Tune Prestegård, som i flere tiår har gjemt seg bak buskas og malingsflass, er blant de mest eiendommelige eiendommer vi har her i landet. Nå viser den seg stolt igjen!
Skrevet av Rebekka Magnus, foto: Kenneth Jensen. Publisert i TuneRuner 64, sommer 2012.
Gården er eldgammel: Den er omtalt som et godt etablert høvedsete allerede i den norrøne sagnhistoriske litteraturen, og antageligvis har både kongen Gandalf, guden Odin og, mye senere, predikanten Hans Nielsen Hauge vandret rundt på raryggen – med sine hverdagslige gjøremål, funderinger og visjoner.
I det herrens år 2012 er det Kenneth Jensen som tråkker rundt her, i snekkerbukser. Mannen som for to år siden var kreftsyk, og som bestemte seg for at han ville følge drømmene, om han ble frisk. Det ble han. Nå er visjonen nær realisert for IT-gründeren, etter atten intense måneder med rehabilitering – av hus.
– Velkommen, smiler han høflig og lavmælt, etter å ha avsluttet en av dagens mange telefonsamtaler. En stabel panelbord, en sag og diverse annet verktøy fyller Haugestua, det første rommet vi kommer inn i fra sidedøren. Det er mindre enn en måned til første selskap skal fylle lokalene, og stedet er fortsatt en byggeplass.
– Et trent øye vil si at det ikke gjenstår mye nå, han blunker og røper at han allerede har innviet storstua med gode venner.
– Etter alt jeg har investert, ville jeg lage de første ripene i gulvet selv, ler han.
Åpner for allmuen
Og flere riper blir det. Selv om den offisielle åpningen først skjer i juni, renner bestillingene inn allerede, både for Storstua, Haugestua og de to mindre salongene. Foreløpig er det mest bryllup, konfirmasjon og dåp, men også fylkeskommunen har bestilt lokalene til 200-årsmarkeringen for 1814, og eieren håper flere vil oppdage at fasilitetene egner seg utmerket for både konferanser og møter.
– Gjerne også intimkonserter og andre sosiale arrangement, understreker han. Nå skal prestegården være tilgjengelig for allmennheten!
– Jeg er ganske fornøyd, smiler den selvlærte håndverker’n beskjedent, og bemerker at prosessen har vært mer omfattende og krevende enn han i utgangspunktet klarte å forestille seg. Det har gått med noen tusen timer.
– Ja, som regel har det blitt 60-timers uker. Men det har vært viktig for meg å gjøre dette ordentlig!
Gjengrodd park
Den nåværende bygningen, som først ble reist i 1740, måtte tåle tidens ubønnhørlige gnaging. Til slutt ga også taket etter, og store mengder vann fikk fritt leide inn i presteboligen i flere år. Derfor var det ingen liten jobb Jensen kjøpte seg i 2010.
I årevis har den ærverdige bygningen skjult sitt forfall. Den en gang så idylliske hagen med blodbøk, kastanjer, frukttrær og prydbusker ble etterhvert et ugjennomtrengelig villniss.
Nå er mesteparten borte, og bakken ligger brun.
– Det har naturlig nok kommet reaksjoner på at vi har fjernet så mye av vegetasjonen. Men det var nødvendig. Jensen forklarer at særlig kastanjetrærne var blitt så store og gamle at de utgjorde en trussel for bygningen.
– Det var umulig å få fullforsikret huset så lenge kastanjene stod der. Frukttrærne var ikke beskåret på veldig lang tid og var dermed i ferd med å råtne opp. Det meste av den øvrige floraen bestod av oppslag med osp, nesler og andre viltvoksende hekker og busker.
I tillegg mener Jensen det var riktig å åpne opp prestegården for innsyn.
– Jeg har hørt mange sarpinger fortelle at de ikke hadde en anelse om hvor prestegården ligger.
Nå troner den derimot stolt på kulen tvers over «teknikker’n», som en majestetisk hilsen ved en av byens hovedsinnfarter.
Samtidig kan han berolige – og glede – de hageinteresserte:
– Blodbøkene skal få stå, de huser fortsatt et yrende fugleliv, og nå skal vi fylle på tomta med 40-50 lastebillass med matjord, så prestegården vil snart være omkranset av en frodig plen. Jensen har også engasjert en gartner for å gjenskape både frukthage og parkanlegg, og det blir satt opp benker og bord for at gjestene skal kunne nyte en pust i det grønne og skue utover den den tidligere havbunnen.
Inn til tømmeret
Men det var ikke bare hagen som måtte røskes opp i.
– Innvendig har vi tatt ned og kjørt bort mer enn 400 kubikkmeter. En av de minste salongene våre ble halvannen kvadratmeter større!
For selvom fasaden har vernegrad 1, så fylkeskonservatoren ingen verdi i å bevare noe av inventaret. Det var et eneste stort makkverk av utforinger, materialvalg og løsninger, som ikke var bygningen for øvrig verdig. Derfor fikk Jensen frie tøyler, hvorpå han engasjerte arkitekt Per Stenseth fra SG-arkitekter, og strippet hele prestegården ned til tømmeret. Det har i sin tur blitt nennsomt pusset og flikket på av varsomme hender.
– Jeg tror jeg kjenner hver spiker som har gått ut av veggene her – og hver eneste nye som har gått inn, sier han og lar blikket gli over storstua. Ettermiddagssola bryter gjennom originalvinduene og treffer de gamle, solide og atter livfulle stokkene.
