Store Tune og Lille Tune

Et forsøk på grenseoppgang i popularisert form.
Denne lille artikkel er blitt til på bakgrunn av innlegg i SA, tilknyttet en nylig oppstartet barnehage på raryggen.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 50, våren 2005

Oversikten for eiendomsgrenser til jord og skog er sikret ved inndeling av gårdene ved et gårds- og bruksnummer.  I Tune har vi 96 gårdsbruk.  I tidens løp er det skjedd en fradeling av de store enheter. Disse enheter har fått sitt eget bruksnr. I Tune har vi ca. 1 200 bruksnr., og mange av disse er igjen fradelt i tomter som ledd i arveoppgjør eller som salgsobjekter.

Et gårdsnummer er knyttet til opprinnelig bosetting rundt et tun med våningshus og låvebygning etc. Dette gårdstunet kalles hovedbølet.  Garden
Tune eller gardene Tune synes å ha følgende geografiske ramme: mot øst ligger prestegården Valaskjold, mot syd og vest Alvim og Grålum, mot nord
er grensen Haraldstadmyra og Bjørnstad, og mot nord støter eiendommen mot Holleby og Tunevannet. Innenfor dette området befinner seg dyrkningsjord og skog av fremste kvalitet, og stedet var et sentrum for det kulturelle og politiske liv.

Eierne har vært mange. Den største av dem var lensmann Arvesen. På slutten av 1800 tallet eide han det aller meste av disse herligheter samt Østre Vister med nåværende Vistergrop.  Hovedresidensen for lensmannen var imidlertid Øsaker.  Alt dette jordiske gods og gull kunne ikke forhindre at slekten døde ut.

Innenfor denne ovennevnte ramme befinner seg fra slutten av 1700 tallet to separate gårder - Store Tune og Lille Tune. I areal syntes gårdene å være jevnbyrdige.  Kirken lå midt inne i dette område, og Gravkapellet fra 1934 lå på Lille Tunes grunn. Hovedbølet på Lille Tune Iå rett øst for kirken. På denne grunn Iå sannsynligvis Kolerakirkegården. Gården ble lenge brukt som bolig for presteenkene og hennes barn, som var svært så mange. En kan spørre seg hvorfor gården ble kalt Lille Tune. Forklaringen kan være den store aktiviteten på den vestlige gården.

Gamle Kongevei over Hundskinn svingte forbi denne gården videre mot nord. Hovedbølet lå nede ved kanten av Tunevannet, og låven lå i nord-syd retning og hovedhuset lå i sammenheng med driftsbygningen. Gården var gjestgiveri og skysstasjon med rett til å brenne brennevin til gjestene. Dette førte selvsagt til brudd på søndagsstillheten og konflikt med kirken.

Lille Tune fikk gårdsnr. 64 og Store Tune nr. 65 - inndeling av nummer skjer langs en syd-nordgående akse.  På grunn av vegene var området for Store Tune større på nordsiden enn løkkene er i dag.

I 1894 brant all bebyggelse på nordsiden.  Våningshus og nødvendige uthus ble utvidet og fullført på toppen av raet vest for kirken - Breviks eiendom.

Hovedbølene for de to eiendommer er altså lokalisert øst og nord for kirken. Innmark, utmark og skog er drysset ut over det store området, periodisk med fellesdrift av visse teiger.  Et fellesmål syntes å være at teigene skulle ha adgang for folk og fe til Tunevannet.

Det finnes et kart fra 1880 i målestokk 1: 2000, utarbeidet av Ø. Frobøl som viser den innbyrdes arealfordelingen mellom de to gårdene.  I tidens løp er det skjedd tallrike fradelinger, og disse har fått sine egne bruksnummer. Antall fradelinger synes å være langt større for Lille Tunes vedkommende. Fradelingene førte til nødvendig byggevirksomhet.  Svært mye av denne bebyggelse fant sted rundt forrige århundreskiftet og er historisk sett av ny dato. Det vil bli altfor vidløftig i denne artikkel å beskrive de mange bruk som sorterer under gårdsnr. 64, Lille Tune henholdsvis Store Tune gårdsnr. 65.
La det viktigste være nevnt: Under Lille Tune sorterer den tidligere eiendommen til Knut Tune, deler av Lekevoll, Rognebingen osv.. Under Store Tune henhører W. Ellingsens tidligere eiendom Tingvoll, Netthus, området rundt Grålum senter osv. ..

Kilder for denne artikkel er selvsagt Andrè Skjelle, Ernst Gerhardt og Tune bygdebok.
I bygdebøkene har vi en betydelig lokalhistorisk skatt. Informasjonene er nødvendige og morsomme.  Når du nå er ute og går, kan du kanskje ha en viss glede av å vite hvor grensene gikk i gamle dager!