«Tune Fotball» er en samling av protokoller fra 1933.
Samlingen er et oppslagsverk av historisk stor verdi. Den refererer Tune Idrettslags virksomhet i krig og fred – fra løkkefotball til gressbaner med lag i mangfoldige aldersgrupper – alt i betydelig vekst.
Æren for samlingens kvalitet gis i sin helhet klubbens sekretærer – Nicolai Skjelle og Kåre Braadland. Lojal mot idrettsfronten ble virksomheten nedlagt sommeren 1940.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 51, høsten 2005.
Etter 4 års pause begynte fotballen så smått å rulle. I juni 1944 etter invasjonen i Normandie, skjønte folk at de snart kunne istemme fotballsangen: «Seieren er vår». Med fotballferdighetene sto det dårlig til i Tune Idrettslag. Utdraget nedenfor fra protokollen avdekker formen i 1944:
«Tune Idrettslag spilte i år en kamp mot et lag fra Eidet – Soli. Kampen ble spilt på en løkke kalt «Bønn» nedenfor Kalnes grustak. Tune tapte 6 – 1. Laget hadde ingen forhåndstrening av noen art».
Laget besto av Hjalmar Minge, Asbjørn Johansen, Kåre Sederborg, Asbjørn Agnalt, Øyvind Hansen (smed), Sten Skjelle, Torolf Aseråd, Trygve Hansen, Andre Skjelle, Kåre Braadland og Asbjørn Olsen.
Dommer: Harry Larsen (baker’n).
Linjemann: Nicolai Skjelle.
(Referat slutt).
Fra møllposene hadde gutta hentet frem den gamle Tunedrakta med mørkegrønn skjorte, svart bukse og grønne strømper med svarte bånd.
Motstanderen ved denne anledning var et gjennomtrent lag fra Eidet – Soli. Sentrum var banen ved Skinnerflo nedenfor «Soli Kro». Illegalt hadde laget høstet mye laurbær. Lederne var Hans Antonsen og Fredrik Ellingsen.
Fotballkampen på ovennevnte «Bønn», ble senere omtalt som slaget på Bønn. Kampen var jo illegal, og ordet betyr ulovlig. Ulovligheter preget kampen fra først til sist til høylytt jubel fra et hundretall skuelystne og fotballhungrende tilskuere.
Dommeren Harry Baker hadde jo intet dommerkort. Han hadde som hobby trå sykkel, og han lot fotballgutta også trå til. – Stort trøkk ville vi ha kalt innsatsen i dag. Harry blåste kun for mål og når ballen gikk over sagmøla på kanten mot granskauen.
Den krasse stemningen på banen ble forverret av underlaget som fremmet nærkontakt med voldsom kraft og ditto konfrontasjoner. Banen var jo et beiteområde for unge okser som stanget og grov med forbeina. Fotballkampen var en forlengelse av denne villskap. Dertil kom at rester av kuruker førte til sterkt glidende taklinger.
Fotballmessig var Eidet – Solilaget forut for sin tid. Det hadde snev av Drillostil med høy gjennombruddshissighet og spisskompetanse i ballføring rett på mål. De briljerte likeså i Flopassninger, – kalt polballer. Dette ga anledning til å takle midtbanespillere høyt opp på banen i god Drillostil. Årsakene til at Tune ble tvunget i kne, var visstnok manglende treningsbane for laget, samt at mange hadde vært bryllupsgjester dagen forut. Etterdønningene av denne festen satt ennå både i hode og bein.
Som helhet var kampen hermetisk fri for Drillos soneforsvar. Man gikk på mann mot mann og tok gjerne mannen før ballen! Undertegnedes møte med Andre Skjelle liknet Davids kamp mot Goliat. Jeg innså klart at jeg måtte praktisere Bøygens råd i Peer Gynt: «Gå utenom». Ved en anledning lyktes jeg med en tunnel. Som helhet ble vårt første møte preget av verbale sleivspark – de første av mange med senere arena i Tune kommunestyre – til munterhet for oss begge.
Kampen ble preget av voldsomme dueller mann mot mann som det høvet seg for vikinger. Dette å førte til stort mannefall på begge sider. Betydelige mannskapsreserver måtte mobiliseres fra sidelinja, og det var langt utover antallet 3.
Min bror Gunnar og jeg måtte tre ut i 2. omgang med overtrådte ankler, som følge av ureglementerte taklinger fra den ene eller andre.
Ankelskadene var katastrofale, for neste dag skulle vi ta opp gulrøtter, og faderen måtte ikke få vann på mølla i sin fordømmelse av fotballens vederstyggeligheter.»Å flye gæærn» på en søndag likte han dårlig. Vi reddet skinnet ved å henge bak på hver side av møkkakjerra på sakte fart fremover i randa.
«Og – etterpå så var den dans! ! !
Trekkspilleren Per Nordtug satt på Grini, og i hans sted trakterte Asbjørn Stekkebakken dragspellet. Nå hersket en ny gruppe på banen, og fotballgutta ble gjort til statister. Vi fikk sanne ordspråket:»Hell i spill er uhell i kjærlighet». Seierherrene var Kalneselevene.
Vi Iærte noe av kampen på Bønn med seier 6 – 1 over Tune. Vi innså samarbeidets betydning i fotballen. Etter duellen på Bønn samlet vi oss i «bønn» (dvs. bånd), og vi som bodde i Tune slo oss sammen med Tune ldrettslag. De øvrige sluttet seg til Nylende Idrettsforening.