Dette er en historie om hvordan det var å vokse opp på en gård i Tune rundt forrige århundreskifte, og det er Odd R. Borge som forteller om sin tante Olava.
Skrevet av Odd R Borge / Per E. Lundh. Publisert i TuneRuner 54, våren 2007.
I 1914 giftet hun s eg med sin Hjalmar og flyttet til Tømmerholt. Olava ble enke i 1958, og i 1980 flyttet hun til Tingvollheimen. Der ble hun værende til sin død i 1985 – helt åndsfrisk til det siste i en alder av hele 99 år.
Olava og Hjalmar hadde ingen barn, og da Odds mor døde tidlig, flyttet Odd og en eldre bror til Tømmerholt hvor de vokste opp.Gjennom å lytte og gjøre sine nedtegnelser har Odd gjort det mulig for oss å få et innblikk i hvordan det var å vokse opp på en gård i Tune for godt over 100 år siden.
Dette er noen nedtegnelser fra livet på et leilendingsbruk i siste halvdel av 1800 tallet. Det er tante Olava på Tømmerholt som forteller. Gamle mennesker den gang fortalte gjerne om sin slekt, gamle sagn og historier som de igjen hadde hørt i sin barndom. Slik var det også med tante Olava også. Hun husket sin farmor Marie, som var fra Harahjellen og som døde på Skauge nesten 79 år gammel. Det bodde også en annen Marie der i noen år. Hun var enke og bodde på føderåd og ble kalt tante men var ikke i slekt. Hun døde på Skauge i et av de siste årene familien bodde der.
Gården der tante Olava vokste opp heter Skauge søndre. Det er to bruk med samme navn. Disse hadde tidligere vært et bruk, men var blitt delt tidlig på 1800 tallet. Det ene bruket der tante bodde ble kalt Søgarn, og det andre ble kalt Søndre Skauge eller Ellis. (Det var Ellingsene som bodde der fortalte tante).
Alle Skaugegårdene var leilendingsbruk under Sanne og Soli. Hver gård var på ca. 100 mål og ble kalt for en helgård. Leilendingen eller forpakteren som vi sier i dag, betalte årlig leie og hadde i tillegg pliktarbeid på Sanne. Betalingen for pliktarbeidet ble fratrukket leien. Brukeren av hel gård måtte møte med dreng og to hester. Det var ofte at to familier delte en gård. De fikk da mindre leie og pliktarbeid, men de måtte også dele huset de bodde i. Alle husene på Søgarn var av tømmer, og de var gamle og lå tett inntil husene på nabogården.
Det var stadig småkrangling mellom naboene. Stua på Søgarn var på halvannen etasje, hadde svalgang på siden, stue i den ene enden og kjøkken og kammers i den andre. På loftet var det også to små rom. Kjøkkenet hadde grue der de
tidligere kokte maten i gryte som sto på brannjern.
Far til bestefar het Anders og hadde gården og bodde der med sin familie. Det gjorde også en onkel av bestefar med sin familie. Denne onkelen delte en tid gården med Anders. Da mine besteforeldre giftet seg og fikk barn, er det vanskelig å forstå hvordan de bodde. Jeg kan ikke huske at de bodde noe annet sted enn på Skauge, og det var heller ingen andre bolighus på gården. Far og onkelen til bestefar snakket tante lite om, så de var sikkert døde før hennes tid. Tante fortalte ofte om sine mange tremeninger, men jeg hørte aldri om noen søskenbarn. Bestefar burde vel hatt flere søsken? Av hans søskenbarn var det vist to som dro til Amerika og en til Australia. De hadde hatt kontakt en tid, men det ble slutt da de stiftet familie i sitt nye hjemland.
Skal vi tro det tante fortalte, var det mye overtro i bygda så sent som ved forrige århundreskifte. Om våren når linerla kom, og de så det svarte brystet først, betydde det sorg og død i familien. Når hunden sto ute og ulte, var det varsel om død i den retningen hunden sto.
