Arne Hartman Gundersen var født 23. mars 1923 og vokste opp så å si ved Glommas bredd på Hannestad. Det som er så interessant med denne mannen, er at han er en mester til å levendegjøre sine inntrykk fra barne- og ungdomsår ved ”ælvekanten” i tekst og bilder og ikke minst verbalt. Han er en dyktig tegner og har festet til papiret mye av det gamle Greåker og livet på elva slik det en gang var. Som 17- åring begynte han som platearbeider på Sarpsborg Mekaniske Verksted med 40 øre timen. Men det var tegne han ville, og han utdannet seg som tekniske tegner og arbeidet på tegnekontoret på Sarpsborg mek. verksted i fem år, Moss Rosenberg verft i tjue år og endelig to år hos et konsulentfirma i Oslo.
Her er Arne Hartman Gundersens beretning:
Skrevet av: Arne Hartman Gundersen. Publisert i TuneRuner 57, høsten 2008.
En liten husklynge på Hannestad ble kalt ”Sandersberget”, oppkalt etter en mann som skal ha bygget det første huset på stedet. Det ligger litt ovenfor Sarpsborg Mekaniske Verksted. Her vokste jeg opp og opplevde en masse spennende ting i 30-årene.
Jeg husker et finsk lasteskip på vei oppover elva lastet med kull. Når lasterommene var fulle, fylte de opp på dekk. Høye stabler på 8-10 meter. Et uvær i Østersjøen gjorde at en stor del av dekkslasten gikk over bord, og skipet fikk en stor slagside – ca. 30 grader. Heldigvis kom det trygt til kai på Alvim med los om bord.
Det kan kanskje virke rart at de måtte ha los så langt opp i elva. Grunnen er at det finnes et skjær ved Yven, det såkalte Helleskjæret. Når store skip hadde passert SMV, begjærte de los ved å gi to lange støt i skipsfløyta. I dag hører man ikke det lenger.
På Amerikabrygga lå det en liten loshytte hvor de ventet på skip som var meldt gått fra Fredrikstad. På Hannestad lå det også et fergested, Hannestad – Vesten, som ble drevet av Fredriksen på Moum. En liten grønn fergeeke. Den tok som regel losene med ned til skipet som lå og ventet.
Av og til hendte det at store amerikanske skip skulle hente last fra Borregaard. De var på 12 – 13 000 tonn, og vi regnet dem som ”verdens største”. De var for store til å gå helt til Sannesund, men på Hannestad lå det en kai som hadde dybde nok.
Denne kaien fikk navnet Amerikabrygga. Lasten måtte man frakte ned elva på prammer og lektere ved hjelp av slepebåter.
Så store skip kunne ikke snu her, men måtte ved hjelp av slepebåter ledes akterover helt til Denofa hvor de kunne snu! De mindre lasteskipene greide å snu her ved hjelp av slepebåter. Som 8 – 10 åring husker jeg en slik snuoperasjon. Slepebåten Kvik skulle hjelpe til å snu en 3000-tonner. Sidebelastningen på slepet ble for stor, og i løpet av et par minutter sank den. Tre mann var om bord, alle ble reddet. Omtrent det samme hendte med Ruston. Den tilhørte kaptein S. Sveen i Sannesund. Begge disse båtene ble tatt opp igjen og gikk i mange år på Glomma.
Mange ganger om dagen, ja om natten med, gikk det slep på Glomma. Det var slep av lektere og prammer. Med taktsten og mursten, cellulose og papir. Husprammer med sagmøle. Tømmerslep var det også mye av. Lange lengder på 200 – 300 meter. Tømmeret kom fra Vestfold og Eidet-tunnelen. Alt skulle til Borregaard.
Når det gjaldt tømmerslep, var slepebåtreder O. Paulsen ekspert på dette. De hadde mange båter: Alexander, Gama, Høvdingen, Furu, Gran, Eik og Sannesund.
Høvdingen fikk forresten et litt spesielt oppdrag i 1933 ved å slepe polarskuta Fram rundt til alle større byer langs kysten for framvisning før den havnet på Bygdø. Den lå noen dager på Alvim, og vi fikk anledning til å gå om bord og bese oss.
Det var også en slepebåtreder i Sannesund, Olaf Søstrand. Han begynte med en trebåt som het Ruggen. Deretter fikk han Ruggen 2 og 3. Til slutt overtok han slepebåten Melløs fra Borregaard. Den fikk navnet Ruggen IV.
Skip og båter ble min store interesse her i livet. Så dem jo hver dag, ikke minst slepebåtene. Opp og ned elva. Vi guttene lagde modeller av dem og ”seilte” med dem i Glomma. Men en lang stang med hyssing bundet til båten gikk vi langs elvekanten. Gjerne lot vi dem ha en lekter på slep. Dette var i årene rundt 1930 – 37.
(saken fortsetter under tegningen)
Oscarsborg var etter vår mening den fineste av dem alle. Malte skroget svart med hvit fenderlist. Modellen var utstyrt med slepegalje og alt som skulle til. Jeg fant også på å lage en skorsten av et kobberrør. Jeg fylte den med filler dyppet i terpentin og tente på. Da røk det jo til og med av skorstenen og tok seg flott ut.
Vi som vokste opp nær elvekanten, måtte tidlig lære å svømme, Etter hvert som vi ble større, måtte vi prøve oss også ute i elvestrømmen. Vi svømte ofte over til Vesten på den andre siden av Glomma. Klarte vi denne svømmeturen tur/retur uten å hvile, ble svømmingen godkjent! Redningsvester var et ukjent begrep for oss. Engang møtte jeg slepebåten Sannesund midt ute i strømmen. Jeg kan ennå se for meg den store baugen dukke opp og komme imot meg. Det var akkurat så vidt jeg gikk klar på styrbord side. Da så jeg kaptein Jarl Hansen komme ut på brua og knytte neven mot meg. Mange år senere snakket jeg med ham. Da fortalte han at de om bord i båten hadde vært alvorlig redde for at den alvorlig ulykke skulle inntreffe. Det var så vidt de hadde sett hodet mitt over vannet. Jeg får vel si at jeg hadde ”englevakt”.