Jeg var bare guttungen da jeg kom til Utne gård rundt 1950, etter en tragisk ulykke ved min fars død. Ingen tvang meg inn i familien Utne, men det ble slik etter at bonde Asbjørn Utne fant en forkommen guttunge ved en granlegg.
Skrevet av Per Johansen. Publisert i TuneRuner 51, høsten 2005.
Jeg kom fra et miljø som ble jaget av samfunnet, som rettet ord og uttrykk mot oss som vi skulle være løshunder. Vi var på skyggesiden og utstøtt fra det gode selskap, prester og lensmenn gikk inn for sitt brutale verk, som takk fra styresmaktene.
Men jeg var kommet til mennesker som strakk ut en varm hånd til meg som var en skadeskutt fugl uten vinger og ikke kunne fly. Jeg var redd, for jeg var av Romanifolket som hadde lært meg å lure til seg andres eiendeler, og oppfylte jeg ikke deres behov, var svepen talen jeg fikk kjenne.
Det umulige ble mulighet på Utne. Her var det ingen som jaget og slo. Her fikk jeg stå, sitte og ligge. Mitt lille håndverk var med follekniven. Jeg glemmer ikke en dag jeg satt og spikket på et knivskaft som bestefaren på Utne som var smed i Eidet lense sa: “Nei så flink du er – det er rene kunsten gutten min”. Bestefaren løftet meg til himmels den dagen!
Så redd som jeg var, pakket familien Utne meg inn i omsorg og kjærlighet. Men – men en dag kom lensmannen og presten på visitt. Da stakk jeg og gjemte meg under låven mellom harv og plog. Kom de for å ta meg med bort fra de som hadde vært så gode og vennlige mon tro? Jeg satt der som en snile som kryper inn i sitt skall når det er fare. Jeg gråt og skalv lille meg – ingenting å holde meg i.
Da sto Utne selv og rakk ut en varm hånd igjen: “Kom gutten min”. Han leide meg i hånden som om det skulle være hans egen sønn mot lensmann og prest. Jeg fikk ikke med meg alt hva de snakket om, det var jeg for redd for. Men en ting gikk meg ikke forbi: “Gutten skal være her som i sitt hjem, og det skal vi ta oss av”.
Tiden gikk med omsorg og lek. De andre 14 åringene snakket om å gå for presten og konfirmasjon. Jeg spurte Utne om ikke jeg også skulle gå hos presten. “Du kan ikke gå der du, for du er ikke døpt”. Døpt! Døpt, jeg vet ikke hva som kom til meg, men jeg tror jeg sa noe slikt: “Vi må snakke med presten vel”. Da fikk Utne tårer i øynene. Vi reiste til presten, og Utne la fram for presten mitt ønske. “Har du lyst til å bli døpt”? spurte presten, og jeg fikk trykket fram et ja. Presten døpte meg i Tune kirke, og det var flere som nikket da jeg gikk fram til dåpsfatet i ny dress som mine faddere på Utne hadde kjøpt.
”Grønn ble min barndoms dal”.Skolen
På skolen slet jeg med leksene, men jeg ville. Vilje drev meg fram. Jeg elsket bøker, som jeg i dag kan si: “Høstet stor kunnskap av”. Jeg var flink til å skrive stil, og jeg viste dem fram på Utne der jeg fikk skryt, men læreren gav meg “NG” i alt jeg foretok meg. Kristendom var jeg nummer en i, men det hjalp lite når læreren så ned på meg for jeg var jo bare en “T”.En dag jeg sto og tisset inne på guttedoen kom læreren inn. Det var røkelukt, og jeg visste hvem som hadde røkt. Da sa han: “Det er du”. “Nei” sa jeg. “Tilstår du nå”? “Du skal sitte igjen”, sa han. Jeg skulle sitte igjen en time, men da timen var gått, hørte jeg læreren starte bilen og kjøre bort. På ettermiddagen kom kona til læreren inn. “Neimen sitter du her”? Jeg sa ingenting, og jeg fikk gå. Jeg gråt svært. Da jeg kom til Utne så de på meg, og de spurte, men de fikk ikke noe svar. Mat ville jeg ikke ha, og jeg krøp inn i meg selv den dagen.
Han sjøl kom opp på rommet og ville jeg skulle fortelle hvorfor, men han fikk ikke svar enda så fortrolige vi var med hverandre. Vi gikk annenhver dag på skolen på den tiden, og jeg lå til sengs dagen etter. Utne kom opp på rommet og sa:” Kom nå, vi skal bort på skolen å snakke med læreren”. Jeg hørte fra de andre elevene at Utne hadde fått greie på at gutten som hadde røkt, ikke fikk noen straff, for han var sønn av en storbonde.
Jeg kunne fortelle om skolegangen min etter røke-episoden der Utne hadde snakket med skoleinspektøren fikk jeg karakterene jeg fortjente å få. Miljøet rundt skolen bød på mange sider, og den var mer disiplinert enn den er i dag.
Bukke, neie, lua av og respekt for lærer og lærerinne satte sitt preg på oss unger, som vi sitter med den dag i dag.
Skolen hadde en liten skolehage hvor vi kunne dyrke litt grønnsaker. Vi lærte i livets skole hvordan vi skulle te oss når dagen kom , og vi måtte stå på egne bein. Vi gutter gikk i skoleklær, som var nikkers og kortbukser.
Jentene gikk ikke i lange bukser som nå, men de hadde kjoler og flesteparten hadde fletter.
Når høsten kom gledet vi oss til potetopptaking, og alle potetene vi plukket ble til kjerrelass på kjerrelass. Vi fikk lapskaus og fruktgrøt å spise, men etterpå kom det store øyeblikket – en pose med penger i lønn. Hvor mye vi fikk mon tro? Det var 15 til 20 kroner dagen, og vi jublet – det var lite, men godt kan du vite.
Skolen hadde en egen flaggfane, men musikken kom fra vår egen strupe. Vi gikk rundt i skolegården og sang fedrelandssangene . Vi måtte jo vise dem i byen hvor fine vi var, og hvor høyt hurraskriket lød 17. mai.
Det var en tid som aldri kommer igjen – en streng tid men lærerik.
Per Johansen som nå bor i Haugesund, men har god kontakt med hjemkommunen Tune og «familien» der, har sendt oss denne gode artikkelen som hører hjemme i vår serie «Gode gamle dager – fantes de?»
For Per Johansen vendte en vond skjebne seg til hell og lykke takket være Inga og Asbjørn Utne som praktiserte kjærlighetens evangelium. Einar Bjørnland, 2005.