Skrevet av Odd Haugli. Publisert i TuneRuner 56, sommeren 2008.
Rostadskipet
Det første en tenker på når det gjelder Rolvsøy og gravfunn, er Tuneskipet som ble gravd fram på garden Haugen ved Visterflo i 1867. Dette pastas a å være det første skipet fra vikingtiden som hie hentet fram i dagen i Norge etter nesten 1000 års tilværelse inne i haugen. Men det er nok et skip som ble funnet på Rolvsøy lenge for Tuneskipet ble gravd fram, som er det første, og det befant seg på garden Rostad bare noen steinkast fra Haugen.
På midten av 1700-tallet hadde sognepresten i Skjeberg en teologisk kandidat fra Jylland som huslærer. Hans navn var Søren Thestrup, og ved siden av å være bevandret uti teologien, var han gledende opptatt av arkeologi og særlig av gravskikker i gammel tid. I en handskrevet bok om gravskikker, skrevet på rim og datert 1755, skrev han i en kommentar til ett av diktene om et skip som ble gravd fram på garden Rostad i Rolvsøy i 1751.
Han beretter at skipet var en stor båt uten dekk, bygget av ekeplanker og sammenheftet med jernbolter, og oppe i skipet font man brente menneske- og hesteben. Han mente at det også var funnet penger der. Endelig gjetter han på at den begravde må være den Rolv som øya har navn etter.
Hvor det er blitt av skipet som ble gravd fram i hele sin bredde og lengde, er et mysterium, for noen rester finnes ikke. Tar man seg en tur til Rostad i dag i håp om a å finne rester etter baugen, blir man nok skuffet, for alle spar er borte. Det er et mysterium at alt er totalt utslettet – både båten, haugen og gravgodset. Og det er underlig a å tenke på at det store og oppsiktsvekkende funnet ikke har funnet veien til noen annen kilde enn den handskrevne boka til den danske huslæreren. Utgravingen må ha vært ganske omfattende, siden han har sett skipet som en stor båt uten dekk. Og det må ha tatt tid, kostet krefter og vakt oppsikt.
Kammergraven på Haugen
Faksimile fra boken Østfolds historie bind 1
Den 20. juli 1864 skrev sogneprest Sinding i Tune et brev til Fortidsminneforeningen om et merkelig gravfunn på garden Haugen i Rolvsøy som han mente matte undersøkes. Det gikk tre ar for arkeologene fikk greie på saken, og da var det praktisk talt for sent. Da var dette merkelige gravfunnet helt ødelagt, Sognepresten skriver at gardbruker Johan Simensen Haugen holdt på å kjøre jord fra en diger haug som lå nede på jordet hans ca. I 00 meter fra Visterflo. Mens ban holdt på med gravingen, stette ban på et kammer av lost sammensatte tømmerstokker med dekke over. Inne i kammeret fant ban tøyrester, noen kleberstensgyter, en del metallsaker og gulltråder.
Sognepresten forteller at haugen hadde det sedvanlige utseendet av en stor kjempehaug. Han antar at fuktigheten i bunnen har konservert treet og de øvrige sakene mot fullstendig forråtnelse, Alt vil bli stående noen dager for det tilfelle at svar innløper, skriver sognepresten til slutt. Men den gode prest og andre med ham ble nok svært skuffet, for svaret som kom en måneds tid etter, inneholdt en kort og lakonisk bemerkning om at funnet neppe hadde noen antikvarisk verdi!
Graven bestod, som nevnt, av et kammer lost sammensatt trestokker, og gulvet var dekket av einer. Den døde var en mann av svært høy byrd som trolig lå i en kiste. Graven kan dateres til ca. 900 e. Kr. Det var bevart uvanlig mange tøyrester etter klær, dyner, puter, deler av en billedvev samt stoff som en de! av gravgodset var innpakket i.
Faksimile fra boken Østfolds historie bind 1
Graven er en av få nordiske graver hvor deler av klesdrakten har vært bevart. I forbindelse med rekonstruksjonen var det nødvendig å prøve å danne seg et bilde av hvordan den døde hadde vært kledd.
Man baserte seg på det man vet om vikingtidens mannsdrakt fra andre funn. Silkebandet og skjorten er basert på tekstiler funnet i selve graven, og fargen på kappen og
Faksimile fra boken Østfolds historie bind 1
Det kan diskuteres om det et en vevnad eller ikke. Grunnmaterialet er nok vevd, men motivet ser ut tit å være brodert.Hvor ble det så av innholdet i graven? Mesteparten ble kastet. Det lille som var av gull, ble smeltet om, men heldigvis ble dette lille tøystykket beholdt. Årsaken til at en del av bildeveven ble tatt vare på, var at en etter over 1000 ar ennå kunne ane fargene i stoffet. Nå er fargene borte sett med vanlige øyne, men ved hjelp av forsiktige fingre, mikroskop og tålmodig arbeid har man funnet fram tit at teppet var i rødt, gult, grant og blått. Erling Johansen, som filosoferte en del over motivet, kalte den en «arkeologisk åpenbaring».