Vardøger ble alltid tillagt stor betydning. Hørte de skritt ute og noen tok i døra uten at noen kom inn, var de sikre på at noen som vanket i huset kom til å dø. Tante fortalte om en bror som en gang hadde vært på fest i nabobygda. Da han nokså bedugget gikk hjemover om natta, fulgte det med en svart hund han aldri hadde sett før. Det var umulig å få jaget den bort. Den kom etter ham inn i gangen etter at han hadde lukket døra. Da han prøvde å få den ut, glefset den etter ham og bare forsvant ut gjennom veggen. Etter denne opplevelsen sluttet han å gå på fest, og det ble helt slutt med det sterke som hun kalte det. Jeg prøvde å overbevise henne om at det bare var noe han måtte ha sett i fylla, men hun var sikker på at det var styggen selv han hadde sett. Det var sant, for han Oskar skrøna aldri.
Det var mange hjemløse som gi kk fra gård til gård og tigde mat og husly på den tiden. Det gikk sagn om en som het Ole Lus. Han hadde vært innom alle gårder i grenda, og da ingen ville ha han i hus, hadde han gått sydover mot Dalen. På veien gjennom skauen hadde han satt seg under et tre. Der satt han død neste dag. På mørke høstkvelder kunne de høre han rope langtrukne hyl. Tante hadde hørt ham mange ganger, men når hun etterliknet lyden liknet den veldig på kattugla.
I skogen nord for Skauge hadde ei jente blitt drept en gang. Hun var gravid, og det var kjæresten hennes som ble mistenkt for ugjerningen. Det ble fortalt at hun gikk igjen, og om kveldene kunne de ofte høre at hun ropte på hjelp.Når julen nærmet seg og grisen skulle slaktes, måtte det alltid skje på voksende måne – for ellers ble flesket harskt.
Hadde noen hadde et barn som ikke var som andre, ble det kalt en bytting. Tidligere trodde folk at det var de underjordiske som hadde tatt deres barn og satt et av sine barn tilbake i stedet.
Tante fortalte at bestemor drev med noe som de kalte kopping, og det skulle vist hjelpe mot mange plager. En skålformet sak med små pigger ble presset mot det vonde stedet på kroppen. Dette ble gjentatt mange ganger, og tante påstod at den som fikk slik behandling følte seg mye friskere etterpå.
Når noen i nabolaget var død, var det som regel bestemor som kom for å hjelpe til. Den døde ble stelt og lagt på likstrå som det ble kalt. Kista ble som regel satt på låven, og rundt den døde ble det pyntet med små løv- eller grantrær. På gulvet hadde de finhakket granbar. Fra låven og ut mot tunet ble det også pyntet. Tante fortalte at hun mange ganger var med og hjalp til ved slike anledninger.
Til begravelsen ble naboene buden. Det var faste grenser for hvem som var med i bearlaget. De som skulle i begravelsen møtte opp dagen før med hjemmelagde kranser. De hadde også med seg føn – det var sukkerbrød, julekake og kanskje litt smør. Da begravelsen var over fikk alle med seg noen rester hjem.
På begravelsedagen møtte de tidlig opp. Alle måtte se den døde før lokket ble satt på kista. Deretter gikk de inn i stua og fikk kaffe og julekake. Etter en andakt ble kista satt på en vogn eller slede, og hele følget dro så til kirken.
Det var nok også en del overtro omkring døden. En gang et følge var på vei til kirken var det noen svarte fugler som satte seg i veien foran vogna med kista. Dette betydde da at den døde hadde havnet på feil sted. Det samme gjorde det hvis det var svarte fugler på kirkegården. Det var ikke uvanlig at folk hadde medbragt drikke, og det var ikke alltid de kom frem til kirken på en helt sømmelig måte.
