Den første bakken i Kjerringåsen ble hogd ut i 1938/39. Det er SIL-bakken som starter på toppen av Kjerringa og går ned til dammen, dvs der som Mellombakken ender i dag. Denne bakken ble brukt etter krigen og den eneste måten å komme seg opp på var å gå.
Skrevet av Lars Cato Skaar (2017)
Det skulle gå 30 år før Kjerringåsen Skisenter ble stiftet. Det var altså i 1969 og den sommeren ble den første skiheisen satt opp. Så nå var det endelig klart til å bli trukket opp istedenfor å gå.
Alpinistene gledet seg til snøen skulle legge seg så de fikk brukt den nye heisen, men det kom ikke noe særlig snø vinteren 1970. Det kom ikke noe særlig i 1971 heller – og heller ikke i 1972. I løpet av de tre første driftsårene til skisenteret var faktisk ikke bakken åpen en eneste dag. Det er vel det man kan kalle "trange fødsel".
Det gikk litt bedre utover i 70-åra og i 1977 kom den første snøkanona. Det var en liten og primitiv sak og effektiviteten var ikke den beste. Vannet ble hentet fra bekken som renner forbi. Bekken ble demmet opp og vannet renset før det fungerte som kilde til snøkanonene.
Den første skikkelige snøkanona kom i 1981 og da ble også skiheisen skiftet ut mot en større heis. Denne heisen er fortsatt i drift.
På midten av 80-tallet opplevde Kjerringåsen Skisenter sine beste år. Da var det gode, snørike vintre og heiskøen var ofte lang. Den gikk i en lang bue nederst i bakken og det var et yrende folkeliv.
I 1989 skiftet de navn til Kjerringåsen Alpinsenter.
I nyere tid har Skaar opparbeidet og satt i drift to nye bakker. Barnebakken åpnet i 2005 og mellombakken åpnet i 2009. Etter årtusenskiftet har det vært mange gode sesonger i alpinsenteret, mye takket være flere avanserte og effektive snøkanoner. Disse kanonene bruker mye vann og dammen blir derfor for liten. Det har blitt anlagt pumpe og vannledning fra Mingevannet for å dekke vannbehovet.
Vinteren 2010 kom det mye natursnø og det har nok vært det hittil beste året etter årtusenskiftet.
Kilde: Leif Skaar