Trøsken som knutepunkt

Vi som bor i Sarpsborg kommune har vel ikke kunnet unngå  å legge merke til at Trøsken nå "er satt på kartet» - som det heter i vår tid. Takket være langrennsløperen Jens Arne Svartedal er Trøsken-navnet ofte referert i riksmedier vinterstid.
Skrevet av Reidar Stang. Publisert i TuneRuner 52, våren 2006

Trøsken har også i enkelte perioder før i historien vært gjenstand for stor interesse fra allmennheten - om ikke akkurat på riksplan.  Det gjaldt både samferdsel, tømmertransport, vassdragsregulering, forsvarsverker og økonomiske rettigheter rundt alt dette.  Interessene og planene har vært mange, stridighetene store - og sågar enkelte rettssaker fulgte i kjølvannet.  Det lille stedet med de få innbyggere har hatt stor regional betydning til sine tider. Sentrale aktorer har vært Sanne og Soli Brug, Borregård og Hafslund, Fredrikstad Tømmerdireksjon, Det norske veivesen - og lokale størrelser.
Mye er glemt. Selv ting som ligger relativt nært oss i tid. Hvem vet vel i dag at hendelser ved Trøsken finansierte byggingen av Tune gravkapell i 1927-28?

Årsaken til Trøskens betydning er selvfølgelig stedets geografiske beliggenhet og topografiske forhold.  Navnet Trøsken har stedet fått etter dialektordet «Trøskel'n" (svenskpåvirkn.) dvs. Terskelen.  Denne terskelen er den landtungen som bilveien i dag går over. Dette er en morene fra siste istid, og består av mengder med grus og stein plassert på tvers av "dalen".  Den delen av morenen som i dag stikker opp av vannet, heter Trøske-holmen.  Vannet kan ved stor føring renne på begge sider av denne. Gården Stang rett nord for Trøsken har alltid eid denne holmen, og jeg kan nevne at dette gårdsnavnet sannsynligvis kommer av det samme "steng» i elva (O. Rygh)
Før kanalen ble gravd og før bruene ved Soli og Fossum ble bygd, og før ferger ble satt i drift noe sted, var landtunga ved Trøsken det eneste tørre punkt man kunne krysse den lange vannveien på.

Gamle Trøsken bro_38cf

Trøsken med Trøske-holmen og den gamle Trøskenbrua.
Bildet er tatt i 1935. Foto: ukjent.

Vassdraget vi her snakker om, er Glomma - og spesielt Glommas vestre løp, som tar av fra hovedløpet ved Furuholmen/Glennetangen og renner rolig og mer trafikkvennlig enn Glommas østre løp som renner rett mot Sarpsborg ("Strømelva").   Mange reisende fra innlandet har fra fordums tid foretrukket denne vestre vannveien - sommer som vinter. Og terskelen ved Trøsken lå der, ofte tørrlagt, dvs. at den stengte vannet helt i perioder av året, slik at det var vanlig med betydelig lavere vannstand i Vestvannet enn i Mingevannet. Den søndre halvdelen av Vestvannet lå da tørrlagt, bare med små bekker som buktet seg fram midtfjords.  I tørkeperioder kunne man her bruke "leræne" (bunnen) som ferdselsvei!  Vi skal huske på at dette var før vassdragsreguleringens tidsalder, så vannføringen varierte voldsomt fra årstid til årstid.

De som fra eldgammelt av dro båtene sine over Eidet (fra Visterflo, eller havet som dette var helt fram til etter vikingtiden), de samme menneskene seilte og rodde nordover Isnesfjorden og dro også båtene sine over morenen ved Trøsken. Herfra kunne de seile videre til og fra hjembygdene sine i Skiptvet, Rakkestad, Eidsberg - og trolig enda lenger med nye dragninger over land.
I perioder med mye vannføring var passeringen over Trøsken en skikkelig utfordring.  ettersom strømmen på begge sider av holmen var så sterk at det var umulig å ro eller seile opp. Da styrte man rett på holmen, hoppet i land, og på et slags vis fikk man dratt båten langs land til nordsiden - og fortsatte ferden herfra.

Vinterstid har vannveien over Trøsken trolig vært brukt fra like lang tid tilbake. Fordi Trøsken som regel lå tørr om vinteren og demmet opp vannet, var det lite strøm i både Mingevannet og i Vestvannet.  Dermed var isen fort trygg å kjøre på.
Bøndene langs vassdraget hadde ansvar for å merke ei sikker rute med grankvist.
De hadde hver sine roder, og de kunne bli straffet dersom de hadde ledet ferdesfolk ut på usikker is. Et av de farligste stedene var isen over Nora rett ned for Åleskjær, på grensa mellom Tune og Skiptvet.  Her kunne isen plutselig gå opp, og hvis kjørekaren ikke var nøye nok med å se etter merke-kvistene i mørket, havnet hestefølget i vannet.  Beboerne på land hjalp folk på trygg grunn, men hestene var som regel dømt til å drukne.