Tuneskipet
Tre år etter at kammergraven på Haugen ble oppdaget i 1864, gravde man ut det som i dag bærer navnet Tuneskipet. Det var den gang Rolvsøy hørte tit Tune prestegjeld. På garden hadde man i flere år kjørt bort jord fra den digre «Båthaugen», og grunneieren, Johan Simensen Haugen, som hadde funnet kammergraven 400 – 500 meter lengre øst for haugen, mente at inne i denne digre haugen måtte det ligge et vikingskip. Det viste seg at han hadde rett i det.
Utgravingen startet i midten av september og var ferdig ca. 1. oktober. Det var Oldsakssamlingens bestyrer, den nyutnevnte historieprofessoren Oluf Rygh som ledet utgravingen.
Det var nok ikke noe særlig vakkert skip som kom for dagen hvis en sammenligner med senere båtfunn i Vestfold som Osebergskipet og Gokstadskipet. Det var rester av et skip som engang nok hadde vært et flott fartøy – sikkert belt på høyde med Osebergskipet og Gokstadskipet. Best bevart var skipet i midten av baugen der leirelaget var tykkest. Åtte av bordgangene var belt bevart, mens selve stevnene var helt råtnet bort.
Skipet var bygd i ek, Det var klinkbygd og ble antagelig rodd med 11 -12 par årer. Rett bak masta hadde det vært bygd et gravkammer, og funnene viste med all tydelighet at den døde stormannen hadde blitt rikt utstyrt, bla. med sin ridehest, Ski hadde han også med seg på sin ferd til dødsriket.
Når det gjelder hesten, viste avtrykkene i leira at den hadde blitt begravd i stående stilling. Men av verdifulle gjenstander var det bare rester igjen. Gravrovere hadde forsynt seg godt.
Det ble et møysommelig arbeid å frakte Tuneskipet bort fra Haugen. Det ble buksert om bord i dampskipet «Pallas» som fraktet det fra Visterflo til Christiania. Tuneskipet er i dag utstilt i Vikingskipmuseet på Bygdøy sammen med Gokstadskipet og Osebergskipet som ble funnet henholdsvis 13 og 36 år senere.
I ettertid har det vært mye diskutert hvordan Tuneskipet egentlig har sett ut og hva det er blitt brukt til. Man har antatt at Tuneskipet bar vært mye mindre en Gokstadskipet og Osebergskipet, og at skipet hadde bare 10 bordganger. Jørn Olav Løset, som har en del teorier om Tuneskipet, mener at et skip med 10 bordganger og tiljedekk har vært umulig a ro. Dertil måtte årehullene sitte alt for lavt i forhold til dekket. Det logiske er at skipet hadde 12 bordganger.
Fylkesarkeolog Knut Paasche i Buskerud har i 2006 skrevet en doktoravhandling om Tuneskipet, og han har foreslått en gjennomarbeidet rekonstruksjon av skipet med 12 bordganger. Det minner mye om Gokstadskipet, men er bredere og lavere i de innbyrdes proporsjonene.
Valleskipet
Da skipet ble oppdaget, var det ingen haug der, men en haug hadde det nok vært, og den var vel forsvunnet litt etter litt gjennom årene, for det var en ganske tett bebyggelse på Valle også på den tiden. og jorda bar vel blitt I
brukt til hager og oppfyllinger. Funnet ble meldt 1. april 1894 av en arbeider ved Valle teglverk. Han skulle bygge seg hus og drev og gravde ut til fundamentet da han kom over en mengde klinknagler, Han så også treverk, og han tok vare på noen oldsaker som lå under en stenrøys. Det var antagelig skåret ut et leie for skipet ned i lera i motsetning til Tuneskipet og Rostadskipet som begge var plassert oppå bakken. Så haugen på Valle var nok ikke så dominerende som påHaugen og Rostad.Gravgodset tilhører en mannsgrav fra vikingtiden. Det ble tatt vare på en de! gjenstander deriblant fragmenter av et sverdhandtak.Et maktsenter
En slik konsentrasjon av skipsgraver skulle tyde på at denne delen av Rolvsøy var sete for en betydelig høvdingætt i vikingtiden, noe sorn også dr. A. W. Brøgger hevder i en avhandlig som ble trykt i Bergen Museums Aarbok l 920 – 21.