Torsbekken i Sarpsborg ligger forlengst i solid dimensjonerte rør, men helt opp i 1920-årene gikk bekken åpen. Veien gikk da i bru over bekken. Ennå finner en gamle mennesker som snakker om «Torsbekkovergangen».
Skrevet av Harald Hultegren, utdrag fra boka "Gamle arbeiderboliger i Østfold"
Torsbekken gikk i Torsbekkdalen og ga navn både til Torsbekkgata og Torsbekkbakken. Torsbekkgata er i bokstavelig forstand kjøpt opp og bebygd av industrien på stedet. En industrireising som bekken ga skitet til.
I dag er Torsbekken lagt i rør i sin totale lengde fra Kurlandtjernet til Sandesund og en kan vanskelig forestille seg at det i 1725 forelå aktuelle planer om tømmerfløting i denne bekken.
Planen ble utarbeidet fordi mye av tømmeret ble ødelagt i Sarpsfossen.
Jens Werenskiold hadde bygd 6-7 dammer av tømmer i Torsbekken med tanke på fløting av master og tømmer. Det hele ble imidlertid ødelagt av flom. Vannmengdene som forårsaket dette var så store at de også rev med seg et kvernhus i Sandesund.
Det var i 1840-årene at det kom industrivirksomhet i gang der hvor Sarpsborg Papp nå ligger. Initiativtakeren var Andreas Thorsen, tidligere kjøpmann i Fredrikstad.
Thorsen flyttet trolig fra Fredrikstad på grunn av et ondsinnet rykte om at han hadde vært hos «tryntyrken» og der drevet med nedlegging av menneskekjøtt.
Andreas Thorsen var en mann med ideer. Han startet først en såkalt barkemølle ved Torsbekken, men bekken førte ikke vann nok til at han kunne drive med fortjeneste. Videre forsøkte han seg med kornmølle.
I 1856 innbød Thorsen til dannelse av Torsbekk ølbryggeri. Dette skulle anlegges hvor møllene lå og med vann fra Kurlandtjernet. Torsbekken kom fra dette.
Omkostningene til oppstartingen ble beregnet til 800-900 spesidaler, men da det viste seg å bli dobbelt så dyrt trakk aksjonærene seg.
I 1857 startet imidlertid Thorsen potteri ved Torsbekken og utvidet dette i 1871 til fajansefabrikk.
Når virksomheten med trevirke kom i gang ved Torsbekken har vi ikke med sikkerhet funnet ut, men firmaet «Fabriken Karlsborg» kom i hvert fall i drift i 1893 «tæt ved Bygrændsen ved siden af Veien til Tune Kirke». Bedriften hadde da en dampmaskin på 16 hk så det er tydelig at Torsbekken var ute av bildet som drivkraft.
Det fortelles også at det på stedet har vært vognfabrikk med smedforretning og trevarefabrikk for tilvirkning av dører og vinduer, så det er tydelig at det må ha vært kontinuerlig virksomhet ved Torsbekken i hvert fall fra 1840-årene.
Tidlig ble det bygd en del boliger på bysiden av bekken. Det var en del små stuer som lå noenlunde i rad langs bekken, men også noen litt lenger oppover i bakken. I dag er bare to av disse husene tilbake. Det er Olav Haraldssons gate 96 som fortsatt har sin opprinnelige form og O. H. gate 92 som bak sitt moderne utseende skjuler det som var en mindre bygning.
Nøyaktig når O. H. gate 96 ble bygd kan vare vanskelig å finne ut i dag, men grunnbrevet er datert så langt tilbake som 8. juli 1844 og eiendommen ble tinglyst i 1851. En eller annen gang mellom disse tidspunktene ble trolig huset bygd.
O. H. gate 92 er bygd vesentlig senere, nemlig i 1885 av en Johannessen som var ansatt i Telegrafverket. Huset ble senere bygd om til 1 ½ etasje og etter dette igjen til 2 etasjer og dessuten forlenget.
De andre småstuene langs bekken strakk sin tilværelse i hvert fall et stykke inn i vår århundre, men har så måttet vike for mer moderne hus. Også disse nyere boligene har i sin tid blitt revet for å skaffe plass til utvidelser av «Pappen».
Ennå finnes det sarpinger som kan fortelle at disse små stuene var etter den vanlige lesten med kjøkken, stue og kammers.
Bekken var selvsagt vannkilde for dem som bodde der. Senere kom det en vannpost et stykke oppe i bakken.
Navn som «Anders i bekk» og «Anna i bakken» lever ennå hos enkelte og forteller ikke bare om de enkle og maleriske navnebetegnelsene en ofte nyttet tidligere, men også at bebyggelsen lå både ved bekken og oppe i bakken.
Kilde: "Gamle arbeiderboliger i Østfold" av Harald Hultengren, 1984.