Det lå en liten grå stue ved vegen, fra midt på 1700 tallet omtrent midt på Tune-raet midtvegs mellom Sannesund og Soli. Fram til første del av 1800 tallet gikk Oldtidsvegen på nordsiden av stua. Det var en «gang» og rideveg gjennom Rensbrekka. Navnet kommer sannsynligvis av renne – et bratt, trangt 1øp mellom fjellknausene. Et par kilometer lenger vest forlater vegen raet i en skarp kurve mot syd. Vegen stikker av, herav navnet Stikke, og på folkemunne Stekka, med betoning på første stavelse. «Innvandrerne» følger ikke tradisjonen i uttaleform.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 40, mai 2000.
Beliggende høyt og naturskjønt med Oldtidsveien nærmest i fanget, er stua på Rabakken sannsynligvis det eldste gjenstående hus i denne del av Tune. Flaten på 10 x 5 m hviler på en gråstensmur på ca. l x 0,5 m blokker. Det er 2 m under taket, og bygget er i laftet tømmer.
Tomten er begrenset av et sten gjerde lagt opp av liten og stor rundkamp fra grunnen i raet. Ryggene som rullet sten på plass i gjerdet, antas å ha vært i profil like runde som stenen selv.
Mennesker har dratt forbi i glede og i sorg – kongeekvipasjer og fantefolk! Generasjoner har dratt forbi med granbarpyntede kister på veg til kirkegården – og den siste hvile for sine kjære. En liten flate gjorde det naturlig å ta en hvil i bakken her – både oppover og nedover.
Å komme ned bakken med hest og tunglastet vogn, var omtrent like utfordrende som å dra oppover. Den reisende hadde med seg en staur – såkalt «håndspiker», som han stakk mellom ekene på begge bakhjula. Om vinteren monterte han en jernsko på meiene for at sleden skulle holde seg på veien.
Først og fremst brukte jo folk bena i gamle dager i mangel av andre fremkomstmidler. Om Hans Nielsen Hauge fortelles at han gikk med strikketøyet i hendene, bibelen og andaktsboken i rypesekken (= ryggsekken).
Lensearbeiderne brukte alltid Apostlenes hester både til og fra jobb, men hvorfor? Var de for tunge og store for en alminnelig sykkel, eller ville de nyte naturens fred og skjønnhet med en mulighet for en pust i Rabakken?
Opp slet bakken major Skrøders Telemarksbataljon seg en natt i august 1814 med svenskene i helene. Svenskene kom ikke lenger enn til Soli. Der stilte det norske artilleriet opp, Men i 1940 rømte norske soldater den motsatte vegen fra Soli. To av dem la ned sine geværer og byttet uniform med sivile klær på Rabakken. Krigen for dem var slutt foreløpig.
Under okkupasjonen 1940-45 hørtes glade trekkspill-låter når ungdommen møttes til illegal dans.
Far krigshandlingene i august 1814 ble Oldtidsveien lagt vest for omtalte stue. Veien kalles i dag Gamle Kongeveg. Stua med tilhørende 6 mål jord som for ble kalt Skaggebakke, har siden blitt hetende Rabakken. En gravrøys samt en gravhaug med tilhørende gravrøys ligger sør for Rabakken.
Men ferdselsårene i Rabakken fulgte ikke bare oldtidsvegens retning nord-syd. En ferdselsåre i dagen hulveg, gikk tvers over tomta fra Isnesfjorden til Eidet. Språklig betyr Eidet et sted hvor en ferdselsåre tar slutt og en neste overtar. Vi skal også huske at vikingene i sin tid dro båtene sine over her.
På 1700-1800 tallet var denne vegen transportåre for tømmer og trelast fra brukene lenger oppe i Glomma og til Visterflo ved Eidet. Herfra gikk lasten videre mot Glommas munning eller over til Kråkstadfjorden, Minner fra denne tiden ligger vel bevart i granittblokkene som finnes dypt i lera ved Toppebrygga, – men mye vann har rent i havet siden den gang.
Vi tenker oss tilbake til stua på Rabakken og de 6 mål jord som med nøysomhet kunne gi for til ei ku, noen griser og et snes høner,
I 1875 lå det en jordkoie nederst på arealet. Her holdt Marie Hansdatter til. Hun spant og sydde for folk, og dessuten hadde hun en sau og en potetåker, Hva livet ellers beskikket henne av glede og sorger er dekket av glemselens slør.
På denne samme tomta bygde Anton Edvartsen Rabakken huset sitt i 1 911. Hans mor, Lena Rabakken født i 1842, fulgte med på lasset. Hun døde i 1931. I mellomtiden ble det et yrende gutteliv med lærkula på Kamven fotballbane – en slette laget av tunnelarbeidere. Lena var plaget av all «spærkinga og spenningæ».
«En’te held sann leven æ gutttær», gråt ho, «for jæ skæ jo rese snart jæ likevæl»!
«Å skæ du rese hen æ»? spurte en pjokk på 6 år. «På kjærkegårn,» svarte Lena
«Kan det værra no morro ‘æ» undret gutten.
I de harde 30 åra bodde Klara og Marius på Rabakken. Marius var skogs- og lensearbeider, og på veiarbeid i Eidet fikk han lungebetennelse. Han overlevde ikke den kritiske niende dagen og døde. Tilbake i stua satt Klara alene med forsørgeransvar for 4 barn i skolealder. Det var tider det …..
Tross hårda bud greide Klara seg bra. Hun var sterk, og hun var snill, Hun tok med seg barna i bygda på bærtur langt innover i skogene. Det sies at mange av barna gikk barbent. De var ingen puslinger må vite! Hva skulle de med bæra?
Noen skulle vel mamma ha, men drømmen var å selge noen på torvet. Så kunne de få seg en ny bluse eller ny kortbukse…
I 1950 åra ble «stua» på Rabakken såkalt modernisert. De smårutete vinduene ble byttet ut. Deler av taket ble gjort flatt – like flatt som den nye byggestilen.
Men i dag kan vi med glede meddele at fortidens stue skal gjenreises, På grunnlag av et foto fra århundreskiftet (det forrige) utlånt av Ole E. Lundh av- dekker John Willy Tisid fortidens byggeskikk.. Smårutete vinduer skal inn, taket heves og buet brent taksten skal prege horisonten.
Tune Historielag takker for initiativet og ønsker lykke til.