Postraneren på Gamle Kongevei

Minner og myter om den halshogne postraneren på Gamle Kongevei.

Den seiglivede fortelling om ovennevnte hendelse kan fremstilles i to gjensidig avhengige kapitler. Den første er den angivelige henrettelse. Den andre er de folkelige fortellinger – noen sagnpreget – som har fulgt og følger i kjølvannet av henrettelsen.

Skrevet av Einar Bjørnløand. Publisert i TuneRuner 60, våren 2010.

Skriftlige kilder mangler. Hendelsen er bygd på muntlige kilder overlevert fra én generasjon til neste. Dette var i en tid da aviser var fraværende i vårt distrikt. De kom ut først ca. 1840. Til grunn for det hele ligger en eller flere øyevitneskildringer. Om påliteligheten av disse fins ulike oppfatninger, men undertegnedes opplevelser av dem i barneårene kan bekrefte systemets egen evne til selvkorreksjon. Episoden er neppe tatt ut av løse lufta.

Til støtte for hypotesen om den grufulle henrettelse i svingen på Gamle Kongevei ved hulveien til Vister kan anføres følgende:

  1. Det geografiske navn STEIRET. Om dette navns anvendelse i lokalmiljøet mer enn i manns minne, om navnets opprinnelige betydning og hva det dekker, om forenklingen av navnet i vår tid, er utførlig gjort rede for i slutten av denne artikkelen. I tillegg til de språklige definisjoner i vedkommende artikkel bør nevnes den dialektiske uttale av ordet stige. På våre trakter har stigen het ”steien”, altså noe man kan klatre opp i og bl.a. henge noe opp i.
  2. Dateringen er sannsynligvis noe tidligere enn før antydet. I en artikkel i SA gjengir Andreas Tysild en samtale med Kristian Stensrød. Kristian forteller at hans oldefar med familie en søndag morgen på vei til kirke så den hastig gjenkastede grav. En hvit lakensnipp stakk ut fra graven. Kristian Stensrød var født i 1855. Han var gårdbruker og finsnekker, meget respektert. Han brukte også navnet Hansen eller Kristian Eidet.. Han døde ca. 1933.

Uten å kjenne denne slektens tempo i reproduksjon er det grunn til å anta at oldefaren ved denne anledning i tid befant seg i slutten på 1700 tallet, ikke på 1800 tallet. En slik datering kan styrke hendelsen og det faktiske rundt denne.

  1. Postmannen. I disse fjerne tider var posttjenesten annerledes i funksjon og oppbygging enn nåtidens. Vår vurdering kan lett bli farget av anakronisme, d.v.s. forestillinger fra fortiden gjøres gjeldende i dag. På denne omtalte tiden var postvesenet todelt – en offentlig og en privat. I perioder ble posten betjent av postbønder. Bøndene fraktet postmannen mellom offentlig fastsatte lokaliteter.

 

Moderne postombringelse begynte først rundt 1900. Høsten 1912 ble postruta Sarpsborg – Soli opprettet.

I gamle dager ble derfor posten ofte sendt med privat bud. Det fortelles at en ung gutt, sønn av en Petter Vesteng gikk til Oslo (Christiania), før smålensbanen ble bygd, med brev fra Sanne og Soli Brug angående en planketomt. Han brukte to døgn på turen. Et eventuelt overfall på et privat bud (postmann) på 1700 tallet vil selvfølgelig ikke bli omtalt i postvesenets protokoller og arkiv.

Gamle Kongevei

I den lyse årstiden da furukronene slipper avdempede solstråler ned på fortidens hemmeligheter langs Gamle Kongevei. Foto: Odd Haugli

Gamle Kongevei var hovedforbindelsen Båhuslen – Christiania og var sterkt beferdet. Her krysset fantefølger og kongeekvipasjer sine spor. Veifarende svensker med spade på ryggen og folk fra de indre bygder med hug mot havet vekslet blikk.

Det var beleilig å finne nattkvarter på den tørre morenejorda. Hytter og jordkoier var lenge synlig i terrenget. Eldre folk kan ennå huske gjennomtrekket av loffere og taterfølger.

