En lørdagskveld

Håkon  Johansen,  tidligere sosialsjef i Tune og leder i Tune Historielag,  har gitt TuneRuner noen interessante gløtt fra sin egen barndom.
Skrevet av Leif Egerdal. Publisert i TuneRuner 16, mai 1998.

Det var en gang…
Håkon  Johansens  barndomshjem lå oppe  i  bakken  rett ovenfor  Sarpsborg Mek. Derfra hadde han god utsikt over alt som rørte seg på og langs Glomma, og det  er rimelig at selve elva fristet ham og andre  gutter  i  nabolaget  til å utforske  nærmiljøet og spesielt elva nærmere. Håkon og kameratene hans bygde seg bl.a.  enkle  kanoer  som  nærmest bare besto av fire-fem fjøler.

Med disse farkostene  la de ut i  elvestrømmen   for å padle over til Borge-siden av elva. Da  Håkon en  gang  hadde   bygd  seg egen  “kano”, ville han  ta  turen  over Glomma  ved  hjelp  av en enkel  padleåre.  Men så  var han så uheldig at han mistet padleåra og drev med strømmen nedover  elva. Tilfeldigvis ble han oppdaget av noen fra land mens han drev hjelpeløs av sted. Et par voksne karer fikk satt ut en båt og reddet kanopadleren da han var drevet  helt forbi Greåkerfabrikkene.

Det var forøvrig ikke så sjelden, forteller Håkon  Johansen,  at han i guttedagene  drog ned til elvebredden  for å fiske makrell og ål, og ikke sjelden ble de bra fangst.
Når vi tenker på hvor forurenset Glomma  er i dag,  kan vi bare si med Alf Prøysen.  “Det var den gang og itte nå …. ”

En lørdagskveld
En spesiell episode fra Håkon Johansens minnealbum forteller  mye om nøkternhet selv i  krisesituasjon  og om avbalanserte  tuninger.
Det  var en lørdagskveld at Håkon hørte  noen som kranglet  utenfor  huset der  han  bodde.  Han  gikk til vinduet for å se hva det var. Da oppdaget  han to unge menn fra nabolaget  som var i ferd med å fyke i tottene på hverandre.

–  Jeg kan fortsatt huske navnene på dern,  sier  Håkon  Johansen.   Den  ene het Reidar  Skrøder  og den  andre  het Sverre Samuelsen.  Til hverdags var de to gode kamerater,   så vidt han kunne forstå.
Hva  uenigheten  og krangelen  gikk ut  på,  var  ikke  lett  å  skjønne.   Kan hende  var det ei jente  inne  i  bildet.  I alle fall, etter  en del krangling gikk de to løs på hverandre  med bare nevene. Det  hele så ut til å utvikle seg til en alvorlig slåsskamp. Men plutselig stoppet de to kamphanene  med slåsskampen og ble stående  og se på hverandre en stund. Begge var jo staset opp i sine beste dresser og sko som om de skulle på  lørdagsfrieri,   og  å  slåss i  et  slikt utstyr var både synd og skam. Det rare var at de to ble enige om å gå hjem og skifte  til hverdagsklær  og komme  tilbake og fortsette  slåsskampen.

Håkon kunne følge de to  med øynene  både  når de gikk hjem og når de kom tilbake i mer laglige slåsskampklær. Nå  kunne de  fortsette å slåss etter alt  å dømme med langt  bedre samvittighet. Kan hende ble ikke kampen  da  fullt  så alvorlig og langvarig. Hovedpoenget var i alle fall at det ikke var noen mening å ødelegge verken nydress  eller  sko i en slåsskarnp  to rivaler imellom.