Rabakken

Det lå en liten grå stue ved vegen, fra midt på 1700 tallet omtrent midt på Tune-raet midtvegs mellom Sannesund og Soli.   Fram til første del av 1800 tallet gikk Oldtidsvegen på nordsiden av stua.   Det var  en  “gang”   og  rideveg   gjennom Rensbrekka.  Navnet  kommer  sannsynligvis   av renne – et bratt, trangt  1øp mellom fjellknausene.   Et par  kilometer  lenger  vest  forlater  vegen  raet  i  en  skarp  kurve  mot syd.  Vegen  stikker  av, herav  navnet  Stikke,  og på folkemunne   Stekka,  med  betoning  på første stavelse.  “Innvandrerne”   følger  ikke tradisjonen  i uttaleform.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner  40, mai 2000.

Beliggende høyt og naturskjønt med Oldtidsveien nærmest i fanget, er stua på Rabakken sannsynligvis det eldste gjenstående hus i denne del av Tune.  Flaten på 10 x 5 m hviler på en gråstensmur på ca. l x 0,5 m blokker.  Det er 2 m under taket, og bygget er i laftet tømmer.

Tomten er begrenset av et sten gjerde lagt opp av liten og stor rundkamp fra grunnen i raet. Ryggene som rullet sten på plass i gjerdet, antas å ha vært i profil like runde som stenen selv.

Mennesker har dratt forbi i glede og i sorg – kongeekvipasjer og fantefolk!  Generasjoner har dratt forbi med granbarpyntede kister på veg til kirkegården – og den siste hvile for sine kjære. En liten flate gjorde det naturlig å ta en hvil i bakken her – både oppover og nedover.

Å komme ned bakken med hest og tunglastet vogn, var omtrent like utfordrende som å dra oppover.   Den reisende hadde med seg en staur – såkalt «håndspiker”, som han stakk mellom ekene på begge bakhjula. Om vinteren monterte han en jernsko på meiene for at sleden skulle holde seg på veien.

Først og fremst brukte jo folk bena i gamle dager i mangel av andre fremkomstmidler.  Om Hans Nielsen Hauge fortelles at han gikk med strikketøyet i hendene, bibelen og andaktsboken i rypesekken (= ryggsekken).

Lensearbeiderne brukte alltid Apostlenes hester både til og fra jobb, men hvorfor?    Var de for tunge og store for en alminnelig sykkel, eller ville de nyte naturens fred og skjønnhet med en mulighet for en pust i Rabakken?

Opp slet bakken major Skrøders Telemarksbataljon seg en natt i august 1814 med svenskene i helene.  Svenskene kom ikke lenger enn til Soli.  Der stilte det norske artilleriet opp, Men i 1940 rømte norske soldater den motsatte vegen fra Soli.  To av dem la ned sine geværer og byttet uniform med sivile klær på Rabakken.  Krigen for dem var slutt foreløpig.
Under okkupasjonen 1940-45 hørtes glade trekkspill-låter når ungdommen møttes til illegal dans.

Far krigshandlingene i august 1814 ble Oldtidsveien lagt vest for omtalte stue. Veien kalles i dag Gamle Kongeveg.   Stua med tilhørende 6 mål jord som for ble kalt Skaggebakke, har siden blitt hetende Rabakken.   En gravrøys samt en gravhaug med tilhørende gravrøys ligger sør for Rabakken.

Den gamle husmannsplassen Rabakken. Foto: Utlånt av Per E. Lundh. Fotograf ukjent.

Den gamle husmannsplassen Rabakken. Foto: Utlånt av Per E. Lundh. Fotograf ukjent.

Men ferdselsårene i Rabakken fulgte ikke bare oldtidsvegens retning nord-syd. En ferdselsåre i dagen hulveg, gikk tvers over tomta fra Isnesfjorden til Eidet. Språklig betyr Eidet et sted hvor en ferdselsåre tar slutt og en neste overtar.  Vi skal også huske at vikingene i sin tid dro båtene sine over her.

På 1700-1800 tallet var denne vegen transportåre for tømmer og trelast fra brukene lenger oppe i Glomma og til Visterflo ved Eidet.  Herfra gikk lasten videre mot Glommas munning eller over til Kråkstadfjorden, Minner fra denne tiden ligger vel bevart i granittblokkene som finnes dypt i lera ved Toppebrygga, – men mye vann har rent i havet siden den gang.

Vi tenker oss tilbake til stua på Rabakken og de 6 mål jord som med nøysomhet kunne gi for til ei ku, noen griser og et snes høner,

I 1875 lå det en jordkoie nederst på arealet.   Her holdt Marie Hansdatter til.  Hun spant og sydde for folk, og dessuten hadde hun en sau og en potetåker, Hva livet ellers beskikket henne av glede og sorger er dekket av glemselens slør.

På denne samme tomta bygde Anton Edvartsen Rabakken huset sitt i 1 911. Hans mor, Lena Rabakken født i 1842, fulgte med på lasset.  Hun døde i 1931. I mellomtiden ble det et yrende gutteliv med lærkula på Kamven fotballbane – en slette laget av tunnelarbeidere.   Lena var plaget av all “spærkinga  og spenningæ”.
“En’te held sann leven æ gutttær”,  gråt ho, “for jæ skæ jo rese snart jæ  likevæl”!
“Å skæ du rese hen æ”? spurte en pjokk  på 6 år. “På kjærkegårn,” svarte  Lena
“Kan det værra no morro ‘æ”   undret  gutten.

I de harde  30  åra  bodde  Klara  og  Marius  på Rabakken.   Marius  var  skogs-  og lensearbeider,   og på veiarbeid  i Eidet  fikk  han  lungebetennelse.   Han  overlevde ikke  den kritiske  niende  dagen  og døde.  Tilbake  i stua satt Klara  alene  med  forsørgeransvar   for 4 barn i skolealder.  Det var tider det …..

Tross  hårda  bud  greide  Klara  seg bra.  Hun  var sterk,  og hun var  snill, Hun  tok med  seg barna  i bygda  på bærtur  langt  innover  i skogene.  Det sies at mange  av barna  gikk barbent.  De  var  ingen  puslinger   må  vite! Hva  skulle  de med  bæra?
Noen  skulle vel mamma ha, men  drømmen   var å selge noen  på torvet.  Så kunne de få seg en ny bluse eller ny kortbukse…

I  1950 åra  ble  “stua”  på  Rabakken   såkalt  modernisert.   De  smårutete  vinduene ble byttet  ut. Deler  av taket ble gjort flatt – like flatt som den nye byggestilen.
Men   i  dag kan  vi   med  glede   meddele   at  fortidens   stue  skal  gjenreises,   På grunnlag  av et foto  fra århundreskiftet   (det  forrige)  utlånt  av Ole  E.  Lundh  av- dekker  John  Willy  Tisid  fortidens   byggeskikk..    Smårutete   vinduer  skal  inn,  taket heves  og buet  brent taksten  skal  prege  horisonten.

Tune Historielag   takker  for initiativet   og ønsker  lykke  til.