I 1906 deltok jeg ivrig og interessert i et avholdslag her på stedet. Laget, som het «Gå På» var stiftet flere år i forveien, av kretsens lærer, den landskjente avholdsagitator O. St. Isnes, som var lærer ved Soli skole fra 1898 til 1907, da han flyttet til Oslo. Det varte lenge før jeg gikk med i laget, flere år, men jeg gikk jevnlig på møter, vesentlig fordi det ikke tilbød seg andre underholdninger, tvert imot.
Skrevet av Axel Berger i februar 1936. Publisert i TuneRuner 40, mai 1999.
Laget hadde således et helt utmerket blandet kor, også stiftet av Isene, der hele tiden stod som lagets og korets utrettelige leder. På den tid jeg gikk inn i laget hadde det et medlemstall på 150, så en slik oppslutning her på stedet , ansåes da for å være ganske imponerende.
Straks efter min innmeldelse i laget, blev det bestemt at laget å skulde ha sin egen håndskrevne avis, som blev døpt «Daggry» og som skulde ledes av et utvalg på 5 medlemmer, hvorav jeg blev ett og fikk tittel av «sjefsredaktør», noe á la Diesen i «Aftenposten» i sin tid, du store verden! Isnes, som selv var mangeårig redaktør for D.N. Ts’ hovedorgan
«Menneskevennen», interesserte sig i særlig grad for denne lille avisen som også forresten var godt anskrevet i det hele tatt blant medlemmene. Jeg husker godt i hvilken festivas det første nummer blev mottatt med, det var like efter nyttår 1906 altså. Bladet blev innledet med en versifisert prolog av selve «sjefredaktøren», men da prologen i grunnen lå på et høyt plan var det vist de færreste somk kunne følge med, Isnes selv var derimot nærsagt henrykt. Jeg hadde imidlertid flettet inn mangt et smukt og tiltalende ord om Isnes’ kjælebarn, avholdssaken, og det fantes intet som mer gledet den gamle agitator og særlig i dette tilfelle da det kom fra en, som lenge hadde stått tvilende og likegyldig overfor avholdsbevegelsen. Avisen hadde dessuten flere andre utmerkede ting, av forskjellig slags og da jeg efter endt lesning gikk ned av kateteret, trykket formannen min hand på en måte så jeg nesten følte mig skamfull og sjenert.
Fotograf ukjent, (Østfold fylkes billedarkiv ).
Men det fulgte ikke så lite strev med min redaktørstilling, det krevde jo nødvendigvis megen tid og far hadde jo intet til overs for dette arbeide, så jeg måtte nok ofte stjele den nødvendige tid, men oppgaven tiltalte mig og jeg gikk inn for den med liv og lyst. Derfor er også noen av mine kjæreste munner knyttet til den tid jeg var med i avholdslaget «Gå På».
Isnes var jo født ungdomsleder, han hadde i rikt mon alle de egenskaper en god pedagog må ha, han var vidt bereist, belest og kunnskapsrik, talte og sang på en måte som imponerte, dertil et lyst og muntert humør, som smittet på omgivelserne, høflig og grei i all sin ferd overfor alle, uansett stand og stilling. Hans foreldre var jevne tarvelige fiskerfolk på Nordfjordeid, hvor han var født.
Når jeg gjenkaller i erindringen det som passerte i avholdslaget, så blir det en ganske pen bukett av minner. Og før de vel alle engang går helt tapt, burde jeg kanskje nedtegne noen av dem.
Fra et konsertprogram kan gjengis følgende: Her var Intermezzo av operaen Cavalleria Rusticana, så fort vek: Lørdagskveld til Seters, Norsk bondebryllup, Toradermarsj, Die Vackt am Rein, Smeden i skogen, Frosken og nattergalen og mange flere, og så til sist som en passende avslutning: Ja vi elsker! Publikum satt stumme av forbauselse! Formannen rettet derefter på egne og tilstedeværendes vegne en oppriktig takk til konsertgiveren for den sjeldne og utmerkede underholdning forsamlingen hadde hatt!
Ak ja, vi var vel alle barn av vår tid den gang! Ja, det var mange hyggelige stunder i Avholdslaget «Gå På» og ennå kan jeg når som helst høre Isnes si: «Vil sangerne komme her frem»? Det var fast post i underholdningen på møtene at sangkoret ga til beste en rekke nr. og i årenes løp hadde koret lagt sig til et ganske langt repertoar, så melodiene vekslet uavlatelig. Under en høymesse i Tune Kirke 1. juledag for mange år siden, sang Isnes kor noen svære stykker og det gjorde de på en måte så folk satt og gråt av bevegelse.
Året efter, 1907 altså reiste Isnes herfra til Oslo, hvor han senere oppholdt sig. Befolkningen her på stedet gav sin populærere lærer og ungdomsvenn en hjertelig avskjedshilsen. Avholdslaget holdt en glimrende avskjedsfest for Isnes og familie St. Hans dag 1907, med gudstjeneste i Solli kapell om ettermiddagen, ved en av Isnes gjeveste kampfeller daværende res. kap. i vestre Fredrikstad, A. Gundersen. Kapellet og senere festlokalet var fylt til siste plass. Fra avholdslaget blev Isnes under festen overrakt bl.a. en sølvkaffekanne med inskripsjon og likeledes fra foreldre i kretsen en skriveoppsats i sølv, alt pent og stilfullt arbeide, levert av gullsmed Wassmann, Fredrikstad. I august pakket så familien sine kofferter og forlot Solli. Ingen har senere fortsatt Isnes arbeide her og både sangkoret og avholdslaget er derfor for lengst gått til hvile.