Håkon Johansen, tidligere sosialsjef i Tune og leder i Tune Historielag, har gitt TuneRuner noen interessante gløtt fra sin egen barndom.
Skrevet av Leif Egerdal. Publisert i TuneRuner 16, mai 1998.
Det var en gang…
Håkon Johansens barndomshjem lå oppe i bakken rett ovenfor Sarpsborg Mek. Derfra hadde han god utsikt over alt som rørte seg på og langs Glomma, og det er rimelig at selve elva fristet ham og andre gutter i nabolaget til å utforske nærmiljøet og spesielt elva nærmere. Håkon og kameratene hans bygde seg bl.a. enkle kanoer som nærmest bare besto av fire-fem fjøler.
Med disse farkostene la de ut i elvestrømmen for å padle over til Borge-siden av elva. Da Håkon en gang hadde bygd seg egen «kano», ville han ta turen over Glomma ved hjelp av en enkel padleåre. Men så var han så uheldig at han mistet padleåra og drev med strømmen nedover elva. Tilfeldigvis ble han oppdaget av noen fra land mens han drev hjelpeløs av sted. Et par voksne karer fikk satt ut en båt og reddet kanopadleren da han var drevet helt forbi Greåkerfabrikkene.
Det var forøvrig ikke så sjelden, forteller Håkon Johansen, at han i guttedagene drog ned til elvebredden for å fiske makrell og ål, og ikke sjelden ble de bra fangst.
Når vi tenker på hvor forurenset Glomma er i dag, kan vi bare si med Alf Prøysen. «Det var den gang og itte nå …. »
En lørdagskveld
En spesiell episode fra Håkon Johansens minnealbum forteller mye om nøkternhet selv i krisesituasjon og om avbalanserte tuninger.
Det var en lørdagskveld at Håkon hørte noen som kranglet utenfor huset der han bodde. Han gikk til vinduet for å se hva det var. Da oppdaget han to unge menn fra nabolaget som var i ferd med å fyke i tottene på hverandre.
– Jeg kan fortsatt huske navnene på dern, sier Håkon Johansen. Den ene het Reidar Skrøder og den andre het Sverre Samuelsen. Til hverdags var de to gode kamerater, så vidt han kunne forstå.
Hva uenigheten og krangelen gikk ut på, var ikke lett å skjønne. Kan hende var det ei jente inne i bildet. I alle fall, etter en del krangling gikk de to løs på hverandre med bare nevene. Det hele så ut til å utvikle seg til en alvorlig slåsskamp. Men plutselig stoppet de to kamphanene med slåsskampen og ble stående og se på hverandre en stund. Begge var jo staset opp i sine beste dresser og sko som om de skulle på lørdagsfrieri, og å slåss i et slikt utstyr var både synd og skam. Det rare var at de to ble enige om å gå hjem og skifte til hverdagsklær og komme tilbake og fortsette slåsskampen.
Håkon kunne følge de to med øynene både når de gikk hjem og når de kom tilbake i mer laglige slåsskampklær. Nå kunne de fortsette å slåss etter alt å dømme med langt bedre samvittighet. Kan hende ble ikke kampen da fullt så alvorlig og langvarig. Hovedpoenget var i alle fall at det ikke var noen mening å ødelegge verken nydress eller sko i en slåsskarnp to rivaler imellom.