Gutt mellom to kriger

De fleste som har lest TuneRuner, kjenner Arne Bjørnland som en av tidsskriftets mest  trofaste bidragsytere. Mange kjenner han også som ski- og orienteringsløperen, som fagforeningsrnannen, redaktøren av Greåker Nytt og som tegnekunstneren, -for å nevne noen av hans ferdigheter.
Denne gangen vil vi presentere fortelleren Arne Bjørnland. Spesielt har hans barnebarn hatt gleden av å lytte til hans fortellerkunst. En av dem sa en dag til sin bestefar: -Kan ikke du skrive om det du opplevde i barneåra?  Det ble inspirasjonen til at Arne Bjørnland samlet sine mange opplevelser i barne- og ungdomsåra på vel 50  sider i et hefte med tittelen “Gutt mellorn to kriger” med undertittelen “Minner fra
1921 til 1940”,  og det vil si de første 20 år av hans levetid. Mange av de velskrevne historiene er det en sann fornøyelse å lese.

Vi presenterer her et utdrag av heftet, fra det gamle butikkmiljøet på Hafslundsøy og historien om folkeskoleår i  Skjeberg, der Arne Bjørnland  utmerket seg som et sant skolelys.
Publisert i TuneRuner 31, oktober 1995.

Å GJØRE NYTTE  FOR  SEG

Å gjøre nytte for seg var noe vi aksepterte i min barndom. Selv om barnearbeid ble forbudt ved lov allerede i 1892, opphørte det som sosialt problem først  etter første verdenskrig i 1918.
Kunne vi tjene en ekstra skilling, ble den ofte brukt til å kjøpe ting som vi ikke hadde råd til å kjøpe av den faste lønnen som foreldrene bragte inn.
Min aller første jobb gav ingen inntekter, men det var nok nyttig allikevel. Som storebror på 4-5 år ble det min faste jobb “å gå i butikken”. Det kunne nok være tungt noen ganger, men det var trivelig også. Hos O.Syversen Koloni eller hos fru Syversen, som vi kalte butikken, kunne en oppleve det meste. Her var det litt trist maling, – lyse grønne vegger og mørkegrønne dører og vinduslister. Disk var også mørkegrønn. Den gikk i en vinkel, og i den ene enden var “fjøla”. Det var liksom et lokk hengslet på disken slik at den kunne løftes opp og bli til en port i disken. Utenfor i  butikklokalet sto en diger kasse med tre-delt hengslete lokk. Det var “salt-bøla”. Den var ca 80 cm høy, og selv kortbente kjerringer greide å svinge seg opp på den. På saltbøla hos fru Syversen fungerte de sosiale samvær  mellom stedets fruer som det reneste telegrambyrå. Ingenting unngikk fruenes oppmerksomhet på lokalplanet, og når   “Sosialen”,  som avisa het den gang, kom på ettermiddagen, var det  bare utenriksstoffet som var nytt. Lokalstoffet var for lengst kjent og kommentert på saltbøla hos fru Syversen.

Hos fru Syversen hadde jeg aldri med penger midt i uka. Vi “skrev” det som ble kjøpt ,  og betalte hver fredag, hvis vi hadde penger nok.  Fru Syversen hadde store utestående fordringer og slet hardt selv. Hos henne hørte jeg for første gang om gjeldspapirer. Hun sa ofte: “Jeg må te banken å fornye aksepten”.

Fru Syversen var bare snill, -så snill at hun led under det. Når vi kom med ukeoppgjøret, fikk vi alltid en pose med  “godt;” mens hun sa: “Her har du noe på handelen”.
Hun gav nok bort nye av fortjenesten. Kanskje  stod vi som betalte, noe høyere hos henne enn de som handlet “på lapp”. Dette var en anvisning fra sosialkontoret til  slike som ikke hadde inntekter. De “gikk på sosialen”.

SKOLEN  ET NYTT LIV

Den 2. mai 1928 ble en ny merkedag i mitt unge liv. Da begynte jeg i første klasse på Hafslund skole. Vi hadde nå flyttet til Elvely på Borgenhaugen, og skoleveien var derfor ikke lang, bare en kilometer. Veien gikk riktignok på riksvei 1, men i 1927 var det mest hestekjøretøyer på denne. En og annen T-ford dukket opp, men de betød ingen særlig risiko for oss “myke”  trafikanter. Riksveien var den gang grusvei, og vedlikeholdet ble besørget av veivoktere med veiskraper trukket av en hest. Det gikk sakte og pent for seg der veivokteren ruslet bak skrapa med tømmene i den ene hånden og den andre på en spak for å regulere vinkelen på
de to knivene som skrapet veien.
Om  vinteren ble veiskrapa byttet ut med plog, men denne tok bare unna det løse snølaget, resten ble trampet ned og ble med tiden til den herligste holke. Hele vinteren gikk vi på snabelskøyter til og fra skolen, og dersom vi fikk tak i og holde oss fast i en bil, var det ekstra gjevt. Man sa at det var en farlig sport, men jeg kan ikke huske at noen ødela  seg.

