Et barndomsminne

Det var vel om sommeren 1920.
Min søster Marie var tjenestejente på en bondegård. De hadde ca.10 kuer og 2 hester på den gården.

Skrevet av Jenny Pinås. Publisert i TuneRuner 5, mai 1982.

En dag var jeg et ærend til søster mi.   Kona på gården var ei blid, korpulent dame, som det var hyggelig å snakke med.

Ho skulle nettop gå til stabburet og ta smøret op fra “kjerna”. (Kjerna var ei rund flat tønne som sto på stativ, og  som ble dratt med handsveiv. Fløten skvalpa rundt nedi tønna til det ble smør.)

Kona tok smøret op av kjernemjølka  med ei stor slev og hadde det op i store “tretrau”.

Så begynte ho å vaske det.   Ho slo over kalt rent vann, brukte treskjea og knadde, tømte av og fylte på nytt rent vann flere ganger.

Så strødde ho på fint salt og knadde videre med tre-skjea.

Jeg fikk være med og så på alt sammen.   Snart hadde ho 4 fine smørstykker ferdige. 3 ble pakket inn i fint smørpapir.  Det skulle selges til noen i  byen.  Resten skulle de ha selv, og det ble lagt i ei brun krukke.                 •

Plutselig tok ho ei lita smørbøtte  av tre med fine roser på ned fra en av hyllene. Den fylte ho med nykjernet smør,   og så sa ho:”  Den skal du få av meg.”   .

Spør om jeg var glad, kanskje mest for bøtta. Jeg takket og skyndte meg hjem for å vise fram den fine krukka mi.

Men den snille kona, Karoline het ho, kommer jeg til å minnes så lenge jeg lever.

Karoline var kona til Oskar J. Minge, som senere flyttet til Bjørnlandhaugen.

Ja, dette var en liten smakebit på hvordan man levde på gårdene før i tida.