Kolstadnissen og Hollebynissen

Vi i husmannsplasskomiteen  er stadig på tur rundt om i Tunes  skoger på leting etter  spor og ruiner etter de gamle husmannsplassene.   På en av disse turene sitter vi  ved restene  av en gammel  gråstensmur  i skogen et sted mellom Agnalt og Soli. Det er tid for en matbit og en kopp kaffe.  I slike stunder går gjeme praten om stedet vi er på. Hvordan så det ut her da plassen  var i bruk? Hvordan levde menneskene  på slike plasser  o.s.v.
Skrevet av: Per E. Lundh. Publisert i TuneRuner 5, høsten 2005

I tida før forrige århundreskifte  var det mye overtro blant folk. Det var hulder og skremt,  og nissen var i alle fall tilstede  på de noe større gårdene.  Asbjørn Bjørnstad  og Odd Borge er noen år eldre enn meg og har mye å fortelle fra gamle dager.  Odd tar en slurk av kaffen og begynner å fortelle en historie han har fra sin tante.  Tante Olava bodde pa Skauge, en gård ikke Iangt fra der vi nå er. Tante fortalte mye om nissen, sier Odd. Hun var overbevist om at den var til. Hun hadde selv aldri sett den, men hørt den,  hadde hun flere ganger.

Julegateåpning på Greåker i 1965
Julegateåpning på Greåker med nisser i hestekjerre i 1965. Vi hadde dessverre ikke bilde av hverken Hollebynissen eller Kolstadnissen.
Foto: Johan H. Rosbach

Vi snakker ikke her om julenissen  som deler  ut gaver til barna eller kjøpesenternissen som har til oppgave å få enda mer fart på julehandelen. Nei, dette er den rotekte norske gårdsnisse.  En liten gråkledd tass med rød lue. Det gjaldt å stelle pent med nissen hele året. Gjorde man ikke det, kunne han sette i gang hevnaksjoner, og da særlig  mot dyra på gården.  En gang - forteller Odd videre, tante skulle ut i fjøset,  Det var sen høstkveld,  og hun hadde parafinlampe med til lys.  Hun kom til fjøsdøra,   så hører hun en lyd:  "Pfsss .. ".  Da slokner  lykta.
Nissen hadde blåst ut lyset.  Dette gjentok seg to ganger til, og da ville hun ikke gå flere ganger. Far selv gikk da ut i fjøset,  og nissen holdt  seg vekk,  for som ho tante sa:  "Nissen  hadde respekt for han Far".

Odd forteller videre fra sin oppvekst på Tømmerholt.  Folk på gården satt gjerne å hørte på når Hjalmar Tømmerholt fortalte historier  fra sin oppvekst.  "Hvis  en stelte pent med nissen,  så var han godlynt,  men motsatt var det gjerne hevnaksjoner  fra den kanten" fortalte Hjalmar.
Nissen  på en av Bjørnlandgårdene  hadde det med å flette mana på hestene.  De var flettet så hardt noen ganger at den nesten var uråd å få løsnet igjen. Hestene skulle være velstelte,  så det var flaut å komme kjørende med en hest med flettet man.

Hjalmar var gårdsdreng på Holleby  fra han var konfirmert til 18 - 19  års alderen. Dette er en historie fra den tiden, og Odd husker hvilken innlevelse Hjalmar la i denne fortellingen for dette var alvorlige saker: 

På Kolstad i Øvre Tune var det selvsagt nisse. Ikke langt unna på Holleby var det også en nisse som holdt til.

En gang ut på vårparten begynte det å bli knapt med høy til dyra på Kolstad. På Holleby som var en noe større gård enn Kolstad, var ingen høymangel enda. Derfor bestemte Kolstadnissen seg for å gå til Holleby for å låne litt høy  der. En natt da månen sto høyt på himmelen, tuslet Kolstadnissen oppover jordene  mot Holleby. Vel framme tok han seg et bra fange høy og tok fatt på hjemveien. Dette oppdaget nissen  på Holleby og satte etter i vill fart. I bunden på Mattisbakken, der en bekk krysser veien, hentet han igjen Kolstadnissen. Det ble en vill kamp dem i mellom. Dagen etter kunne folk se spor etter nissene der de hadde valset rundt i vilt slagsmål. På vierkrattet langs bekken lå store høydotter igjen etter dem.
Det spørs om Kolstadnissen fikk med seg noe av høyet hjem i det hele tatt.

Jeg ser bort på Asbjørn og spør litt forsiktig: "Tror  du det var nisse på denne plassen"? "Tja det er ikke godt a si, men det var jo dyr her på plassen - så kanskje".  "Men han har nok flyttet for Iengst nå", svarer han.

Det får vel vi gjøre også og pakker sakene våre i sekkene og vandrer videre ned mot Isebakketjern.