Det var en gang

Astrid Agnalt, Svinndal,   født    1898,  husker  flere  gamle  legeråd,   som  den  gamle kona,  Berte  i Tune,  hadde  lært henne.
Berte fortalte meg om min oldemors legeurter  som de brukte  så meget  av før. Jeg  slukte  alt  hun  sa.  Hun fortalte  meg om  sennepsblader og  belger  som  var  så godt  for  treg  mage.   Så  var  det  nøkleblomst  og  hyll som  var  godt  for  krim – det   er   brystsyke    og   forkjølelse. Man skulle helst plukke dem før duggen ble borte om morgenen.

Publisert i TuneRuner 12,september 1986.

De store blå bjellene var gode  for hjertet,  og de gule  blomstene skulle  være så bra  for  gulsott.  Røllik var  bra til te, og  for den  som  var  «uttafor», med svake  nerver,  var det  noe som het malva.  Salvie  var bra for magevondt. Peppermynte   fant  vi  i  potetåkeren,  men mainøkler og  hvite malva  fant  vi  i  bakkeskråninger, og hestehov fant vi der jorden var leirholdig.
Berte  fortalte  meg  at de vakre  blå liljene i haven  var  sterkt  giftige, men når de var avblomstret, tok de opp røttene og hengte  dem  på loftet ett år.  Deretter karvet de røttene  opp i fingerslengder og fylte dem på flasker eller krukker,  helte brennevin  på og lot dette  stå enda  ett år. Denne medisinen  ble brukt  mot leddgikt.

På den nordre  vegg av huset gikk mennene og lot vannet.  Der grodde  det en gul rar sopp,  og da jeg  spurte  Berte hva det var for noe,  svarte  hun  at det var  for magen,  men at den  var så sterk at ingen torde bruke  den  uten  at en  var  «ille»  sjuk. For forstoppelse hendte  det at de svelget hagl.  Det måtte  vel være fælt!

Etter at de fikk jernovner,   slo de igjen vinduene  så det  ble en  forferdelig stank, og tuberkulosen trivdes. De  gamle  ble syke  og  satt  rundt  skorsteinen og  frøs. Noen ble friske  igjen ved å koke tjære og ånde  inn  dampen.   Men  da jeg   kom  til Tune,  så jeg  mange  eldre  som  gikk med stygge  arr på  halsen.   Da jeg  spurte  hva det var,  ble det svart at ingen visste,  men det var så mange som hadde  det.  Jeg  la merke  til at det i enkelte slekter  gikk  i arv.  Når noen  av dem  giftet  seg,  brakte disse syken med seg i det nye ekteskapet. Kom noen  friske  inn  i et  besmittet hus, så var det ikke lenge  før barn ble smittet.

De to verste  hus jeg  visste  om,  er revet nå, og det var i Tune. Barna  fikk  sår og byller.  Noen  ble  bra,  mens  andre døde.
Men det var flere sykdommer  som var arvelige, sinnssykdom  og tjuerisjuke  var veldig arvelig  gjennom  flere slekter. Det var mange tilfeller som var helt skremmende.

Det var en plante som interesserte  meg veldig.   Den  het  vaid.   Den  hadde  store, brede blad og var så fin til farging.  Tante fortalte  at  når bestemor, min oldemor, levde,  måtte de farge  ull  som  de  skulle spinne  og veve  av. Særlig gjaldt  det å få fin farge på ullen. De samlet urin i store kar, og opp i dette la de så mye vaid-blader som mulig, og der lå det til det begynte å gjære.  Da det hadde gjæret lenge nok, krystet de det i  boller, la det på låven på hyller og tørket det.  Da det var gjennomtørt, knuste de det til pulver og farget ullen med det. Den fikk en vakker blå farge og en ubeskrivelig lukt. Derfor var det også så mange som besvimte i kirken, eller der det var gjestebud.

Astrid  Agnalt husker  at de brukte likhetsmagi  mot gulsott .
Mine to yngste søsken fikk gulsott, og alt dreide seg om det. Det ble like, mot likt sjuke.  Det ble sendt bud på en «troll-kæll». Han kom, og mor fikk råd. Hun skulle kjøpe en halv flaske konjakk og et fedd gul silke. Silken skulle klippes fint opp og blandes med konjakk, ristes godt, og det skulle barna ha en spiseskje av om dagen. De skulle så bades en torsdagskveld  ved  fullmåne i nord-rennendes vann. Det kom «Begbykællen» med i et rustent 6-litersspann.

Luseplagen kunne også kureres ved hjelp av lusehette.
Ei jente  måtte  danse  «lusehetta».  Det hadde jeg aldri hørt om, men så fortalte onkel: «Å, det er lenge sia det, ho har det bra ho. Nå er ho gift med en riking opp i en av bøgdene. Du får kanskje se ho te sommeren.» Men jeg  ga meg ikke, og han måtte fortelle videre:   «Det var sånn i  den tia  at det var mye lus, og de greide ikke å holde seg rene. Når lusa herjet som verst og  vedkommende kledde seg, ble det sår og i de sårene la lusa egg. Det ble forferdelig. Så smurte de  hodet  inn  med  varm  tjære. Deretter måtte jenta  klyve  opp  på  en krakk, og så bandt de håret hennes fast i en krok i taket. Så dro de unna krakken så jenta falt ned, og hele hennes hode-skalp ble  flekket av.  Spør  om  det  var fælt!»

Men dette hadde visstnok bedret seg igjen, og siden brukte de å vaske seg i vannet etter myr (maur), vannet som de fikk når de tok maur fra maurtua og kokte. Det vannet vasket de tøy i. Når soldatene var i krigen og det ble for mye lus, tok de av seg skjorta og jakka og bredde over maurtua, og rene ble de.

Fra «I manns minne» Vestfold og Østfold Det norske Samlaget