Hafslunds skole i 1925

Hafslund Skole 1925.
Kilde: Sarpsborg kommunes fotosamling

Veien til og fra skolen betød nok mer for oss enn vi var klar over. Det var her vi fikk kontakt med andre unger, det var her resten av dagen ble planlagt, her ble konflikter gjort opp, og her møtte vi de første små forelskelser.
Gutter og jenter gikk egentlig adskilt. Når lysten til kontakt kom, begynte det gjerne med at en nappet toppluen av den utvalgte, og da varte det ikke lenge før nærkontakten var opprettet.
Lange bukser hadde ingen skoleunger den gang. Riktig nok var det enkelte gutter sorn hadde bukser litt nedenfor knærne, men det var gjerne de som var dårligst kledd. Alle hadde hjernmestrikkede strømper helt opp i skrittet, -godt trukket utenpå lange, ange makkounderbukser og øverst festet med en strikk fra strømpeknappen og opp til en knapp på “livet”. Livet var nærmest en vest, et undertøysplagg som  altså tjente som  strømpeholder samtidig.
Vi brukte tunge beksømstøvler om vinteren og tynne japanske gummisko høst og vår. Om  sommeren var vi som regel barbeinte..

I folkeskolen skulle en gå i 7 år, 3 år i smaskolen og 4 år i storskolen. Vi hadde i regelen lærerinne i småskolen og mannlig  lærer i storskolen.

Min lærerinne het Margit Larsen. Hun var høy og slank, ugift og barnløs. Hun brukte lorgnett. Det var briller uten innfatning og uten ørebøyler. Lorgnetten hennes ble holdt fast ved hjelp av en liten klype over neseroten. Frøken Larsen var meget elegant i bevegelsene når bun tok lorgnetten av og skuet ut over klassen. Lorgnetten holdt hun i venstre hånd og den blankJakkerte pekestokken i høyre. Hun holdt lorgnetten i
hånden når hun skrev på tavlen, og da satte hun tungespissen ut i kinnet så dette bulet ut. Jeg har sett musikere gjøre  det sarmne når de konsentrerer seg veldig.

Musikk ja -, frøk.en Larsen hadde orgel ved siden av kateteret, og hun spilte ofte på dette, men hun kunne ikke synge samtidig. Hele klassen hadde veldig respekt for frøken Larsen. Hun rødmet kraftig  når  hun ble sint, og da var det få som uten frykt tittet opp fra pulten.
Frøken Larsen var ikke særlig moderne i  klesveien, men klærne hennes var nok både dyre og velstelte. Hun så nyvasket ut hele tiden.
Jeg syntes ikke det var noe problem å lese, skrive og regne, og det stod alltid “meget vel tilfreds med Arne” i karakterboken som vi fikk med hjem før jul og sommerferien. Men det morsomste av alt var å tegne. Det ble mest biler og båter den første tiden, og jeg husker godt at jeg scoret store poeng da jeg på eget initiativ begynte å legge skygger på det jeg tegnet  og at jeg derved  også lærte å tegne runde ting, f.ek.s spann og krukker. Dette utviklet jeg stadig, og i  motsetning til de  andre i klassen fikk jeg lov å velge motivene selv. Senere i skoletiden ble jeg pålagt å tegne fugler etter store plansjer. Det gikk også så bra
at jeg fikk “l” i tegning. Foran klasseopprykk tegnet vi på kartong og fikk tegningen tilbake med karakter påført. Ofte fikk jeg ikke min tilbake. Skolen ville beholde den. Jeg fikk alltid beste karakter allikevel.

Etter hvert ble Jeg en “ener” i  klassen, og nå etterpå forstår jeg at jeg hadde store fordeler av dette. Jeg ble aldri overvaket, ble sjeldnere eksaminert, og skolen ble på den måten lettere for meg enn for mange andre. Det ble mer lystbetont, og jeg følte aldri noen motvilje eller ulyst hverken  til lærere eller til skolen generelt.

På Hafslund skole var det den gang to parallell-klasser i hvert kull. Den ene klassen hadde barn fra Borgen og der andre fra Hafslund. Det var alltid et visst nabofiendskap mellom disse klassene, og kunne vi slå Hafslund-klassen i en eller annen konkurranse, var det selvsagt populært. I Hafslunds-klassen gikk alle fra funksjonrergruppene på Godset og “Karbidden'”,   og særlig jentene derfra  syntes å føle seg litt ovenpå. Men det hjalp ikke, eller kanskje nettopp derfor, et par av dem var mye penere enn andre,

Toppen for meg var Grethe. Jeg benyttet enhver sjanse til å se på henne, men hun forstod dessverre ikke situasjonen for meg, og vi snakket ikke sammen før i 6.klasse. Da var det andre som begynte å erte meg, og denned var freden brutt. Det ble aldri noe mer enn de forte øyekast etterfulgt av et lite smil, men det var nok for meg, og jeg var het om ørene mang en gang.

I klassen satt vi på dobbeltpulter. Min sidekamerat het Reidar Josefsen, men vi kalte ham alitid for Reidar Alek. Faren hans het Aleksander Josefsen og var en raring, nærrnest en bygdeoriginal. Han var liten av vekst, veldig sinna og hadde en diger vorte på høyre kinn. Den ristet når  han pratet. Han var svensk, og  Reidar Alek var ikke noe lyst hode,men han var snill, og jeg hjalp ham så mye som jeg turde. Dette forstod nok læreren og så litt streng ut, men jeg kan aldri huske at vi fikk noen alvorlige irettesettelse eller straff noen av oss. Reidar måtte sitte igjen av og til. Det var alltid hjermneleksene som ikke holdt mål, og det var ikke alltid lett å lese hva han skrev heller.