Bådstangen

Minner fra Bådstangen

Dette er Ingebjørg Bjørnlands fortelling, i spredte glimt, om Bådstangen, utfra egne og hennes mors, Anna Maries, minner. Ingebjørgs mor, Anna Marie, f. 1894, vokste opp her, og Ingebjørg, f. 1927, var gjennom hele sin barndom mye på stedet. Perioden vi forteller om, er fra Anna Maries barndom og til 1940, da hennes far Fredrik døde. I denne perioden skjedde det store endringer ute i verden og i Norge. Alt dette er bakteppe for livet på Bådstangen i vår periode, som en ikke kommer nærmere inn på her.

Ingebjørg forteller:

Den første av min slekt som ble født på Bådstangen, var min oldemor Mari (1841-1916). Hun giftet seg med Jens Fredriksen (1842–1933), sønn av Fredrik Olsen, som kom fra Onsøy da han kjøpte den nordre delen av «Mellgærn» i Agnalt i 1846. Fredrik Olsen var allsidig og driftig. Han var bl.a. snekkerkyndig og bygde Agnalt skole, som stod ferdig i 1868. Hans sønn Jens Fredriksen var også meget nevenyttig. Det ble sagt om ham at han kunne få noe ut av nesten ingen ting. Han snekret, mekket og smidde. Selv om han var tømmerfløter og jordbruker, fikk han tid til å reise sin egen verkstedbygning og startet opp med båtbyggeri. Det ble hans yngre søster Karoline og hennes mann Andreas Kristensen som overtok Nordmellgærn i 1878. Deres etterkommere eier og bebor fortsatt denne gården.

Jens var båtbygger og utviklet den gode lensebåten som senere ble brukt i lensene i distriktet. Han drev også snekkerverksted og produserte en rekke forskjellige bruksting, som møbler, tresko og inventar. Selv om aktiviteten var stor, og det gikk bra for Mari og Jens, hendte det også mye leit, fortalte Ingebjørgs mor. De hadde mange barn som vokste opp og ble friske og aktive, men i 1876 døde 2 små søsken med få dagers mellomrom, 3 og 5 år gamle av smittsom sykdom. Ingebjørgs mor fortalte at Jens lagde en spesiell liten kiste til sine 2 små. Der skulle de få hvile sammen. Og mens far Jens gjorde i stand kisten, var det mor Mari som stelte de små og svøpte dem. Så drog de over Isnesfjorden og Vestvannet den lange veien til Tune kirke, fulgt av det lille gravfølget av slekt og venner.

Jens trengte materialer og større plass til båtbyggingen. Ca 1890 kjøpte han gården Skaar i Skiptvedt. Der var det mye god skog, og båtbyggeriet vokste. Jens lærte opp sine sønner og svigersønner, og bedriften ble en ansett familiebedrift, der slektsledd etter slektsledd har bygd videre på det som ble startet opp på Bådstangen som en enmannsbedrift.  Båtbyggeriet har holdt til 4 steder: Bådstangen, Skaar i Skiptvedt, Åleskjær og Jelsnes. Etter 150 år, i 2010, ble den siste lensebåten bygd av Rolv Kristian Skaar, 4. generasjons båtbygger.

Jens og Maris eldste sønn, Fredrik, overtok Bådstangen og fortsatte driften av gården og eiendommen sammen med sin kone, Augusta fra Grøtet. Her har Ingebjørg egne, detaljerte minner, om natur, hus og mennesker, som hun møtte hos sine besteforeldre.

Husene på Bådstangen
Bådstangen lå under gården Østgarn Agnalt. Husene på gården var, lagårn, «stua» (våningshuset)og en jordkjeller. I tillegg hadde Jens satt opp en verkstedbygning for båtbyggeri og snekring. Det var brønn nær huset. Verkstedet lå vest for gården. Det var stort, der Jens hadde startet med å bygge sine båter. Det var ei stor pipe, en diger bakerovn der de bakte brød, og en bryggepanne. Fra verkstedet var det utsikt mot jordene foran huset. Der var også et lite verksted, inni det store, som var bedre isolert, og med ildsted.

Inne i våningshuset
Utenfra kom en inn i gangen, der trappa gikk opp til 2. etasje, hvor det også var et soverom med flere sengeplasser og ovn. I gangen, som alltid var et mørkt og kjølig rom, var det mange hyller og en god oppbevaringsplass for matvarer og kjøkkenutstyr. Loftet hadde også god oppbevaringsplass.