Etter begravelsen dro hele følget hjem til sørgehuset igjen. Der ble det servert middag, og det var alltid suppe og kokt kjøtt. Det var ei fast kokke som kom til gårds ved slike anledninger. Når hun ble omtalt var det alltid som ”hun som kokte i bryllup og begravelser”. Mannen hennes var da kjøgemester.
I gamle dager hadde søn- og helligdager langt mer betydning enn i dag. Søndag skulle være absolutt hviledag. Det var bare nødvendig stell av dyr og matlagning som kunne gjøres. Strikking og hekling var bannlyst. Skal vi tro tante Olava, var det nesten synd å ta i saks eller synål. Var ikke støvlene pusset før helgen, måtte barna gå på søndagsskolen med upussede støvler. Ved og vann måtte også være båret inn før helgen. Før helgen var det også rengjøring. De umalte gulvene ble skrubbet og vasket. De brukte ofte sand som skuremiddel. Skulle de ha det ekstra fint, brukte de finhakket einerbær på gulvet for å få godlukt.
På Søgarn hadde de to hester, fem – seks kuer, en gris, høner og noen sauer med en vær. Sauene gikk mye ute i skogen om sommeren. Tidligere hadde grøbben (gråbein, ulv) vært en stor plage. De var alltid redde for at den skulle komme tilbake.
Om sommeren var kuene ute på beite og måtte gjetes så de ikke kom inn på naboens område. Beitene var enten enga etter slåtten eller på Vassinga. Dette var et myområde ved bekken fra Agnalt før den renner ut i Skaugetjern. Beitene her ble delt mellom Skaugegårdene. (Vassinga ble i 1950 åra tørrlagt ved at Skaugetjernet ble senket).
Det var ingen melkerute til meieriet den gang, så melka ble separert og kjærnet til smør, som sammen med egg ble solgt på torget i Sarpsborg. Om høsten plukket de skogsbær som ble solgt. De var som regel i byen en gang i uka. Framkomstmiddelet var hest og vogn. Det var ikke vei over Trøsken, så de kjørte om Soli hvor det var bru over elva. Det de kunne selge av gårdens produkter var vel den sikreste inntekten de hadde.
Var det drif t i Sanneskogen om vinteren, ble det nok ekstra fortjeneste på tømmerkjøring.
På landet den gang var det nok en stor grad av naturalhusholdning. Gården ga det meste av det de måtte ha for å leve, men maten var nok skral etter våre begreper. Grøt av havremel og skummet melk var vanlig til frokost og til kvelds. Til middag var det mye stekt flesk eller kokt kjøtt med ertesuppe. Sauekjøtt var også mye brukt på Skauge. Alt kjøtt og flesk måtte saltes for at det skulle holde seg. Det måtte da vannes ut før bruk. Salt sild var også mye brukt. Det var vanlig å kjøpe en tønne salt sild om gangen. Smør på brødet hadde de bare i helgene. Fleskefett og sirup, hjemmelaget ost eller prim av surmelk var vanlig pålegg.
De dyrket en del grønnsaker, og gården hadde frukthage. Brødet var hjemmebakt, og de bakte for fjorten dager om gangen. Ble det for gammelt og tørt, lagde de søl. Det var oppskåret brød i kaffe. Den kaffen de hadde til hverdags, var en erstatning av brente erter. Ordentlig kaffe ble bare brukt til helligdager. Flatbrød ble mye brukt. Det ble stekt på en takke som sto på brannjern i grua. Det var ikke strøm i husene på den tiden. Til lys hadde de parafinlamper eller hjemmestøpte talglys.
Fritidsproblemer hadde de nok ikke. Ulla fra sauene ble kardet og spunnet til garn, og strømper, votter og gensere ble alltid strikket. Tøy til å sy undertøy, sengeklær, duker og håndklær ble vevd. Støvler som alltid var av lær skulle holde i årtier. Disse måtte halvsåles og sømmene fornyes. Alt slikt håndarbeide ble vesentlig gjort i vinterhalvåret. Det var en selvfølge at jentene måtte stelle og passe sine mindre søsken. Spedbarn ble kjervet for at de skulle bli rette i bena. (En lang tøystrimmel ble surret rundt bena fra ankelen til over knærne, for de ville unngå at barnet ble hjulbent).
