Et av mine mer traumatiske juleminner knytter seg til grisen vår. Når det nærmet seg jul var det på tide å gjøre avtale med Johan Gustavsen om å slakte grisen.
Skrevet av Steinar Opstad. Pblisert i TuneRuner 67, julen 2013.
Gustavsen var Bjørnstad-bygdas bygdeslakter. Jeg snakker om de første årene etter andre verdenskrig.
Far min og Gustavsen manøvrerte den sikkert vettskremte og i alle fall svært motvillige grisen fra grisehuset og ut i friluft.
Jeg husker at det var snø på bakken så det var sikkert kaldt også for den firbente som nå gikk sitt endelikt i møte.
Det ble festet en snor på trynet til grisen og han skrek ikke mindre av den grunn.
Så hentet Gustavsen det han kalte grisemaska, et kort rør som han plasserte patronen med kule i den ene enden på, holdt den på grisens hode og slo til bak på patronen med en vedstykke. Det kom et smell og grisen sank sammen med et tydelig sukk.
De to – faren min og Gustavsen – løftet grisen opp på en benk som var hentet fram og som bare ble brukt til dette formålet en gang i året. Da kom min medvirkning i fokus. Jeg måtte hente varmt vann fra en bryggepanne i kjelleren under våningshuset og de to voksne begynte og skålle og få busta av grisen mens jeg løp fram og tilbake med bøtter med varmt vann. Når busta var borte ble blodet tappet i rene zinkbøtter, så tok moren min over jobben med å lage blodklubb og annet. Jeg måtte røre i blodbøtta så blodet ikke koagulerte og opplevelsen av det har medført at jeg ikke spiser noen form for blodmat.
Jeg kan ikke glemme den stakkars grisen. Men når ribba kom på bordet julaften ledsaget av pølser og medisterkaker var grisen god å ha.
Foto: Johan Svenneby.