Kjøkkenet var et allrom. Der grua hadde vært, var det satt inn en svær svart komfyr med ringer. Der var brødkasse til å sitte på. De bakte en gang i uka. Separatoren stod i kjøkkenet. Den ble brukt hver dag. Tregulvet var helt dekket med vevde filleryer. Her foregikk lesing og håndarbeid, stell av tøy og annet. Smørkjerna ble også brukt på kjøkkenet, men ikke daglig.

Ved siden av kjøkkenet var det kammers med etasjeovn, og her var flere sengeplasser. Døra stod gjerne åpen til kammerset, som hadde vindu mot syd. Fra kjøkkenet gikk også dør inn til bestestua, med penmøbler. Den ble ikke brukt daglig.

Uteplasser
Ingebjørg husker uteplassen særlig fra sommersøndager. Ofte hadde folk varslet besøk på forhånd. Damene var pent kledt og det var mye latter og moro.  Oppe på høyden bak uteplassen kunne barna klatre opp. Her var ei fjellhylle som barna kalte for lekestua. De fant gamle emaljekjeler og kopper og skåler, som de serverte de voksne bær og frukt fra. Alfhild, hennes 2 år eldre søster, og Ingebjørg var lekekamerater.

Gårdsdriften
Gården på Bådstangen hadde kyr, griser og en hest. De hadde også høns. Fordi jordene ligger så fint i sørhelling, var det god vekstsesong her. Fredrik ryddet stadig flere jorder, slik at det ble mer dyrkbar mark. Det ble dyrket poteter og korn, høy til for, og etter hvert, grønnsaker. Han dyrket opp det såkalte sandstykket oppe ved grinda, og hadde gulrøtter her. Han snekret trekasser og fylte disse med sand. Her ble gulrøttene oppbevart gjennom vinteren i jordkjelleren, der de også oppbevarte poteter og epler. I tillegg til gårdsdriften var inntekten fra ulike oppgaver i tilknytning til tømmerfløtingen, og snekkervirksomheten, også viktige inntektskilder.

Binæringer på Bådstangen
Mange stakk innom Bådstangen og hvilte seg og fikk seg mat i forbindelse med reise til byen. Folkene på gården ble kjent med folk som for forbi. Det var et åpent hus. Nyheter kom raskt hit. Augusta, var en svært dyktig kokke. Dette ble en binæring for Bådstangen. Da tømmertunnelen fra Svartedal til Eidet ble bygd,1906 -1908, bodde «rallarene» her med full forpleining.  Gården hadde tidlig telefon, og familien måtte derfor også gå med bud til og fra folk som ikke hadde selv, og folk kom og lånte telefon. Augusta tok på seg kokkeoppdrag ved spesielle anledninger i bygda. Hun hjalp også til ved bryllup, gravferder og andre tilstelninger i nabolaget.

I verkstedbygningen der lensebåtene hadde blitt bygget, var et lite varmt rom der Fredrik satt om vinterkveldene og lagde kjelker, skøyter, kjøkkenutstyr, (sleiver, dørhåndtak , tresko og ski,) og mange andre ting ,som han solgte i byen. Ingebjørg husker hennes mor fortalte at han satt og sang salmer og sanger med sin gode sangstemme. Han var glad i å arbeide.

Mens lærer Gretland bodde på Bådstangen hendte det at han også var med i det lille verkstedet. Ingebjørg har et treskrin som Gretland laget. Skrinet skulle være en presang til hans forlovede, men han var ikke helt fornøyd med utførelsen, så han gav det til Anna Marie, og så lagde han et nytt og finere, til sin forlovede. Han fikk bruke det gode verktøyet i verkstedet på Bådstangen, og lærte på denne måten også mye som han selv fikk bruk for. Bestemor Augusta solgte hjemmekjernet smør. Ingebjørg husker hun var så fascinert over måten bestemora greide å forme smøret til avlange , runde emner. Så tok hun en fin, skarp tresleiv og lagde mønster over hele smørstykket. Hun hadde faste kunder i Sarpsborg . Om sommeren kom mange og hentet smøret selv. Om vinteren drog hennes mann til byen og leverte, gjerne en hel kurv med smørpakker, sirlig innpakket i hvitt smørpapir. Bestemor Augusta var også god til å veve, og vevde sengetøy, håndklær og tøy til klær.