Fra Åleskjær gikk vinterveien sørover Mingevannet til den delte seg rett ut for Haslia.  Her kunne man ta snarveien rett over til nordenden av Tunevannet, via Klumsdalen, Øtne, Lilleaker og Sjøren. Men oppkjøringen fra Mingevannet var hard og svært bratt. Så trolig ble denne ruta valgt når man reiste nordover - og kanskje også fordi man da fikk mer ly for den verste nordasnoen istedenfor å ferdes nordover på elve-isen.

Men veien sørover tok man helst over Trøsken. Her var det ingen bratte motbakker.   Det fortelles at det kunne passere opptil 7-8 hester på rad med store høylass, særlig fra Skiptvet.  Dette ble solgt som fõr i Sarpsborg og Fredrikstad. Rett ut for Kattekross delte veien seg igjen i to: Man kunne dra inn Isnesfjorden til Toppen og slå inn på Kongeveien i Rabakken hvis man hadde tenkt seg til Soli-samfunnet. Eller man kunne fortsette på isen sørover til den tok slutt ved landet ned for Krakastad.
Vinterveien herfra opp mot Stinta/  Tunevannet var det av og til strid om. Grunneierne klagde på isbrann og ødelegging av jordene etter all kjøringen. Men klagene førte aldri fram - fordi dette var en offentlig tinglyst vintervei som alle kunne bruke fra 14.oktober til 14.april.

Etter den datoen var det da å ta båten og årene fatt. Eller karre seg fram på de skrøpelige bygdeveiene som gikk gårdimellom.   Da måtte man også passere nettopp Trøsken - enten over land eller med ferge.  Men de strømforholdene som er omtalt ovenfor, gjorde det ofte vanskelig for den vesle ferga som en periode var i bruk her. Når vannstanden var lav, var ferga ikke i bruk, for da lå Trøsken tørr, og man kunne både gå og kjøre over med hest uten problem (til kanalen ble gravd i 1908).  Mange kjørte også over når vannet så vidt sildret over Trøsken, men kunne da få seg en overraskelse på hjemveien!   Vannet kunne stige fort, og gjennom tidens løp var det flere dristige hestelass som havnet i vannet.

 
Mingevannet fra Trøskenbrua

Mingevannet med rester av den gamle Trøskenbrua i forgrunnen.
Foto: Erling Bakken.

Ferga, som var i drift fra slutten av 1800-tallet til brua stod ferdig i 1912, ble drevet av Hans Petter Stang. Som mannskap hadde han sin pleiesønn, Emil, som senere tok navnet Stang og bygde seg hus rett ved Trøsken, - og sin gårdsgutt Karl, som var fra Rakkestad.
Ferga var bygd av trebord, i en firkantet fasong kalt «lørje», ca. 3 m bred. Den var så lang at den kunne ta tre hester med vogn.  Den måtte ros med lange årer av to menn.

Denne ferga gikk ikke, slik man skulle tro, over sundet der det er smalest.
Nei, pga. de omtalte strømforhold gikk ferga litt nord for Trøsken, også av den enkle grunn at veien fra nord munnet ut der.  Denne gamle og smale veien, som kom via Minge, Sætre, Haslia og Stang, endte opp nede ved vannet i Stang-evja (litt nord for bunkersen ved Trøsken).  Hit måtte også Agnalt-bøndene kjøre når de skulle med ferga på de tider av året da den gamle Agnaltveien sto under vann rett vest for Trøsken. Veien rett opp åsen forbi Elverhøi var også altfor bratt til at hestene klarte å dra noe særlig lass opp der. De tok da isteden veien gjennom Lønjedalen til ferga i Stangevja. Og dette var fergas faste plass.   Landingspunktet på den østre siden var i bunnen av åsen nord-øst for brua.  Tilførselsveiene ned til "fergeleiene" er ennå så vidt synlige i terrenget.
Langs denne leden var ferga nogenlunde trygg, men det hendte likevel at ferga ble "trøska" {se Ferdsel i Øvre Tune} når strømmen var på det verste.

Matja på Trøskenholtet hadde ikke noe med denne ferga å gjøre.  Hun drev en mindre geskjeft rett nedenfor Trøsken.  Fra elvebredden ved sin bolig på Trøskenholtet rodde hun fotgjengere over sundet enten mot Elverhøi eller til Trøskeholmen. Hun brukte en vanlig robåt som var bygd av Fredrik Båtstangen. Hun tok lenge ti øre turen, men prisene steg -, og de siste årene tok hun 25 øre.