Ungene måtte være med på alt arbeid på jorda og i fjøset. Alt vann til fjøs, stall og i huset måtte bæres inn, og det var som regel ungenes jobb.
Bestefar overtok nok som leilending da faren døde. Han hadde til å begynne med halve gården. Den andre halvparten ble i noen år brukt av onkelen som også bodde på Søgaren. Som bruker av halv gård måtte han møte på Sanne med hest. Da bestefar noen år senere overtok hele gården, måtte han ha med to hester og dreng. Drengen var nok Julius da han var gammel nok til å være med. Pliktarbeidet på Sanne var i onnene og ellers når de ble budsendt.
Veien fra Skauge og ned til Sanne er 6 – 7 kilometer, så i onnene overnattet de på Sanne. Leilendingene måtte holde seg selv med mat. Tante fortalte mange ganger om at hun som jentunge gikk til Sanne med middagsmat i et spann. Det var visst leilendingene som gjorde det meste av gårdsarbeidet på jorda. Det var pløying og harving, og om sommeren var det slåtten.
.
Sanne hadde slåmaskin, og den ble kjørt på skift av bestefar og to andre leilendinger. Det samme ble gjort om høsten i skuronna. I onnene måtte også kvinner og barn fra de mange små husmannsplassene i Soli være med på gården. Mennene på disse plassene jobbet på sagbruket, men jeg hørte aldri at leilendingene hadde pliktarbeid der.
Arbeidet på Sanne var delvis betalingen for leie av gården de hadde. Når de var ferdige med onnearbeidet på Sanne, kunne leilendingen begynne arbeidet hjemme. På Søgarn hadde det vel heller ikke vært mulig å begynne tidligere. Det meste av jorda var oversvømt av vann under tømmerfløtingen om våren.
Arbeidet hjemme var nok noe tyngre enn på Sanne. Kornet måtte såes eller kastes ut for hånd. Høy og korn ble skåret med ljå. Poteter ble satt for hånd og ble tatt opp med hakke. Av korn var det mest havre, litt hvete og noe rug som ble dyrket. Det meste av jorda ble brukt til høy. Jorda ble ikke utnyttet slik som i dag, og avlingene var derfor små. Det var ikke annen gjødsel enn den de fikk fra dyra. Når kornet var vel i hus, ble det tresket med prile – en prile er to trekjepper som er bundet sammen i enden. Kornnekene ble lagt på låvegulvet, og kornet ble banket løs. Halmen ble tatt bort, og korn og anger lå igjen. Kornet ble så soldet ut og deretter kastet mot en vegg. Dette for å skille ut det lette fra det tyngre kornet. Til dette arbeidet ble det brukt en hjemmelaget skølv som er en treskuffe. Slikt utstyr hang på låven på Tømmerholt i min barndom, men det var aldri i bruk.
En enkel treskemaskin begynte å komme i bruk på gårdene på den tiden. Den ble sveivet av fire mann med en sveiv på hver side, eller de hadde kjørevandring utenfor låvebrua.
Det kornet de avlet gikk til eget bruk, og det ble som regel malt på kvern i Soli. De kjørte også til Vastveit i Svindal. Folk som bodde på de små husmannsplassene og som ikke hadde hest, måtte bære kornsekken på ryggen. Det var kanskje flere kilometer til mølla, og veien hjem med melsekken ble jo også omtrent like tung.
