Lars Karlsen fra Tune minnes ikke skoletida med glede. Det var tråkig å gå på skolen ja , fordi det var forskjell på folk, vet du. Det var stor forskjell på fattig og rik. Ja, noe veldig stor forskjell og. Det var rent uhyggelig. Det utarter sånn at vi som var av fattigfolk, vi ble nesten ikke snakket til. Det var mest å få juling. Vi fikk mye juling.
Publisert i TuneRuner 20, april1990
Far var husmann på Borregaard hovedgård den gangen. Og det var sånn at vi guttene som var sønner av husmennene, vi skulle hjelpe til nedpå jordene, vet du, enten luke turnips eller kjøre poteter og høy, eller kjøre turnips på jordene om eftan. Da måtte vi springe hjem fra skolen og få oss litt mat, og så bort på jordet og rn fart i en hest. Og så holdt en på med det da til kvelden, og når vi kom hjem da, så var vi slitne , og far han ville legge seg tidlig.
Men så skulle vi har regning da , vet du. Og far, han kunne regne i hue. Han kunne regne ut i hue altså, men så kunne han ikke sette det opp. Jeg husker far Iå i senga, og så kunne han ikke sette det opp regnestykket. Du får greie det, far», sa jeg. Du får ordne opp i det her». Ja, så regna han det ut, med tommestokker og greier.
Joda , og jeg skrev dette ned på papiret, jeg. Det måtte bli gæli. Det er klart det. Og da ble det spetakkel.
Konkurranse om den største grisen.
Foto: Jarl M. Andersen
Lars Karlsen fra Tune var slakter i distriktet. Til bokserien «I manns minne» har han levert en levende skildring fra den tida da husmenn konkurrerte om å ha den største slaktegrisen.
Da jeg drev om slakter, konkurrerte husmennene på Hafslund om hvem som hadde den største grisen. De fôra disse grisene, ved du, med
havremel og greier. Og så hadde de en ku da , så de detta på mjelk. Så var det en der oppe som mente på det at han skulle få den største grisen. Jeg slaktet for alle disse husmennene, og jeg skulle dit da på morran og slakte. De hadde slaktet på de andre stedene , og de var svære de andre grisene, veide hundre kilo og sånn. Men så skulle jeg til å slakte hos Grasto, som han hette. Og den grisen hadde vokst inne i huset.
De fikk han ikke ut. Han var så stor at vi fikk han ikke ut av døra. Han hadde trauet på innsida av døra, og det var mørkt inni der. Så sa han Grasto: «Du finner han nok inni der.» Jeg krøp på knea inn. Det var et tjukt lag med halm. Jeg fikk tak i grisen som lå og kosa seg der inne. Han rakk fra den ene siden av huset til den andre. Det var en buss. Og da jeg skulle prøve å få han ut , så satt han fast. Han var for stor, han satt fast i døra. Det var ikke tale om å få han ut. Vi måtte få tak i øks så vi fikk brutt vekk en del. Vi måtte gjøre det. Jeg kunne ikke begynne å slakte der inne. Det var trangt, vet du.
Grisen hadde vært inne hele tiden, men han var stor og fet. Jeg vet ikke hvor mye han veide. Han kunne ha
vært 170/180 kilo, var det noen som mente. Vi slet hele dagen. Hva de gjorde med alt flesket? Jo, mannen hadde kone og to døtre; de at sa de var fete, de òg. Og de saltet flesket. De saltet hvert grann. De fikk ikke røkt, så de salta alt. Det holdt seg helc året, det. Jeg saltet ned mye jeg, for folk bortover. Vi la det tett i stamper.
Fra bokserien ,,I manns minne» Østfold , Det norske samlaget