Om vinteren, når det var fri fra fløtinga, drog Fredrik ofte til sin far og hjalp til med båtbygging. Han brukte da ski eller skøyter for å komme fram til gården Skaar i Skiptvedt. Når det var isfritt, rodde han fram og tilbake (dette var i de første årene etter at faren var flyttet til Skaar). Så dyrket han tomater. Han fant ut at nede ved foten av verkstedberget var det lunt. Langsmed fjellet her gjødslet han, plantet tomatplanter en og en langsmed fjellet. For at de skulle vernes mot vind og kulde, tok han vare på gamle sinkbøtter, tok ut bunnen, og satte over plantene. På varme, solrike dager tok han dem vekk, så tomatene fikk de beste vekstvilkår. Det ble gode tomater til et sunt kosthold, og enda en inntektskilde.

Området rundt Bådstangen er vakkert, og omkring gården ble det etter hvert bygget flere hytter. Hyttefolk kom ofte innom, og kjøpte gjerne både egg, melk, fløte, poteter og tomater.

Geografisk knutepunkt
Beliggenheten av Bådstangen førte til besteforeldrene alltid hadde oversikt over hvem som hadde tatt ut med båt eller til fots over isen. Noen av mennene hadde noen ganger smakt på det sterke når de var i byen. Det hendte Fredrik måtte ut og hjelpe folk i land fra båten, og av og til innlosjere dem til dagen etter. Han sørget også for å få gitt beskjed til familien, så de ikke skulle engste seg.

Spesielle barndomsminner
Ingebjørg og søsteren Alvhild var ofte på Bådstangen, både på dagsbesøk og i ferier. I julen drog hele familien dit, med lillebror Ivar og mor og far. «Anders Buss» kjørte drosje til Bådstangenveien. Der var bestefar Fredrik og møtte dem med den store, stødige kjelken. Hun husker den frydefulle opplevelsen det var å sitte foran bestefaren i full fart ned bakkene til Bådstangen, det gikk unna med hyl og hvin. Vel nede på gården ble de mottatt med varme og skysset inn i huset.

Om sommeren var de der ofte med båt. Faren fraktet dem fra «den høye bakken» nord for Stenrød eller fra Bjorlandet. Etter 1935 – 36 fikk jentene sykle denne veien. Alfhild hadde fått ny sykkel. Bestefar stod nede på gården og ventet. Han ville prøve sykkelen hennes. Han satte seg på sykkelen, med treskoene på. Og sykkelen ble godkjent.

Det var stor forskjell på helg og hverdag, og særlig stor forskjell til de kirkelige høytidene. F. eks. til pinse ble det byttet gardiner og pusset kobber og messing. Huset skulle være rent fra gulv til tak inne. Pinse var en stor helg. Det hadde blitt mye sot og rusk og rask etter den lange vinteren med vedfyring.

Det var mange minner fra høytidsdager, men alle best minnes hun hverdagene på Bådstangen, da alt gikk sin vante gang. Bestemor Augusta hadde alltid ei ung jente til hjelp, gjerne en fra slekta som hadde avsluttet folkeskolen og som trengte arbeid. Slik fikk hun opplæring i alt slags husstell og matlaging. Det var også en gårdsgutt, som var rekruttert fra slekta. Til sammen ble det mange i kostholdet, og Ingebjørg glemmer ikke måltidene ved det lange, hvitmalte trebordet under kjøkkenvinduet, der en hadde utsikt mot Isnesfjorden. Det var alltid trivelige stunder. Kostholdet var sunt; skummet melk, hjemmebakt brød, ofte surmelksost, prim, og nesten alltid et stort, ovalt fat med stekt fisk. Mager nøkkelost og syltetøy. Bestefar fisket hver dag hele sommeren. Ved siden av var det alltid poteter og tomater og urter fra egen hage. Til middag var det også ofte fisk, kokt eller stekt, eller som suppe, grateng og fiskemat. Eller det var kjøtt eller flesk. Og alltid gulrøtter eller kålrot. Til dessert var det ofte eplegrøt, grynvelling eller tettemelk. Tyttebær, bringebær og blåbær ble sanket og brukt. De hadde epletre, rips og moreller. Det grodde også hassel i nærheten, så de hadde nøtter til jul.

