Å høste av naturens gratistilbud av bær, sopp, fisk og vilt har vært av stor betydning for mange hjem med sparsomt matbudsjett, og ikke minst for friluftsfolkets trivsel og helse.
Skrevet av: Jan Kalnes. Publisert i TuneRuner 51, høsten 2005.
Kunnskap og teknikker om hvordan en kan utnytte denne resurs er i ferd med å bli glemt i vårt urbaniserte samfunn. Å tatte ål er en av disse fangstmetodene som nærmest har forsvunnet.
Våre vassdrag er rike på åI som er en ettertraktet matfisk. Å tatte ål er en effektiv, men bestialsk fiskemetode – effektiv fordi den gir stor fangst, og bestialsk fordi meitemark plages og brukes som levende agn.
Med nål og tynn, sterk sytråd tredde man meitemarken på langs til man fikk et knippe – en tatt – litt mindre enn en tennisball. Trådendene knøt man sammen, og festet det hele til et fiskesnøre uten kroker.
Kilde: www.meite.org.
På nattestid ble tatten senket ned på bunnen der ålen holder til. Ålen har små og spisse tenner og fortærer sin mat med sugende virkning. Når den biter på tatten, blir de små tennene infiltrert i sytråden, samtidig som bittet blir forsterket av den sugende effekten. En lavbordet båt er selvsagt en fordel sammen med en håv, når man med jevne mellomrom
trekker snøret forsiktig opp og ser om det er ål på tatten.
Da tømmerfløtingen pågikk, var elvebredden flere steder dekket med tømmermoser og tømmerlenser; som det ofte var lett å komme seg ut på. Dette var gode fiskeplasser også for tatting, fordi en kunne betjene flere snører på forskjellige steder med solid snørefeste i tømmeret. Her var det viktig med håv eller bøttelignende fangstutstyr, for ålen er som kjent sleip.
Da damenes silke- og nylonstrømper kom på markedet, ble
åletatting noe mer human, idet oppfinnsomme ålefiskere
brukte deler av disse finmaskede nettingstrømpene som poser for meitemarken – uten å ta marken med nål og tråd – visst nok med like stor virkning.
Hvorvidt vi skal kalle åletatting for et skittfiske, eller om vi skal ønske nye åletauere: «Skitt fiske» får stå ubesvart.
Men for en som har vært med sin bestefar på åletatting i Visterflo i lavbordet lensebåt, kan det bare konstateres at denne fiskemetoden er i ferd med å gå i glemmeboka!