Terrenget var velegnet til skjulested. Så sent som ved forrige århundreskifte er det sagt at en mann skjulte seg her for slåsskjemper fra bygda. Disse hadde med en tyrirot slått i stykker ansiktet hans så kjeve og kinn sto skjevt og galt. Men kvinne(r) fra Opstad kom daglig til ham med suppe til det hele var grodd, usagt i hvilken stilling og med hvilket smil.

Det angivelige rettersted ligger på det høyeste punktet på veien. Det er vindbart og kan skape betydelig stemning når nordavinden gnisser furustammer mot hverandre og røsslyngtufter farer som løse baller mellom buskene.

I denne del av artikkelen har vi forsøkt å belyse forhold med natur og kultur, geografi og folkeliv som i sum ikke gjør den verste krimgåte usannsynlig.

Forekomst av okkulte fenomener ( gjenferd og skrømt) rundt stedet har vært omtalt gjennom generasjoner. Kort fortalt er disse sanseinntrykk vesentlig via synet som menneskelig vilje og fornuft ikke kan gjenskape. Videre detaljbeskrivelse er det ikke plass til her. Det henvises bl.a. til Tune Bygdebok 1800 – 1930.

Et fellestrekk for det skumle og gåtefulle er mørkkledde skikkelser. De gjør seg lenge synlige, men er i sin atferd absolutt tause. Rypesekk av gammel årgang, stundom, røper at de har tungt å bære, og de opptrer i skumringen. En hund kan være ledsager(uff – uff). De siste beretninger om slike sanseopplevelser skal ha funnet sted rundt 1970. Den merkelige skikkelsen viste seg lenge for en kvinne ledsaget av et barn i skogkanten tvers over veien ved den såkalte ”vatnetroa”. Det andre var på stiene rundt Lisabingen. Den mørkkledde personen, noe særegen i ganglaget, skred lenge og rolig fram på stien. Men plutselig sank han hen som ånd i en fillehaug (uff igjen).

Det å høre om slike observasjoner byr på et stort fornuftsbasert dilemma, særlig for dem som kjenner nåværende fortellere. Disse er i sum velbalanserte, fornuftige personer som vet å skille fakta fra fantasi. De har ikke opplevd en illusjon eller et speilbilde, men noe reelt, selv om tingen ikke var til å ta og føle på, heller ikke måles og veies.

I riktig gamle dager koplet man slike rare sanseinntrykk med beretningen om den halshogne postrøver. Postrøveren fikk ingen hellig, innvidd grav. I følge folketroen fikk da sjelen ingen hvile, men tok opphold i en oversanselig verden hvor den åpenbarte seg ved ord og tegn ved spesielle anledninger for utvalgte mennesker. Ofte ble det oversanselige tolket som varsler til samtiden.

 

STEGLE  –   STEIERET –   STEILET

I kommunens kartverk på 1960 – tallet ble Steieret ved Vingersletta omskrevet til Steilet.  Undertegnede undret  seg ofte over dette navneskiftet, men tok spørsmålet aldri  opp med medlemmer av den bolde navnekomite.

Statens vegvesen har publisert en beskrivelse av veiene  i Østfold,  hvor Steilet er omtalt. Det står:

” En av svingene  den gamle kongevegtraseen oppe i Tysilbakken heter i dag Steilet.  I daglig tale ble svingen før  kalt «Steieret».  Her ble en postfører overfalt og røvet.  Gjerningsmannen  ble senere pågrepet og halshogd  på gjerningsstedet.  Ettersom en retterpæl  ble kalt stegle,  har stedsnavnet sannsynligvis   sammenheng   med historien.  Tidlig på 1900-tallet var dette ennå et sted man unngikk  å gå alene natterstid.  “

Lokalhistoriker Andreas Tysil og folk i min barndom sa «Steieret»,  men så vidt vites var begrepet  «Stegle»  ukjent på den tiden.

Denne  historisk  språklige oppklaringen er en ytterligere bekreftelse  på det  blodige  drama som fant sted i svingen  på Kongeveien en gang  i  fjerne tider.

Terrenget  her er et flatt skoglende  skrånende  svakt  mot syd. En bratt fjellvegg  ligger ca. 500 meter mot nordøst,  og en fjellkam  skiller  mot Hassellia.  Men ingen hulvei  eller ferdselsvei   har krysset  disse brattheng.  Så navnet  steilet  har nok ikke  noe med bratte terrengformasjoner å gjøre. Ferdselen har gått på toppen  av morenen.