Bygdeborgene våre

Romersk jernalder som vi regner fra år 0 til år 400, og folkevandringstida fra år 400 til litt over 600, var en utrolig tid. Sør i Europa begynte store av mennesker å søke seg nytt land. Den sterkeste tok, og og den som var svak, måtte vike.
Skrevet av Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 36, mai 1998.

Også i vårt land ble det en urolig tid. Folk trengte innover i landet for å skaffe seg ny  jord å dyrke. Store deler av Norge ble faktisk bebygd på denne tida. Mange av gårdene i gode jordbruksområder skriver seg fra disse årene. Ofte fant det sted rene plyndringstog. Hos oss var det på denne tida ikke noen konge som kunne samle folk og forsvare dem mot fiender som trengte inn utenfra. Derfor måtte folk i de lokale områdene selv forsvare seg mot krigerske inntrengere som kom lenger sør fra.

Vi må regne med at det var små stammesamfunn og småriker som det ble motsetninger mellom. Samfunnet kan også ha bestått av slekter som sluttet seg sammen til bygder .Bygdene kan ha sluttet seg  sammen og dannet et rike, og vi kan tenke oss at det ofte kom til strid mellom smårikene.

Et av de beste bevis for at det kan ha vært slik, er restene etter tallrike forsvarsanlegg som en finner rundt om i landet. De kalles bygdeborger.

Bygdeborgene ble bygd på topper og fjellknauser som fra naturens side er vanskelig å angripe. Mange av borgene ligger ved viktige ferdselsårer og gamle veifar. Noen Ligger nær gårder og kan ha utgjort tilfluktssteder for grupper av folk, eller kanskje for hele bygder. Særlig ettertraktet var åsrygger ved vanskelige punkter på  veiene – som trange skar, vadesteder over elver eller smale sund. En kan skimte en strategisk forsvarsplan ved plasseringen av borgene. Folk valgte ut en kolle med bratte stup som gjorde det vanskelig å komme og storme borgen. På de stedene hvor fjellet var slakkere, bygde de murer av sten. Disse murene kunne være mer enn mannshøye, ofte mer enn to meter. Men på de fleste steder er de nå rast sammen. De ser ut som overgrodde stengjerder i terrenget.

I vår bygd ligger det rester etter bygdeborger som vi ennå kan observere. Vi nevner Stenerødborgen ved Tunevannet og Trollerødslottet i øvre del av bygda. Dessuten ligger det visstnok rester etter en borg ved Valbrekka på Agnaltsida, en ved Rådedelet og en oppe på åsen mellom Sætre og Ramberg.

Stenerødborgen. Foto: Erling Bakken

Stenerødborgen. Foto: Erling Bakken

STENERØDBORGEN

En dag setter vi kursen mot Tunevannet. Nå er det veier og hus rundt på alle kanter, men i gammel tid var det annerledes. De brede flatene rundt omkring og sørover fra raet var saftige beiter. Jaktterenget lå nært mot nord. Det var ikke rart at folk tidlig slo seg ned her. På en odde nordøst for Stenerød gård finner vi rester etter en borg. Den må ha representert et strategisk og godt forsvarsanlegg med den stupbratte fjellsiden ned mot vannet og med adkomst bare fra vestsida. En antar at stenmuren kan ha vært forsterket med tømmerpalisader slik som på en liknende borg ved Hunn, hvor en fant brente rester av stolpene inne i muren.

TROLLERØDSLOTTET

Starter vi fra Agnalt skole og setter kursen vestover mot Trollerød, vil vi finne restene etter Trollerødslottet. Selv om borgen ikke ligger langt fra gården, er det ikke lett å få øye på den, for
trær og busker skjuler den godt. Kollen er stupbratt på tre steder, bare fra den nordøstlige kanten går det an å komme seg opp. Her følger en mer detaljert beskrivelse av borgen på Trollerød:.

Terrengets art:   
Bratt bergkolle med lite jordsmonn. Bevokst med lav, mose og lyng, ellers hovedsakelig furu, noen få gran og bjørketrær. Midt i skogsområde.

Utsikt:                   
Utsyn over dyrka mark og skogkledde åser.

Lokalitetsnavn:      
Trollerød Slott

Orientering:           
Ca. 90 m V for driftsbygning på Trollerød  25/2.

Fornminnets art, utstrekning:           
Bygdeborg. Indre borgområde 90 m (N-S) x 70 m.

Beskrivelse:          
Kollen er stupbratt i N, V og S. Bare fra NØ-siden er det mulig å komme  opp til det småkuperte, men lette landet på toppplatået. Fra NNØ fører forholdsvis slakk, men naturlig oppgang i en kløft dannet av høye bergskrenter opp til berg platået. Like under  toppen av kollen løper en hylle langs hele østsiden som murene sperrer.  Selve oppgangen på NØ-siden er beskyttet av 2 murer med mye sten, hver med søkk eller åpning for stien som kommer opp gjennom kløften. I den søndre del  av Ø-siden løper de to sammen til en, og etter murrestene  å dømme, har murene her hatt mindre steninnhold . Murene er bygd av bruddsten av den bergarten som finnes både i fast fjell og i blokker på den fjellsprengte, knudrete kollen. Murene er plassert i overkant av en nokså bratt skråning og er utrast nedover hellingen. De kan tydelig følges hele veien , men er i svært dårlig forfatning. De to murene i NØ der kollen  er lettest tilgjengelig, har på begge sider av  åpningen stor bredde og vanskelig målbar høyde da de ligger sammenraste og utflytende. Murene er ikke helt overgrodde, selv pm stenene er lav- og moseflekkete.

Platået:
På platået ligger løs bruddsten spredt flere steder. Den største samlingen av slike stener som fantes ved registrering, ligger ca. 20 m S for åpningen i øverste mur. Dette er ikke gravrøys, men heller et tilfeldig lager av sten oppe på selve kollen. På bergplatået hadde en antakelig  ingen tilgang til vann, men på jordene som grenser til borgfjellets V-side kalles “Vassengane”. Disse  var tidligere et tjern.

Sagn:
Trollet på Trollerød ble en gang rasende på kollegaen på Gullikås og hev en svær bauta mot ham. Han bommet, men skuringsstripen på bautaen på Sanne er merke etter armen til Trollerødtrollet. Gullikås er antakelig Gytås. (= jøtulås).

Kilder:
“Norges Historie”, bind 1, Knut Mykland.
“Sarpsborg før 1839”, Johansen, Opstad, Dehli.
“Fortidsminnesarkivet i Tune kommune”.