Komitèen for innsamling av arkivalia har mottatt protokoller fra K.F.U.K. speiderne på Greåker fra starten i 1919 til ut i 50 årene. Det var 8 piker som gikk i gang med speiderarbeidet etter mønster fra speiderguttene som allerede hadde tropp på Greåker. Av årsberetningen går det frem at det har vært mange innom speiderpiketroppen på Greåker for kortere eller lengre tid. En gang hadde troppen ca. 100 aktive speiderpiker. De første årene hadde troppen god støtte av res. kap. Schübler, og senere prester har også vært positivt innstilt til speidersaken. Speiderne sto for utdeling av menighetsbladet i nedre Tune i flere år.
Tekst: ukjent forfatter. Publisert i TuneRuner 7, juni 1983.
En årlig foreteelse var innsamling og utdeling til jul av mat og klær til vanskelig stilte i 20 og 30 årene. Speiderne bidro med å holde fester og utlodninger og lot overskuddet av disse gå til innsamlingen. Det er ikke lite av sin fritid som pikene har brukt i speiderarbeidet. Turer, leirer, konkurranser og andre speideraktiviteter er beskrevet, og det fremgår tydelig at det var under langt vanskeligere forhold arbeidet ble drevet før krigen enn det var etterpå. Utstyret var det så som så med. Vi siterer fra en leir i Valdres i «de harde 30 åra »:
og alle var av sekketøy,
men fine underlag det ble
hvor vi oss kunne slenge ned.
Det var nok ikke luftmadrasser og skumgummi den gang. «Et sted å være» var heller ikke ukjent problem for speiderne. Inntil 1933 hadde de holdt sine patruljemøter på Fredheim, men da måtte de ut derfra. Så fikk de lov til å ha sine møter i et rom på Greåker Cellulosefabrikk og ellers hvor det falt seg, ja endog i et ubebodd hønsehus som ble gjort i stand. Speiderguttene hadde planer om å bygge eget hus, og dette ble pikene spurt om å være med på, noe de takket ja til. Det ble satt i gang kronerulling og andre innbringende tiltak, foreldrene hjalp til og i mai 1940 var bygget så ferdig at det første troppsmøte kunne holdes der. 12. september 1941 ble alt speiderarbeidet forbudt av NS, og alle eiendeler ble inndratt. Men det ble holdt mange hemmelige møter, og etter frigjøringen startet troppen opp igjen med stor tilslutning.
Det går tydelig frem av protokollene at speiderarbeidet ga ungdommen svært mye, og at det med rette kan sies å ha vært positiv fritid.
Komiteen har også fått inn fra speiderguttene «Sagabok for Bjørnepatruljen» påbegynt i 1931, en artig sak. Men vi vil gjerne ha mer som forteller om speiderguttetroppen på Greåker, så hvis noen har noe eller vet om noen som har noe, sa å gi oss beskjed, og vi henter så gjerne. Ta kontakt med oss på e-post post@tunehistorielag.no.