Arkeologiske funn i Tune

Under den siste istiden var hele nåværende Norge og Sverige, samt store deler av Danmark, Nord­Tyskland og England dekket av is. Omtrent 7.500 år f. Kr. hadde klimaet forbedret seg og isen hadde trukket seg sa mye tilbake, at Sør­ og Vest-Norge var isfritt, mens iskanten i Øst-Norge lå over Hadeland og østover mot Sverige.
Østfold og Vestfold dannet den gang et skjærgårdsområde med øyer stikkende opp av havet. Høgnipa var en slik øy, og her er altså funnet spor etter noen av de første menneskene som har oppholdt seg her i landet, i den norske steinalderens begynnelse.

Skrevet av Oddvar Blikstad Front. Publisert i TuneRuner  39, oktober 1999.

Men steinalderen strekker seg jo over et meget langt tidsrom ­ over flere tusen år, helt frem til det tidsrom vi kaller bronsealderen.  Bronsealderen regner vi fra ca. 1500 til 500 f.Kr. Hvordan menneskene levde i fjerne tider har vi kunnet skaffe oss ved funn fra boplasser, gravrøyser, gravhauger og såkalte løsfunn.

Illustrasjon av havnivået rundt Tune ved 5800 før Kristus

Kartet viser havnivået i Tune ca år 5800 f. Kr. Man kan tydelig se raryggen og de viktige stedene Holleby og Tune kirke. Klikk på kartet for å åpne det som pdf-versjon.
Kilde: Tore A Sandvik

Funnene som er gjort forteller at det har vært fast bosetting i flere tusen år i det området vi nå befinner oss. Allerede for 4000 år siden, altså under siste del av det vi kaller steinalderen, hadde landet hevet seg så mye etter at isen hadde trukket seg tilbake, at hele raet og områdene syd for raet var tørt land. Men havet stod på den tiden ca. 20 m. høyere enn i dag.  Det vil si at nåværende Glomma ikke hadde fått karakteren av elv, men var en del av et fjordområde eller et kystlandskap.  Sarpsfossen var i sin spede begynnelse kanskje nærmest et stryk som endte direkte i fjorden.. Områdene nord for raet var i det alt vesentlige som i dag, med Tunevannet, Vestvannet og de andre vannene som vi kjenner.

Som nevnt for, så var det tidlig fast bosetting her, for jordsmonnet var gunstig for jordbruk.  De holdt husdyr som ku, geit og sau, og de dyrket korn.  I tillegg til gårdsbruk ble det drevet jakt og fiske. De hadde med andre ord en form for blandingsøkonomi, og et ganske variert eksistensgrunnlag.  Åkerbruket var imidlertid primitivt sett med våre øyne. De hadde for eksempel ikke plog med velteskjær, men en såkalt ard. En ard er nærmest en stokk som er spisset i forkant ­ slike vi fremdeles ser i bruk hos primitive folkeslag, For å få best mulig bearbeiding av jordsmonnet, måtte de pløye bade på langs og tvers av åkeren. Dessuten var gjødsling et ukjent begrep.
Jorda ble derfor fort utpint og matte legges brakk i lengre tid for den kunne brukas igjen, og nytt å område måtte åpnes for åkerbruk.   Denne samfunnsstrukturen var vanlig i mange århundre, ja vi kan vel si helt henimot var tid, men selvsagt med de mange forandringer rent teknisk om har skjedd etterhvert.

Under bronsealderen ca. 1500 til 500 f. Kr. var klimaet gunstigere enn i dag. Middeltemperaturen lå 2­3 grader høyere enn i dag.  Men såvidt vi vet var det ingen som advarte mot drivhuseffekten.   Det gunstige klimaet gjorde at skogen for en stor del besto av varmekjære løvtrær som ek, or, hassel og andre.   I slike skoger trives for eksempel villsvinet, som det var rikelig av.   Men også de skogsdyrene som er vanlige her nå for tiden, fantes naturligvis. De funn vi har gjort etter vare forfedre stammer i stor grad fra funn i gravminner. De første steinaldermenneskenes etterlatenskaper består nok i såkalte løsfunn ettersom de var omstreifende fangstfolk Etterhvert som fast bosetting ble vanlig i den yngre steinalder, er arkeologiske funn i større grad til typiske jordbruksområder som for eksempel her på raet.

De første bøndene begravde sine døde i nærheten av bebyggelsen Dette var enkle jordgraver vanligvis.   Denne gravform var vanlig flere århundrer fremover. En grav fra tidlig bronsealder var en jordgrav uten haug ell er annen form for merking. De døde ble lagt i en trekiste eller i kister av stenheller. Senere i bronsealderen begynte  man  å bygge  gravhauger  og steinrøyser   som er godt  synlige  i terrenget.

De døde fikk med seg noen gaver i graven.  Gavene var vanligvis ting av bronse som det i dag bare finnes spor igjen av i form av irrflekker.  Slik som gravene var konstruert, kom luft og fuktighet til, og alt organisk materiale er selvsagt borte.
Men vi kan likevel få greie på hvordan klesdrakten var på den tid.  Gravfunnene viser klart at gravene var å likedanne i hele det ser skandinaviske omradet og i Nord­Tyskland, noe som tyder på god kommunikasjon i omradet.   I Danmark er det gjort gravfunn fra bronsealderen med godt bevarte lik og klesdrakter.
Dette fordi det der har vært brukt ekekister som har gitt en avdunsting har virket som en konservering av det organiske materialet.