Barn og ungdom den gang fikk nok også litt tid til lek og hygge. Når det var snø om vinteren, dro de til noen store bakker og akte på en stor trekjelke som hadde plass til 5 – 6 stykker. Den største av guttene satt bak og styrte med en lang stang. En gang de var i Fensbekkleiva gikk det ut av veien, og tante som satt foran knakk leggen. Hun var bare 6 -7- år den gang. Bestefar kjørte henne noen dager senere til Dr. Johnsen som var brukslege på Solibruket, og han var der en dag i uka. Han ble lønnet av bruket, så behandlingen av tantes benbrudd var gratis. Benet ble spjelket med to trestykker. Etter tre uker i senga, måtte hun til legen igjen for kontroll. Dr. Johnsen syntes hun hadde vært flink og tålmodig, så hun fikk en kopp og en skål med seg hjem. På siden av koppen var det malt ”Tenk på mig”. Dr. Johnsen var populær som lege og var godt likt blant folk i Soli. Koppen var for tante et kjært minne. Når hun på sine eldre dager ble kjørt om Fensbekk på vei til Råde, fortalte hun alltid denne historien.
Nyheter den gang kom ikke så fort fram til folk som i dag. Radioen var enda ikke kommet, og aviser ble nok gamle før alle fikk lest dem. Det var flere som spleiset på en avis. Det var postrute fra Råde to – tre ganger i uka. Budstikka var enda i bruk, og den ble brukt når leilendingene fikk beskjed om å møte på Sanne og til andre meldinger som skulle fort fram.
Da tante var 7 år og hadde begynt på skolen, var det ny skole på Agnalt. Læreren var vekselvis en uke på Agnalt og en uke på Holleby skole. Bøker til undervisningen måtte elevene holde selv. Det viktigste faget var kristendomsundervisning, og faget måtte pugges og læres utenat sammen med salmevers. Det betydde vist ikke så mye om eleven forstod teksten eller ei. Øvrige fag var skriving, noe historie, geografi og regning. Kladdebøker hadde de ikke. I stedet ble det brukt en liten bærbar stentavle, hvor de skrev med noe hun kalte griffel. Tavla ble pusset med en harelabb. De som kunne av de eldste elevene måtte hjelpe til med undervisningen av de yngre.
Bygda var delt i kirkefjerdinger med en lærer i hver. I tillegg hadde Sanne og Soli en egen skole for barn av sine ansatte. Presten i bygda var øverste skolemyndighet og kunne komme for å overhøre elevenes kristendomskunnskap.
Da tante skulle konfirmeres i 1900, gikk hun for presten Ulsteen i Tune. Sammen med ei jente fra Agnalt gikk de hele veien om Dalen, Kollerød og ned til Isebakke. Der rodde de over til Isebru, for det var kortere vei å gå enn over brua i Soli. Etterpå var det igjen å ta bena fatt på den gamle Kongeveien over Stikkaåsen, forbi Rabakken og mot Haraldstad og endelig til prestegården. Noen annen vei mellom Sarpsborg og Soli var det ikke den gang.
En hendelse som tante husket med forferdelse, var en gang de kom for å ta eka og ro over til Isebru. Årer hadde de ikke, bare et par kantbord å hjelpe seg med. Da de kom om lag midtveis i elva, tok strømmen og den store vannføringen tak i båten og førte den nedover mot fossen. Det begynte å bli litt vel dramatisk, da jentene endelig f
Kilde: Sarpsborg kommunes fotoarkiv
På hjemveien kunne det hende at de var på epleslang på Kollerød. Hagen med epletrærne lå helt inntil veien. En gang ble de oppdaget, og han som bodde der sa fra til presten. Jentene var da nær ved å bli drevet for presten (å måtte gå om igjen neste år).
Tante var mange ganger med på biltur fra Soli og dit opp. Da fortalte hun alltid denne historien og syntes det var så urimelig at han skulle sladre til presten. De hadde jo bare tatt noen epler fordi de var så tørste, men eplene var så sure så det var ikke noe å missunne oss, sa hun.
