Det er en halv sannhet at nordmenn er født med ski på bena – de er født med skøyter også. Forresten sa ikke våre foreldre «skøyter», men «skeiser» eller «cheser». Hva var opprinnelsen til denne rare uttale? På engelsk heter det skating, men det fins også liknende ord «chasing», som betyr jagende. En skøyteløper bøyd forover i fart langs elvebredden kan gjerne likne på en jagende skikkelse.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 50, våren 2005.
Isen innbød forresten til mange slags jakt. En svensk – norsk skillingsvise vitner om varme hjerters slag på kaldt underlag. «I kveld skal jeg møte min Kalle på isen – det er nå mitt fasta beslut, men skulle så mamma få nyss om kurtisen da ville det væra vel slut, men spit vegar går jeg der andre får falle for det gjorde mamma da mamma var flicka» osv.
Naturopplevelser på isen var ikke begrenset til varme hjerter, men til rikdommen i det mektige element. Elveisen var aldri i ro. Det buldret og braket. Som følge av endringer i vannspeilet og skiftende kulde slo den nifse sprekker.
På Visterflo , fra Soli til Ryenlandet kunne horisonten i tillegg opplyses av blafrende lys fra taterråker. Disse var rester av sagflis fra Solibruget. Den avga gassen metan som var lett antennelig for raske skøyteløpere. Ingen moderne ishall kan by på slike kulisser og opplevelser som naturen selv kunne den gang.
Utstyret for skøytegåing på Visterflo var enkelt og mangeartet. Det var snabelskøyter og lengdeløp som med solide remmer var strammet til beksømstøvlene. Remmene var hjemmelaget, skåret ut av en lærrull fra Lae Evensen. Lærremmen var forsynt med en spenne som enten var sydd fast med hjemmelaget bekatråd eller forbundet med en kobberklinke.
Ved siden av disse «kjøpaskøyter» måtte gutter og jenter ta til takke med enda enklere utstyr. På Visterflo var altså utstyret meget variert. Det enkleste var en rektangulær trestokk med et spor for et sagblad hvor tennene var slått innover. Man kunne i sannhet snakke om gjenbruk av tingene.
En eiendomlighet ved disse skøytene var lyden mot isen. Det sang i dem, antagelig fordi bladet var så tynt og bøyde seg under fart. Lengdeløp med påmonterte støvler fantes ikke blant de håpefulle på Visterflo før krigen, med unntak av en gutt. Han hadde fått tak i noen av en Sarping, men den ene skøyta hadde gjennomgående brudd i stålet. Stål lar seg ikke sveise eller lodde, og gutten måtte i praksis gå på skøyter på et ben.
Det høyst ulike utstyr ble ikke tillagt noen vekt verken ved arrangementer i hurtigløp eller bandy. Man kom som man var. Inspirert av Hadelandstrioen (Staxsrud, Engnestangen og Ballangrud) var skøyteløp en nasjonalsport. Skøyteløp i flere aldersgrupper ble jevnlig arrangert på Visterflo, Aagaardselva og Skinnerflo.
Skøyteløp ble spontant avviklet. Det var ingen forening eller organisert lag som sto bak, men ildsjeler med sans for organisering.. Hans Antonsen var primus motor i mange konkurranser. Foreldrene hadde ingen befatning med sporten bortsett fra å godkjenne isens tykkelse.
Arrangement krevde svær innsats. Banen var gjerne 500 meter innringet av fastfryste grankvister med to spor i svingene. Et C moment for de minste var å kunne legge over i hele svingen uten å ta nye tak.
Mest populært var nok bandy. Før krigen var alle køller selvproduserte og laget av en stang i løvvirke med en egnet vinkel i enden. På fine skøytedager kunne det være hundrevis av mennesker på Visterflo med oppvisning av ulik fart, og med forsøk på piruetter samt presentasjon av det siste nye i epleknicers og hjemmestrikka golfjakker.
Premieutdelingen -ja, den fant sted bl.a. i det lille forsamlingslokalet, Kofferten på Rostad. Asbjørn Stekkebakken dro trekkspillet og Åsmund forsøkte seg som vokalist i schlageren «Sydhavets rose Lille Malu, kom la meg favne deg nu». Ungdom fra begge sider av floa satte hverandre stevne her, og som navnet tilsier var lokalet trangt og lite. Det ble lett oppvarmet både av ovnen borte i hjørnet og av det edle fludium på baklomma.
De fleste forlot selskapet på sparkstøtting, for skøytene var visstnok blitt ustø og sløve til tross for at de hadde fått en fin omgang på slipestenen tidligere på dagen.
Hurtigløp på skøyter var nok forebeholdt de flinkeste, men bandy samlet alle. Etter krigen ble bandy en organisert idrett med turneringer oftest på en bane ut for Moa eller på Tunevannet.
Denne artikkel har forsøksvis skildret fart, glede og sol over isen, men den har ikke beskrevet de skuffede hjerter når isen ble skjult av nattens snøfall, eller da hun ikke var på isen likevel. Hadde hun valgt andre isflater og andre arenaer for sine sirkler?