Stjerne i boka
De nye spikrene ser vi forøvrig ikke mye til. Her er nemlig det meste skjult. Blant annet har eieren både isolert og lagt vannbåren varme oppå det gamle jordgulvet, så det trekker ikke lenger kaldt opp mellom gulvplanken. Også alt det elektriske er kamuflert bak rekonstruerte gulvlister, ikke engang lampettene skjemmer helhetsinntrykket; her har de trukket ledningene gjennom selve tømmeret!
Rolf-Atle Bråten fra fylkeskonservatorens kontor har vært på befaring tre ganger underveis i prosessen – alle ganger etter invitasjon fra Jensen.
– Da han kom andre gang, var tømmerveggene avdekket. Han studerte dem, og så sa han at han angret for ikke å ha fattet fredningsvedtak også for innsiden, men siden eiendommen tydeligvis ble så godt ivaretatt, var han ikke bekymret så lenge jeg stod som eier. Det var en stor stjerne i boka for min del, smiler mannen som, foruten å ha vært aktiv på U21-landslaget i fotball, stort sett har brukt hendene på datamaskiner før han satte i gang med gigantprosjektet.
-Jeg vil tro det er tre ganger mer jobb å restaurere en bygning som dette, fremfor å bygge ny bolig, sier han, og viser til at når man bygger nytt passer som regel alle deler logisk og enkelt sammen. Slik har det ikke vært her.
Krever pirk
Selv om Kenneth Jensen har hatt alt ansvar for restaureringen som prosjektleder, er han ikke sen om å skryte av håndverkerne han har engasjert.
– De er både lydhøre og dyktige. Siden det har vært et forholdsvis stort prosjekt, har han vært nødt til å engasjere flere håndverkslag som alle har vist forståelse for oppdraget. Det høres lystig plystring i den andre enden av bygget der tre mann er i full gang med å montere trappen til annen etasje.
– Det første jeg ba dem om, var å legge bort vateret. Her er det ingen rette hjørner! Og så er jeg sikkert ganske krevende, jeg forventer pirk! Jeg har en genuin interesse av å få dette stedet som jeg vil, og jeg vet det vil betale seg, sier han bestemt.
Skatter og utgifter
Når det er sagt, så har vel ærlig talt Jensen også betalt for det aller meste selv. Han roser Sarpsborg kommune for rask og velvillig saksbehandling, men klarer ikke legge skjul på skuffelsen over manglende økonomisk støtte fra det offentlige. – Det er jo litt pussig at privatpersoner for egen regning er ansvarlige for å ta vare på slike kulturskatter for ettertiden, sier han, og bedyrer at han vet det ikke er uvilje mot prosjektet, men at det ikke er avsatt offentlige midler til dette.
Til tross for at det aller meste innvendig måtte fjernes, dukket det likevel opp noen skjulte skatter. Blant annet fant de, da de rev ned det senkede taket, et vel bevart og forseggjort tak i allmuens del av boligen, samt forskjellige rester av listverk. Dette ville Jensen rekonstruere.
Den oppgaven fikk naturligvis Agnalt bygdesag og Arnfinn Skåland. Alt originalt tømmer på prestegården stammer fra Agnalt-skogene, og slik fortsetter det. Sogar malmfurua er i dag hogd innover mot Svinndal; akkurat som i hine hårde dager – under statens bondefangeri (som vi har en artikkel om lenger frem i dette medlemsbladet). Jensen forsikrer at han, i motsetning til mange av sine forgjengere på gården, gjør godt opp for seg.
Eldgammelt og moderne
Men ikke absolutt alt i prestegården er autentisk. Noen moderne elementer måtte på plass. Først og fremst kan prestegården nå skilte med et fullverdig storkjøkken, om enn i lite format. Også toaletter og universell utforming er etter tidens krav. I tillegg bryter den tidligere nevnte trappen inn med futuristisk stil; stål og glass leder opp til 2. etasje. Likevel har også den tatt opp i seg historien; trinnene er fylt med solid treverk.
– Jeg ønsker å kombinere det eldgamle med det nye, sier gårdseieren, og tar trappa i raske steg. Her oppe får IT-mannen boltre seg mer fritt. Vel er det tunge bjelkelaget framhevet, råveggene er rustikke og selv et helt rom i enden av bygget er bevart i sin fordums glans, med møbler, bøker, aviser på veggene og det hele, men alt dette blir her en eksotisk ramme for et praktisk, teknologisk kontorlandskap.
– Dette skal vi vise frem! Jensen slår ut med armene og forteller at her skal det ikke opp så mye som en sponplate.
– Alle skilleveggene skal være av glass! På den måten får vi lyset gjennom hele 2. etasje, samtidig som vi bevarer husets sjel. Han viser ivrig at deler av gulvbjelkene de måtte bytte ut i 1. etasje her får nytt liv – som takbjelker.
Tross nærværet av myter og makter, er det liten tvil om at dette kommer til å bli en komfortabel, spennende, vakker og inspirerende gård for videre generasjoner. Godt er det, for Jensen skal etter eget utsagn sitte her i noen år.
– Det er jo litt spesielt å sitte her, det har vært mange store personligheter før meg her, nesten hvisker han. Så er han da i godt selskap.
Tune Prestegårds nettside: http://www.tuneprestegard.no/