En annen historie som tante Olava husket fra sin komfirmantundervisning, var om en gutt fra de nedre bygder. Midt under undervisningen hadde han vel gått litt lei, for han hadde tatt fram ei pipe og begynt å stappe tobakk ned i pipa. Dette hadde Ulsteen lagt merke til, og med bibelen i handa gikk han ned til denne gutten, ga ham en kraftig ørefik så gutten ramlet av stolen. Under en annen undervisningstime fortalte hun at hun var så trøtt og sliten at hun duppet rett og slett av et par ganger. Dette registrerte Ulsteen, og med bibelen i handa gikk han nok en gang ned blant benkeradene og stoppet ved tante Olava. Hun tenkte med gru på hendelsen med gutten og pipa. Ulsteen strøk henne på kinnet og sa: ”Jasså du er trøtt nå Olava”, og så fortsatte han undervisningen.
Det var vanlig at konfirmanten måtte ha med seg gaver til presten før konfirmasjonen, Det var noe de følte seg forpliktet til. Tante hadde med seg et stykke flesk og et fenalår. De fleste som hadde med seg disse gavene, kunne nok trengt dem mer selv, sa hun. Presten hadde vel nok fra før, for han hadde jo mat fra prestegården.
Det var ikke så mye penger i den tiden, så til konfirmasjonsutstyret kunne Olava få ny kåpe, men skulle hun ha ny kjole og støvler, måtte hun skaffe pengene selv. Tante måtte derfor ut I skogen for å plukke bær, og disse ble solgt på torget når de var i byen. Hun husket godt at hun fikk syv øre literen for blåbær og fire øre for mikkelsbær.
Sanne eide all skogen i området rundt Skauge og Vestby. Alt fra Agnalt i øst til Råde i vest og Svindal i nord tilhørte Sanne. Leilendingene fikk ikke gå i skogen og hugge tømmer som kunne selges. Det var bare lov å hugge ved til eget bruk.
En vinter da tante var en 12 – 13 år, var det stordrift i skogen til Sanne. Bruket måtte leie inn mye ekstra hjelp – både hogstfolk og bønder som hadde hest. Mange av disse kom fra Svindal og måtte overnatte på gårdene omkring. Tante fortalte at det kunne være opptil 10 – 12 mann de skulle ha husly til. Hestene måtte stå ute i vedskjulet. Jeg kan ikke huske at tante fortalte om de fikk betalt for å gi husly eller om det var en plikt. Tømmeret som var hogd ble kjørt ut av skogen med hest og slede, og ble så lagt på Vassinga. Om våren ble Skaugetjernet demt opp og tømmeret fløtet over tjernet. Så vidt jeg kan huske gikk det ei tømmerrenne fra demningen og ned gjennom bekken som tømmeret gikk i – og så videre ned til Ågårdselva ved Kollerød. Noe av tømmeret ble visstnok kjørt direkte til elva om vinteren. Tante fortalte at når Skaugetjernet var demt opp, kunne de ro over Vassinga og opp til Vestgarn på Agnalt.
Sett med våre øyne levde vel mine besteforeldre nokså spartansk, men det var nok mange som hadde det trangere økonomisk. Det hendte bestemor gikk med matkurv til folk som nesten intet hadde. På Vestby bodde det en familie med mange unger i et lite hus. Det var gammelt og hadde bare stue og et lite kjøkken. Huset hadde ikke tregulv men bare hardtrampet jord. I stua var det noen løse bord til å gå på. Mannen arbeidet vist i Fredrikstad og kom mang en lørdag hjem uten verken penger eller mat. Lønna hadde gått med til turing og kortspill.
I 1901 flyttet familien fra Skauge. De hadde kjøpt gården Borge søndre i Råde og flyttet med buskap og innbo. Mange års leilendingtid var forbi.
Tante Olavas fortellinger fra Skauge ble skrevet ned etter hennes død. Flere år senere begynte jeg med slektsgransking, og da så jeg at den første i slekta som bodde der var Torbjørn Ellefsen som overtok i 1760. Leia hadde gått i arv fra far til sønn i fire generasjoner