I båt med bestefar
Noen av de fineste minnene Ingebjørg har fra hverdagene, er da hun var med bestefaren i lensebåten for å måle vannstanden, for tømmerfløtingen. I all slags vær stod de tidlig opp og rodde til Trøsken. Der stod en jernstang med høydemerker. Fredrik tok opp ei lita notisbok og noterte. Han rodde så forbi Bådstangen og Grøtet, mot Sølvstufossen. Der var det også en stolpe som han skulle lese av vannstanden på. Hun kjente seg helt trygg, selv om det var heftige strømvirvler. Han festet båten i jernstanga og noterte i boka, fordi han mestret manøvrering av båten, og visste hvordan strømmen var. Dette arbeidet ble gjort i all slags vær.

På disse turene hadde Fredrik alltid blangs ute, og bøtte og fiskekasse i bunnen av båten. Kniven var klar. Han festet snøret i en pinne når han var alene. Når Ingebjørg var med, fikk hun holde snøret. Disse morgenstundene står sterkt i hennes minne. Både som naturopplevelse, og opplevelse av trygge, jevne og sterke åretak. Og selvfølgelig: spenningen når det bet. Mest abbor, men også gjørs og lange, ål og gjedde. Fredrik satte også ruser og fisket på isen om vinteren.

Samfunnsengasjement og sosial bevissthet
Ingebjørg husker kvinnemisjonsmøter på Bådstangen, da kvinnene fra nabolaget kom og satt i bestestua. Da var det sang og høytlesing. Lærer Gretland bodde på Bådstangen i 2 år. Både han og Fredrik var kulturelt interesserte og fulgte godt med i tidens strømninger. Fredrik reiste noen ganger til Oslo for å høre foredrag, blant annet i Calmeyergatens Misjonshus. Han var sterkt samfunnsengasjert, og gjorde en særlig innsats for barn, for bedre skolegang og bedre liv for legdebarna og barn av fattigfolk. Fredrik hadde mange ganger oppgaven å gå med dødsbudskap.

Etter Augustas død
Bestemoren Augusta var et kjærlig og hjelpsomt menneske. Hun gikk bort i 1937, etter å ha ligget syk en tid. Fredrik slaktet gjøkalven og innbød til minnestund på Matstova. Ingebjørgs søster Alfhild husker klart fra sørgehøytideligheten i Tune kapell. Hun beskriver bestefar Fredrik, mens han stod oppe ved den blomsterdekkede kisten, og holdt en gripende tale. Han avsluttet slik: Far vel, Augusta.

De siste minnene om Fredrik Bådstangen
Etter Augustas død bodde Fredriks ugifte kusine Jenny Agnalt på Bådstangen. Hun stelte daglig for ham. De hadde fortsatt tjenestefolk i arbeid. På slutten av sitt liv var Fredrik syk og lå til sengs lenge. Søster Berta, menighetssøster i Tune, syklet mange ganger fra Lande for å stelle Fredrik. Dette var sammenfallende med krigsutbruddet, og Ingebjørg og familien ble evakuert til Bådstangen. Hennes far lånte hest og drog på isen.

Ingebjørg husker at dagene var sterkt preget av beskjeden om at bestefaren ikke kom til å bli frisk. Det var en klam, uglad følelse, blandet med krigsfrykt. De hørte flyene, og ryktene florerte. Hun husker godt bestefaren lå der og hørte og forstod alt, men ikke kunne bevege seg.

Hun avslutter med å oppsummere hvordan bestefaren var: Et veldig levende menneske, med masse energi og overskudd. Den første morsdagen etter Augustas død, hadde Ingebjørgs mor inviterte ham hjem til dem ved kommunehuset. Han kom, tidlig søndags morgen. Han hadde gått på isen på Vestvannet og kom inn med de selvlagde skøytene hengende over nakken, rødmusset og godt påkledt.

Før bestemor Augusta døde, hadde de to blitt enige om å gi en gave til alle sine 6 barn. Foruten en god slump penger, fikk hvert av barna en stor, vakker bibel i svart skinn med gullsnitt. På forsiden stod inngravert med gull: Fra mor og far. Inni bibelen var skrevet med håndskrift, hele verset som begynner slik: «Guds ord det er vårt arvegods, det våre barns skal være».

Tekst: Ingebjørg Bjørnland forteller til Kari E. Hansen
Denne artikkelen ble publisert i TuneRuner nr 70 sommeren 2015

Kildehenvisninger:
• Tuneboka, gårdshistorien
• Solveig Skaar: Øvre Tune båtbyggeris historie, 1990
• SA 14. juni 2010: «Slutt for 150 år lang båtbyggeritradisjon»
• Reidar Stang, red. : Jubileumshefte, Agnalt skole 125 år