Det var som en kan tenke seg ingen skarp overgang fra steinalderen til bronsealderren omkring år 1500 f. Kr..     Redskaper av sten, ben og horn var jo laget av materialer man hadde i sin egen hverdag.  Bronsen derimot var importvare og den var kostbar.   Men den taes etterhvert i bruk fordi den hadde egenskaper som de materialer som hadde vært enerådende inntil da ikke hadde.   Det som gjorde bronsen så populær, var at den var så lett bearbeidbar.  Den kunne smies og støpes.  Når en tid1igere hadde fatt ødelagt for eksempel en stenøks, ja sa var den ødelagt. En tilsvarende ting av bronse kunne man fremdeles få nytte av ved å smelte og støpe den om til en ny øks eller andre ting man trengte eller ønsket seg.  Smykker for eksempel.  Smeden ble en viktig og høyt ansett mann på den tiden. Og bronsealderens inntreden representerte faktisk en revolusjon i datidens samfunn.

I løpet av den eldre bronsealder, som regnes fra 1500 til 1000 f. Kr., innførte man skikken med kremering og denne form for gravferd ble etterhvert enerådende. Man sluttet med å lage store hellerom for den avdøde og laget isteden små hellerom med plass til den dødes ben samt noen små gjenstander av bronse.  Størrelsen på gravhauger og røyser ble også gjort mindre. Det var vanlig å begrave de døde på høydedrag og i nærheten av ferdselsårer.  Gravene finnes gjerne konsentrert 1 det vi kaller gravfelter, den tids kirkegårder.
Men jernalderen bragte også med seg negative forandringer, om man kan ordlegge seg slik. Klimaet ble nemlig kjøligere igjen, mere likt vart eget klima i dag. Det gjorde at grantreet gjorde sitt inntog på bekostning av løvskogen som hadde vært fremherskende til nå. Dette forte til noen forandringer i skogens fauna, for eksempel forsvant villsvinet, som hadde vært et populært dyr ii å jakte pa. Men klimaforandringen skjedde jo over et lengre tidsrom og forte eksempelvis ikke til noen forandring i bosettingen.Denne enkle og kanskje fattigslige form for begravelse fortsatte inn i den yngre bronsealder, som varte fra rundt 1000 til 500 f. Kr. Slike små branngraver kunne også legges under flatmark, men oftest i utkanten av en haug fra den eldre bronsealder.

 

Helleristninger på Kalnes

Helleristningsfeltet på Kalnes. Foto: Erling Bakken

Helleristningene som vi har så mange av her i Østfold er også fra den yngre bronsealder.

Jernalderen er den neste historiske epoke, og er tiden 500 år f. Kr. kalt den for-romerske jernalder, og tiden 500 år e. Kr. som er benevnt den romerske jernalder.

Om man kunne si at bronsealderen medførte en revolusjon i menneskenes tilværelse, så er ikke det mindre tilfelle ved at jernet kom inn i tilværelsen.  Jernet var en resurs som fantes i ens eget område i form av myrmalm, og at man lærte å utvinne og bearbeide dette metallet var av epokegjørende betydning.

 

Tuneskipet

Tuneskipet i Vikingskipmuseet. Tuneskipet var et gravkammer og den gravlagte fikk med seg gaver av forskjellig slag på sin siste reise.
Foto: Lars Cato Skaar

Også våre kunnskaper om folks liv og levnet i jernalderen baserer seg for største­ delen av gravfunn. Boplassene, husene er jo forsvunnet bortsett fra at det er gjort funn av stolpehull enkelte steder og som gir oss indikasjoner om husenes størrelse.  Gravene er fremdeles små og uanselige, men når vi kommer over i romersk jernalder og altså er i begynnelsen av var egen tidsregning, begynner man igjen med typer gravplasser som markerer seg i terrenget.

Gravhauger som de vi har på Tingstad er et eksempel på det. Dette er ofte rike og velutstyrte graver, som det heter i historiebøkene.  I beretningen etter utgravningen  av gravhaugen på Tingstad som ble foretatt i august I 967, er det ikke nevnt at funn av arkeologisk interesse er gjort.  I beskrivelsen av haugen heter det at i midten er det en røys av rundkamp,  7 i alt og som har  dannet  selve gravkammeret.

I gravens  ytterkant  er reist 9 stener i sirkel.   Mellom   gravrøysen  og  de sirkulære stener  er det  en jordblan­det stenrøys.  Det  at stener  er plas­sert i sirkel rundt graven har tidlige­re vært tydet som at stedet har fun­gert  som tingsted.  Denne  teorien  er forlatt.  Dette  er rett  og  slett  en  gravhaug. Skikken med å reise stenstøtter  i sirkel  rundt gravhaugen,  mener  man kommer fra nåværende  svenske områder. Det at det ikke var nevnt funn av gjenstander i grav­røysen,  kan bety  at den har vært utsatt for gravrøving­ noe som faktisk og dess­verre ofte har funnet sted opp gjennom århundrene.