Omkring Greåker jernbanestasjon

Dette skal ikke være en ren historikk om stasjonen - den  får  man  finne i jernbanens historie.  Men det er tenkt å være erindringer om dette sentrale stedet  for mange Greåkerfolk  fra 1920 åra og oppover. ...          
Skrevet av: Ivar Thorbjørnsen. Publisert i TuneRuner 15, desember 1987.
Et  hvert  mindre sted har sitt midtpunkt.  Et samlingssted  om man vil. Nærsagt  -  som konene ved vannposten.  (Det skal ikke glemmes at Greåker også  hadde sitt  "Glade    Hjørne", men det får komme i   en annen forbindelse).

Greaaker Jernbanestation i 1910. Kilde: Norsk Jernbanemuseum
Greåker Stasjon i 1910. Stasjonen het Greaker da den ble åpnet 2. januar 1879, men skiftet navn i 1894 til Greaaker stasjon. I 1921 ble navnet endret til Greåker stasjon. Kilde: Sarpsborg kommunes bildearkiv.

Greåker stasjon var i min barndom og ungdom et  samlingssted.  Her kom vi om  kveldene  og spaserte  fram og tilbake  over  stasjonsområdet.   Ja, turen  gikk  ikke  bare  om  dette, men  også  over  til  Rolvsøysiden  og på  vår side mot Hannestad  og Yven. Men en ting  var sikkert  - vi måtte samles på stasjonen vår når 10-toget (22-toget) kom brusende inn på stasjonen. Det var nesten  en  tradisjon -  dette 10- toget  måtte  vi  ha med  -  det  ble en del av dagen for oss .....

Det  sitter  mange  minner  om Greåker stasjon fra barndornmens  år.  Bare stasjonen i seg selv var et fint sled hvor vi som  barn ferdes   mye.

Venteværelset var et kjært sted som vi  tydde  til  når  det  var  sprengkaldt eller  når  det regnet.   Men ikke  noe oppholdssted i Iengre  tid, takk! Tittet en av personalet ut gjennom  billettluka-  ble det  straks   slutt på  høyt  prat! Da var det  med  stor interesse å  studere togtabellen  (for hundrende   gang!)
eller  gå  bort til  vannspringen.   Der hang det et blikk-krus  festet i  en metallkjede som  var  til bruk  for alle tørste  sjeler.  Var det  noe rart  i  at det ble   forkjølelse  og   det   verre var?...

greakerstasjon_1890_190_njmda97
Greåker Stasjon før 1917. Foto: Ukjent.
Kilde: Norsk Jernbanemuseum

Det var flere ting  vi  som barn  og ungdom  var  imponert  over.   Det  var kanskje  først og  frernst  kiosken ved skien av  stasjonen med alle de fine bøker  og  ukeblader   som   var  utstilt i vinduene.
Jack  Londons  bøker og indianerbøker  om vår alles helt, Hjortefot!  Men også boka  om cirkuskongen og kraftkaren   Karl  Norbeck  -   med  et flott  bilde   av  ham  på  omslaget.  Vi  så oss  aldri  mette  på disse  bøkene  ,  men få hadde   råd  til å kjøpe  dem ....
Og  så var  det  den  vesle  krokettplassen  som  lå  like  over  på  den  andre sida av  jernbanesporet.  Vi  forsto  ikke så mye  av spillet, men  var  mektig   imponerte  når spillerne elegant  plasserte trekulene  med  køllene   sine .....

I  vår tid går jo  all sporskifting  (pensing)  automatisk.  Men  lenge  foregikk dette for  en  del manuelt.   Togtidene måtte derfor passes omhyggelig.   En gang  var vi vitne  til at en av personalet hadde  glemt  seg  bort  og  ble  i   siste liten,  før  toget  kom,  merksam  på dette.  lngen  sprinter,  gjennom  alle  tider, kunne   tilbakelagt  den  strekningen   på en  bedre   tid  enn  den noe korpulente stasjonsbetjent  da greide!
Han  fikk  slått  sporet  over  før  toget like etter suste inn på stasjonen.....

Og  så når  hurtigtogene bruste forbi stasjonen ,  da!  Den  lille enkle  ting  som da  fant  sted   -   var  også av  ting  som huskes. Helst  var det  stasjonsmesteren -  eller  en betjent, som sto i stram  giv akt og hilste  togføreren  at alt var k!art.
Ja,  slikt  huskes!

Men   når jeg  trekker    fram   minner, slik jeg  så  det  -  om  Greåker  stasjon  er det en familie  mer enn   noen   annen   jeg alltid  vil huske.  Den  familien satte  ikke bare sitt  preg  på stasjonen  -   men  på stedet   Greåker  og langt  ut over  dette. Det var familien Pedersen.   Stasjonsmester   Lauritz   Pedersen  -   med  kone og  15  barn!  Hva  den  familien   kom  til å bety for forenings- og kulturlivet  på Greåker  -  da først og fremst  avholdssaken  -  står  i  eget  historisk   lys.

Greåker Jernbanestasjon etter 1921. I 1921 endret stasjonen navn fra Greaaker til Greåker. Kilde. Norsk Jernbanemuseum
Greåker Jernbanestasjon etter 1921. Taket og andre etasje ble bygd om i 1917 og i 1921 skiftet altså stasjonen navn fra Greaaker station til Greåker stasjon. Kilde: Norsk Jernbanemuseum.

Flere  av barna  hadde jeg  gleden av  å kjenne svært  godt.  Først  da Klara  som  var min lærer  på  skolen  i   de  første   årene.  På folkemunue   het   de   aldri   noe   annet enn:   Sverre mester -  Inger mester - Svava  mester  -  Arve  mester    -   og ikke  minst  den  yngste.   Bjørn mester! For  oss  var de mesterbarna  i   mer  enn en  betydning ......
Et  spesielt    minne   ved  denne   familien  må  jeg  til slutt  nevne.   Da stasjonsmester   Pedersen  døde  ble  det  kjent   - blant  befolkningen  på  Greåker -  at han  skulle  sendes til  Kristiania  for  å kremeres.  Det  var  noe  helt  uvanlig ihvertfall for store deler av  befolkningen  på  Greåker  den  gang .   Jeg  ferdes  som  guttunge  mye  sammen  med "De   Store   Gutta"    og sugde  i   meg  hva de  sa  og  ikke   minst   gjorde.    Og   følgende kom jeg  til å høre:   "Vet  dere  at stasjonsmesteren skal  brennes?"  (Man brukte jo  ikke ordet   kremere blant guttunger den gang).

Uff,  vi syntes  det  var noe  forferdelig.  Dermed   var  det  en  guttunge  som ikke  kunne hode tanken tilbake:
"Ja, men  da  blir  han  jo stekt  akkurat  som i Helvete,  da?"   sa  han.   "Nei  da," sa en av de større   guttene, "stasjonsmester Pedersen   kommer  ente   til  Helvete!" "Nei,"  sa  den  spørrelystne,  "jeg  mener ente  Pedersen, ente   han, ente  han  for Han  drekker  jo ente!"  .....
Det  høres nesten   grotesk   ut  -   men det  var  fryktsomme  og  undrende  tanker  fra en  liten  guttehjerne  den  gang.