ble vellykkede samfunnsborgere og gode fedre. Den ene ble forresten far meget tidlig. Bruden danset på låven bryllupskvelden, og neste dag var eldstemann født. (Tar forbehold om at jeg er rett informert). Bru den var nettopp fylt 16 år. Guttene ble forresten venner for livet og holdt sammen i tykt og tynt. Da Kristian døde i 1970, holdt Johannes en rørende minnetale. Han priste kameratskapet fra guttedagene. «Vi skyldte aldri på hverandre», sa han. Derfor fikk vel heller ikke samtiden vite hvem som sparka læreren først. For moro skyld spurte jeg dem begge om dette. Jeg fikk aldri noe svar. De foretrakk heller å snakke om minnet knyttet til nystekte vafler, bringebærsaft og en kjempeflott lærerkone, men jeg fikk etter hvert klarhet i forhistorien til episoden i skolegården. Jeg forsto det indirekte med begeistringen de møtte den nye læreren med i 7. klasse. Denne læreren kom fersk og ung direkte fra seminaret. Han var ingen hvemsomhelst. Det var Lidvard Hagen* fra Grålum. «Vi lærte like mye av ham på ett år som vi før lærte på seks», sa de.

Så gikk gutta sammen og leste for presten Ulsteen i drengestua på prestegården. En dag larmet tunge kjøretøy nede på veien. Vrinskende hester og  soldater med blanke bajonetter dro mot øst. Året var 1905. Konfirmantene vinket dem av gårde. «Nå har dere noe å fortelle barna deres», sa Ulsteen høytidelig.

Helt ustraffet kom i alle fall ikke den ene gutten fra episoden på Holleby. Som voksen fikk han sønner som var fotballgalne. Faren irriterte seg stort over det sløseri med tid og krefter som fotballsparking førte med seg. Den ene sønnen sa seg enig, fullstendig enig, men han spurte troskyldig om det likevel ikke var bedre å sparke med ballen enn å sparke ned læreren?

Ca. 1950 kom jeg i samtale med Ragna Farristveit. Hun var en høyt respektert skolebestyrer på Sannesundveien skole. Hun var datter til lærerparet på Holleby. I samtalens løp kom vi inn på foranstående. Med en viss munterhet omtalte vi de ulike aktører og takket skjebnen for at den har beriket oss med kloke kvinner og nystekte vafler.